Hvorfor er det ikke nok å si unnskyld, av Harriet Lerner

Man kan si mye rart om meg. Noe er positivt, annet er av det mer ugunstige slaget. Slik som at jeg eksempelvis er temmelig sær, tverr, sta, lettantennelig og - om ikke langsint, så i alle fall langsur. Jeg innrømmer feil kun dersom helvete fryser til is, ber aldri om unnskyldning fordi det pokker ikke er min feil (det er diiiiiiiin) og er vel ikke akkurat den første som oppsøker personer man har noe uoppgjort med. Noe sånt. Kanskje ikke så ille, men du skjønner tegninga. - Så når en fagbok om relasjoner og kunsten å si unnskyld dukker opp i postkassa, var det noe i meg som sa at jeg ville ha godt av å lese den.

Hvorfor er det ikke nok å si unnskyld, av Harriet Lerner 

Kunsten å helbrede store svik og små stikk. Utgitt på norsk i 2018. USA. Sakprosa.

Forfatteren er ifølge forlaget «en av USAs mest elskede og respekterte eksperter på forhold. Hun har skrevet en rekke bøker om relasjoner og familier, og har jobbet som klinisk psykolog i flere tiår.» I boken deler hun generøst sine erfaringer både fra sitt ekteskap, vennskap - og følgelig også historier fra sine pasienter. For meg, og de fleste andre vil jeg tro, er det flust av gjenkjennelige episoder, det være seg rene krangler, ubetenksomme ord eller lovnader som aldri ble holdt. Det er enkelt å sette seg inn i de ulike personenes ståsted, enten det er den fornærmede eller den skyldige, og forfatteren - psykologens - terapeutiske tilnærming og forklaring til de ulike tankeprosessene er enkle å forstå og innbyr til refleksjoner. Det er nesten umulig å unngå en del selvfølgeligheter, men vi har alle godt av å være mer bevisste hvilke roller vi trer inn i, hvordan vi oppfattes av andre, og hvilke handlinger vi kan utføre for å bedre de ulike relasjonene. 

Når små barn gjør noe galt kommer mor eller far med pekefingeren og formaner et unnskyld. Kanskje barnet sparker i raseri over urettferdigheten eller gjør som foreldrene sier, ikke fordi hun eller han egentlig mener det, men for å bli ferdig med det. Slik er det selv i godt voksen alder. 

«Du sier aldri unnskyld! Det har du aldri gjort» roper han min til meg. 

«Har jeg vel! Og det hjelper ikke å si unnskyld når du ikke mener det!» skriker jeg tilbake. 

Min samboer og jeg er som hund og katt, høyst forskjellige. Han roer seg om jeg gir ham en unnskyldning, mens jeg insisterer på at det viktigste er å virkelig vise man angrer seg. Og når han attpåtil provoserer meg ytterligere med å påstå jeg aldri sier unnskyld, vil jeg i hvert fall ikke si unnskyld. 

(Uansett om han har rett i det eller ei. Han kan ha rett i det. Når sant skal sies.) 

Så da går vi rundt hverandre, mens jeg forsøker å unngå situasjonen og han kommer etter for å bli ferdig med en gang. Hund og katt også der. 

«Å godta forskjeller er en av de største utfordringene vi mennesker møter, og det omfatter også de ulike måtene vi håndterer pressede situasjoner på.» skriver Harriet Lerner. Så enkelt, og likevel så vanskelig. 

«Vi leter automatisk etter en å gi skylden, den som «begynte», men forhold fungerer ikke på den måten. Begge observatørene har rett, og begge tar feil. Forhold beveger seg i sirkler, ikke i en rett linke, atferden til den ene utløser og forsterker atferd hos den andre. Det virkelige spørsmålet er ikke hvem som begynte, eller hvem som har skylda, men snarere hva hver av dem kan gjøre for å forandre sine egne trinn i runddansen.» 

Og selv om det av og til virker helt håpløst, ender det alltid med det samme. Han lar meg være, og jeg kommer diltende etter. Han sier «Unnskyld» og jeg sier «Mhm» (at jeg fortsetter på middagen får være godt nok). Så er alt bra igjen, i alle fall en stund. Det er en evig runddans, både på godt og vondt. 

