Som hennes dager var, av Hilde Hagerup

Jeg pleier ofte å tenke at min litteraturglede skyldes mine besteforeldre som alltid var midt i en bok. Særlig alle turene min bestefar tok meg med til biblioteket, er gode barndomsminner. De første årene tuslet vi bare ned gårdsveien og opp en bratt trapp, etter hvert måtte vi klatre inn i bestefars grå boble og kjøre forventningsfulle noen kilometere til kommunebiblioteket. Mens jeg dukket ned i Vestlys og Beskows verden, vandret bestefar lenger inn i lokalet. Med i posen tok vi alltid  med oss en roman til bestemor, gjerne skrevet av bygdas store forfatter. Senere lærte også jeg å bli glad i hennes bøker, og hun var fast innslag i mine oppgaver og særemner gjennom hele skoletiden. 

Det var hun med alle kvinnehistoriene, hun som tok så stor plass, hun som brukte dialekt i dialogene, hun vi var så stolte over. 

Som hennes dager var, av Hilde Hagerup 

Undertittel: Et portrett av Anne Karin Elstad. Biografi. Utgitt i 2018. Norsk.

Alt har en begynnelse. For Anne Karin Hestnes begynte livet i 1938 og hun vokste opp i den vesle nordmørsbygda Valsøyfjord. Det var mor og far, tre eldre søsken, bestemor og bestefar, snart en lita søster til, og så en onkel med fele. Men det begynte også før, mange år tidligere, da oldeforeldrene vandret over fjellet for å søke lykken ved kysten. En ung kvinne, en ung mann, som forlot alt de kjente til for å satse alt noe fremmed. På 70-tallet skulle denne historien gjendiktes og utgis som Folket fra Innhaug, en roman, en serie, som fremdeles blir lest og elsket. 

Alt har en begynnelse, alle stammer fra noen, og alt tar slutt. 

Anne Karin var bare 12 år da moren Jenny ble syk og døde. Det ble en skjellsettende opplevelse, en erfaring, en traume, sorg og savn. Da faren noen år senere fant seg ny kone, fikk Anne Karin endelig avlastning fra alt husarbeidet, men forholdet mellom henne og stemoren ble vanskelig. Snart tok hun seg arbeide hos en nabofamilie, etter hvert også som hushjelp hos en finere frue i byen. 

Gjennom odelsretten og odelsplikten var Nils’ fremtid bestemt, ikke noe å lure på, spekulere i, ingen grunn til å gå stien opp mot setra, snu seg, se utover dalen og bygda og lure på hva som lå bak gjellene. Verden, verden. Om den hadde noe å by på, var det ikke for ham. (Hilde Hagerup, om bestefar Elstad)

Savnet etter moren og det voldsomme ansvaret til tross, Anne Karin tok det igjen med renter: Livlighet og appetitt på livet gjorde henne synlig både i vennekretsen og bygda. Hun var et naturlig midtpunkt, og med det fulgte både venninner, oppmerksomhet fra det motsatte kjønn - men også misunnelse og folkesnakk. Det var noe «storaktig» ved henne, mente de, et kompleks hun resten av sitt liv forsøkte trosse med stolthet. Menneskenes kollektive ondskap, kalte hun det, Janteloven, behovet for å jekke ned andre. Men det var ikke bare bygdedyr, ondskapen finnes i alle samfunn, hevdet hun. 

En bygård kan være like ille. Det ligger i menneskets natur, mente Elstad. Når vi kommer sammen i flokk, gjør vi ting vi aldri ville tørre å gjøre alene. Det var denne formen for kollektiv mobbing og gapestokken i alle dens former hun ville til livs. 

En av guttene hun møtte i sin ungdom skulle bli hennes første kjærlighet. Begge begynte på lærerskole i Trøndelagen. Etter få år med fast følge møtte hun Bjørn Elstad, ga slipp på alt, og det var han som skulle bli hennes første ektemann og far til hennes barn. Det ble tre av dem, mange år som lærer og et begynnende forfatterliv. 

For alt har en begynnelse. Kanskje var begynnelsen hennes foreldres kjærlighet til litteraturen. Eller kanskje var det alle historiene om tidligere generasjoner, ønsket om å løfte sterke kvinneskjebner frem i lyset, eller et trassig behov om å bli noe. Akkurat slik hun lovet sin døende mor. 

Anne Karin ble noe. Et stolt, trassig, kreativt og livs-elskende menneske. En god pedagog. Et godt medmenneske. En dyktig forfatter. Men kanskje ikke verdens beste kone, om det så skyldes hennes personlighet, feil valg, samfunnets kollektive ondskap eller at drømmen tok for mye plass. Hilde Hagerup beretter om et levende menneske, med alle dens gode og mindre gode kvaliteter. Hun var aldri noe glansbilde, ingen av oss er. 

