Å leve, lever, har levd, av Arne S. Kvalvik

I adventstiden leste jeg en bok som gjorde meg varm om hjertet. En bok jeg ble glad i, uten at jeg helt vet hvorfor eller hvordan jeg best kan uttrykke det. Følelser kan sjeldent beskrives, men alle kan føle det samme.

Det er kanskje mest det å komme hjem til jul, finne roen. Hjertefreden. Og vi dro hjem. Hele familien min var hjemme, det var bare Bestemor som manglet. Hun har falt i fra, som det heter. En gammel dame som har levd et langt liv, det var godt for henne å slippe, men det er like fullt et savn for oss rundt og en mindre å komme hjem til. 

Å leve, lever, har levd, av Arne Schrøder Kvalvik 

Undertittel: Et møte med alderdommen. Utgitt i 2018. Norsk. Sakprosa. 

Og det er noe med dette uttrykket. Å falle i fra. Akkurat som om døden er litt for ubehagelig, skremmende, til å uttale. Eller tvert imot: At det er en så naturlig del av livet at man kan bruke nettopp slike ord. Vokse, blomstre, råtne, falle fra. 

På ett eller annet tidspunkt i livet kjenner mange på et behov for ikke bare å lære om tidligere generasjoner og finne ut hvor man kommer fra, men også forberede seg på det nokså nært forestående. 

Dette uunngåelige, eller, i alle fall det vi håper på. Å leve et langt og rikt liv. For med mange år kommer alderdommen, og med alderdommen kommer sykdom, lårhalsbrudd, redsel for å glemme og stadig frafall i omgangskretsen. 

Likevel virker det å være noe iboende i oss som ikke vil gi slipp. En dag til, litt til, bare enda et besøk, en ny morgen, litt mer kaffe. Mon tro hva som driver mennesket videre og om det samme vil skje med meg. 

Boken omhandler nettopp mange av disse tankene, tenkt, grublet og fabulert av en noen-og-tretti-år ung mann fra Nordmøre bosatt på Nesodden utenfor Oslo. Som nybakt trebarnsfar med sine foreldre mange, mange mil unna, er det god grobunn for tanker om livet, alderdom og døden. Mens han stadig verdsetter sitt gode forhold til egen bestemor, plages han over å frarøve barna tett kontakt med sine besteforeldre, all den tid han har valgt å bosette seg på et annet sted av landet. Og hva om, eller når, de faller fra og han blir eldste generasjon? 

Det er grunntanken. Så kommer alt det andre. Hver dag observerer han mennesker rundt seg. Samler inntrykk. Passerer et eldgammelt eiketre. Bringer og henter i barnehage og pjusker med nyfødt baby. Reflekterer over livet. Alderdommen. Hvordan nøttene fortsetter å vokse ut på eika, hvordan de eldre får dagene til å gå, om de er redde for å falle fra. 

Han spør sin bestemor, han spør lederen av det lokale pensjonistlaget, han spør en gammel mann uten familie. Resultatet er en samtalebok om livets siste kapittel, både på godt og vondt. Og dere får ha meg unnskyldt for subjektiv synsing, men det kan ikke sies på annen måte: 

Dette var en riktig fin lesing. Innpakket godhet mellom to permer, både til ettertanke og inspirasjon. 

Å leve, lever, har levd byr på personlige betraktninger og møter som oppleves som intime, uten å være private. Selv om han, familien og personene han møter er reelle oppleves deres dialoger og tanker langt fra utleverende. Det er her og nå, men omhyllet av erfaringer fra lange liv. Tålmodighet og tilgivelse, resignasjon over alt man ikke får gjort noe med og fokus på det nære. 

Og samtidig en litt uforståelig opplevelse av å ha for dårlig tid. Særlig Rigmor har bestandig hastverk. Hun står opp klokken fem for å steke vafler, skriver rasende raske eposter, kjører enda raskere med bil og uroer seg for å ikke få nok ut av dagen. Så er det noe rørende over at hun nettopp har kjøpt leilighet i et boligkompleks som enda ikke er utbygget, en positivitet som gir fremtidshåp også for langt yngre lesere. Mer ubehagelige hendelser fra fortiden nevnes som naturlige bestanddeler av et rikt liv, men blir ikke dvelt ved. Slik blir heller ikke fortellingene utleverende. Verken forfatter eller samtalepartnere er glansbilder, men de er mennesker på godt og vondt akkurat som alle oss andre. Persongalleriet er på mange måter av mindre betydning, for forfatteren uttrykker best det personlige, og ikke personene i seg selv. 

Bokbloggeren Rose-Marie formulerer den viktige forskjellen på denne måten: 

At forfatteren selv er noe tilbakeholden av natur, og må "mote seg opp" for å ta kontakt, tilfører historien noe sjarmerende og litt sårbart. Han byr på seg selv og sin egen historie. 

Slik blir snekkerarbeidet til forfatterens far, for ikke å glemme familiens store tragedie, noe mer enn nettopp fortellinger. Det personlige blir noe allment, noe alle kan relatere seg til og forstå ut i fra eget liv. Akkurat som Rigmors fortvilelse over å ikke få tiden til å strekke til er vanskelig å forstå for yngre utfra viten om at hun er en eldre kvinne uten jobb og små barn. Vi kan likevel med letthet relatere oss til følelsen. Slik kan vi også nærme oss hverandre, lære og forstå. 

Akkurat som at døden er like naturlig som livet, og at alderdom er like mangfoldig som ungdom. At vennskap kan bygges på tvers av livsstadier, alder, kjønn og interesser. Og at hver og en av oss har historier å by på, erfaringer å bygge videre på og verdier å ta lærdom av. 

Les boken og la deg inspirere til å ta kontakt med fremmede. Eldre i særdeleshet. De sitter på et skattekammer av livsvisdom. Berik ditt liv mens du enda har tid.

Les også: Min omtale av forfatterens debutbok (Min fetter Ola og meg).

Kilde: Leseeksemplar.