En sånn jente, av Monica Flatabø

I forkant av avstemmingen til årets Bokbloggerpris drev jeg subtil markedsføring i områdets bokhandler. De ansatte kom drassende med Lena Dunham, mens jeg ble mer og mer frustrert over at de ikke engang hadde hørt om En sånn jente, av Monica Flatabø. Mitt forsøk på reklamering om voldtekt-sakprosa var kanskje ikke det beste salgstrikset, men jeg lykkes etter hvert få de til å bestille inn en bok eller to. 

Dette er nemlig en bok som, til tross for eller nettopp fordi, det ubehagelige temaet bør få så mange lesere som mulig. 

En sånn jente, av Monica Flatabø
Undertittel: En dokumentar om voldtekt. Norsk. Sakprosa. Utgitt i 2017.

Andrea Voll Voldum ble for full. Marthe Stavrum forelsket seg i feil mann. Tenåringsjentene i en kommune på Østlandet klarte ikke stå imot presset fra kameratene. Dette er tre hendelser og tre vinklinger samlet i en bok som burde vært pensum både på ungdomsskole og videregående. 

Journalisten Monica Flatabø har maktet både å komme de omtalte personene under huden og fremstille deres historier og omstendighetene rundt, samfunnsdynamikken, med troverdighet. Tekstmessig er det vellykket med flytende overganger og lettlest språk. Skjønt, temaet i seg selv er selvsagt alt annet enn lett. 

Mye er direkte kvalmende, fryktelig ubehagelig og rent skremmende. Og med det mener jeg både hendelsene som beskrives og holdningsproblemet som belyses. Hendelsene, voldtektene, er alle rikelig belyst i media, men bokens styrke er forfatterens søkelys på samfunnets holdninger. 

Som kvinne har hun kjent på frykten selv, følt på urettferdigheten og behovet for å kjempe. Slik blir også boken en subjektiv fremstilling, for hun bruker mye av seg selv i boken. Her er ingen tørr fremstilling av statistikk. Det skal smerte, det skal gjøre leseren kvalm av ubehag. 

Vi får vondt. Vi blir kvalme. Vi blir redde. 

For vi kjenner oss igjen. Kanskje har vi blitt for fulle. Kanskje har vi stoppet i tide og fått stempelet Luremus slengt etter oss. Kanskje har vi ikke klart å si nei, ikke nok, ikke høyt nok, og fått merkelappen Hore. Kanskje har vi grått stille etter at han har sovnet. Tørket bort blod. Forsøkt å glemme, fortrenge. Kanskje har vi hastet gjennom mørke, folketomme gater med et nøkkelknippe holdt hardt fast i hånden. 

Gud forby om vi hadde hatt på oss korte skjørt og utringede topper. Gud forby hadde vi drukket mer enn vi skulle. Gud forby om vi hadde blitt med folk vi ikke kjente. 

Og gud forby om vi hadde anmeldt det han vi kjenner trodde han kunne gjøre mot oss. Kanskje fordi vi fryktet omgivelsenes tvil, alle de som kanskje ville tro vi bare var hysteriske, alle de som mente at vi var for fulle, for innbydende, vi som hadde lurt ham, kanskje i ettertid angret. Kanskje fordi straffen virket for hard, for hva om vi hadde begynt å tvile på oss selv? 

Kanskje har vi opplevd det selv. Kanskje har vi bare fryktet å måtte oppleve det. I alle fall vet vi om noen som har opplevd det. 

Likevel vegrer vi oss for å prate om voldtekt. 

For mindre fysisk alvorlig, men likevel et stort samfunnsproblem er holdningene. Fjorårets massive #metoo-kampanje kom ikke et sekund for tidlig. Årets samtykkelov-debatt likeså. Økt bevissthet, unison forsøstring og kjernekar-mobilisering må til for å få et likestilt samfunn - også på det seksuelle plan. 

Skjønt, seksuelle overgrep handler selvsagt ikke om sex. Det handler om makt, ujevn maktbalanse, frihetsberøvelse, fysisk og psykisk ødeleggelse. 

Rundt omkring i vårt land finnes utallige ofre og overgripere, jenter og gutter, kvinner og menn. Noen var på feil sted til feil tid. Andre tenkte ikke over konsekvensene, ble revet med, hauset opp. Mareritt, forskrudde sinn, angst, anger. 

Og tenk. 80 % av voldtektsanmeldelser henlegges. Bare en av ti saker ender med domfellelse. (kilde: overgrep.no) Tenk deg da hvor mange som ikke en gang våger å anmelde. 

Denne boken er ikke for rå, brutal og ubehagelig til å leses. Den må leses fordi virkeligheten er nettopp det. La oss hjelpe våre døtre, la oss hjelpe våre sønner.

Kilde: Kjøpt selv.