Hun måtte ta alt for mye ansvar som barn. Hun var glupsk på livet, på menn, sigaretter og vennskap. Hun forsvant inn i skrivingen, gjorde alt hun skulle, mens tankene var inne i en påbegynt bok. Hun skrev ut i fra erfaringer, mennesker hun kjente, terget på seg omgivelsene men insisterte stadig på at alt var fiksjon. Hun skrev og skrev, lot seg hylle av leserne og forarget seg over å ikke bli tatt på alvor av de som påberopte seg makt. 

Elstad fulgte spørsmålet om hvem Magret kunne ha vært til sin ytterste konsekvens, i løpet av fire bind tegnet hun et fullstendig mulig liv, hele tiden med utgangspunkt i det hun hadde av faktiske opplysninger. Slik ble romanene om Innhaugsfolket både fiksjon og en mulig virkelighet. (---) Når nøkkelen først var vridd om, var potensialet nesten ubegrenset. 

Nettopp her er biografien spesielt god. Selv om jeg personlig skulle ønske flere beretninger fra selve romanene, gis vi et solid innblikk i mottagelsen av de ulike bøkene. For der hvor bøkene hennes ble bestselgere og genererte både takkebrev og ukebladartikler, rynket kritikerne og den øvrige litterære elite på nesen. Kioskromaner, kalte de det mens de nedlatende slang ut et sarkastisk spørsmål om hun skrev på nye bestselgere. Noen Kritikerpris eller Bragepris fikk hun aldri. 

Skrev hun ikke godt nok for virkelig å bli tatt inn i varmen av kritikere og akademikere? Eller var det egentlige problemet at hun skrev bøker om bondekvinnehverdag, selv var kvinne og hadde kvinnelige lesere som ofte befant seg andre steder enn i hovedstaden? 

Skjønt. Det var hennes motivasjon. Hun hentet informasjon, leste seg opp, fant knagger fra fjern eller nær fortid og diktet rundt hendelsene - eller personene. Det begynte med ønske om å hedre de som hadde gått veien før henne. Alle historiene hun vokste opp med, og i voksen alder med brorens interesse for slektsforskning som smittet over på henne. Dette skulle vært skrevet ned, sa hun. Så gjør det du da, sa broren. 

Og da gjorde hun det. Først og fremst var det kvinnene i slekten hun ønsket å fremheve. 

Far til sønn til sønn til sønn, og prøver man å tråkle seg bakover på andre måter, blir det gjerne så tynt og spedt og ufortalt at det ikke er mer enn kvist igjen. Den brekker lett. Uansett hvor sterke kvinnene har vært, uansett hvor barmfagre, vittige, vakre, glupe, samme hvor mye de har gjennomgått og overlevd, uansett hvilke bragder: Fedrene nevnes før mødrene. Det er fedrenes stamtrær vi har å forholde oss til når vi skal fortelle hvor vi kommer fra. Arbeidende kvinner fordamper i osen fra kjøkkengrutene, overklassekvinnene blir borte i pianospill. Og bondekvinnene? Historiens statister. 

Senere fant hun historier i egen bagasje. Hun ble i relativt ung alder rammet av slag og flettet sykdommen inn i romanen Maria, Maria. Egne samlivsbrudd inspirerte til Senere, Lena og de påfølgende romanene. Menneskenes kollektive ondskap var også stadig en kjepphest for henne, og flere av karakterene ble av sine omgivelser beskyldt for storaktighet. - Akkurat slik hun selv ble kalt i sin ungdom. Merkelappen ble hengende ved henne. Selvsagt var det uhørt på den tiden å leve ut sine drømmer, omfavne berømmelse, gi avkall på huslige sysler og attpåtil skille seg. 

Anne Karin Elstad var frisk til sinns, modig, stolt og omfavnet livet. Hun inspirerte, gledet, forarget og utfordret. Alt har en begynnelse, og alt har en slutt. Hjerneslag og kreftsykdom reduserte livskvaliteten og hun slet med å finne gode nok ord til flere beretninger. Leilighet på Frogner ga henne nærhet til det litterære miljøet, men selv endte hun sitt forfatterskap med erindringsromanen Hjem i 2006. Det er noe veldig rørende med det hele. Seks år senere, en dag i april 2012, sovnet hun stille inn i sitt eget hjem. 

Skjønt, historiene om Magret, Julie, Lena og alle de andre lever videre. Og nå, med utgivelsen av denne velskrevne, drømmende og sympatiske biografien, vil også dagens lesere lokkes til å lese - eller gjenlese - Anne Karin Elstads forfatterskap. 

Jeg er en av de. 

Kilde: Leseeksemplar.