Det er åpenbart flere enn oss. Alle individer er summen av handlinger og opplevelser, og oppsamlingen av mer vanskelige situasjoner kan ofte få utløp i trygge, nære relasjoner. Desto enklere er det å stå i det og gå videre, det er sjeldent vondt ment. 

Samtidig er det viktig å ikke gjøre motparten til et offer, uavhengig av alvorlighetsgrad. Vi kan forklare en overtreders oppførsel, temperament eller ukvemsord, men vi skal aldri ta fra ham eller henne muligheten til å korrigere egen atferd. En vanskelig barndom, konflikter på jobb eller samlivsbrudd kan forklare hvorfor overtrederen handler som han eller hun gjør, men dette vil aldri forårsake negativ oppførsel. Alle mennesker har egen vilje, har utallige valgmuligheter og må alltid søke kontroll over seg selv. 

«Det blir umulig for den som har begått urett å bevare selvrespekt og verdighet når vi fraskriver ham eller henne kontrollen over egne handlinger og lar bortforklaringer og psykologiske rasjonaliseringer være sovepute.» skriver hun videre. 

En bakenforliggende forklaring vil uansett virke formildende i den forstand at vi selv reagerer annerledes og med større tålmodighet enn normalt. Kanskje vi også slår en strek over det hele. Og dette er viktig: 

«Du trenger ikke tilgi en som har såret eller krenket deg for å kunne fri deg fra smerten og de negative følelsene. Du kan til og med være glad i og føle med ham eller henne, uten å tilgi en gitt handling eller unnlatelse. Du er ikke mindre kjærlig eller hel som person om det er visse ting du ikke kan tilgi eller visse personer du velger å ikke omgås. Kanskje er du enda sterkere eller modigere om du sitter igjen med litt sinne, enten det dreier seg om en dyp krenkelse eller utallige småkrenkelser, mens du samtidig beveger deg videre her i livet.» 

Hva så om du ikke klarer å gi slipp? Hva om ordene, oppførselen eller handlingene fortsetter å plage deg? Hva om du venter forgjeves på den forløsende unnskyldningen? 

«Det er mer sannsynlig den andre tar ansvar og ber om unnskyldning når vi klarer å fortelle om tankene og følelsene våre uten å påstå at den andre har forårsaket dem. Vi har selv ansvar for atferden vår. Men vi har ikke ansvaret for andres reaksjoner på den.» 

Å innrømme sin del av skylden, noe man burde gjort annerledes, eller reagert på en annen måte, er en nyttig invitasjon til dialog. Ved å innse egne feil vil man også kunne endre egen atferd, i det minste være seg selv bevisst. Opplever du ofte at konflikter gnager på deg, kan du spørre deg selv om situasjonene faktisk er utilgivelige eller om du selv kan endre din oppfattelse av hendelsen. Vi kan alle endre noe, og ingen, ikke jeg og ikke du, er ufeilbare. 

Slik kan en unnskyldning være til hjelp både for den fornærmede og overtrederen. Både «Jeg vil be om unnskyldning» og «Jeg vil gjerne tilgi» uttrykker begge et behov for å bli ferdig med saken og så sjelefred. Forfatteren erfarer selv ut fra sine terapisamtaler med klienter at 

«(….) mange menn og kvinner egentlig ikke snakker om tilgivelse, selv om de kanskje bruker det ordet. I stedet for snakker de om trangen til å kvitte seg med sinne, bitterhet, motvilje og smerte.» 

Jeg liker å tro at boken har tilført mye nyttig for meg personlig. At jeg kanskje vil håndtere konflikter litt bedre i fremtiden, i det minste være bevisst hva jeg selv kan gjøre. Faktisk, jeg kan ikke huske å ha markert såpass mange avsnitt i noen annen bok jeg har lest. I det hele tatt: Boken oppleves som uventet nyttig og velskrevet, og anbefales med glede videre. 

Så er det også fint å avslutte med forfatterens anbefalte retningslinjer i alle slags relasjoner. Vi vet det jo, men mange av oss er altfor dårlige til å etterleve disse. 

• Be om unnskyldning når unnskyldning må til 
• Sørg for at den andre føler seg spesiell, verdsatt og valgt 
• Respekter ulikheter, også ulike reaksjonsmønstre i pressede situasjoner 
• Fokuser på å ta nye trinn i dansen, i stedet for å vente på at den andre skal forandre seg 
• Slutt med negative kommentarer som bryter ned fundamentet i relasjonen, og erstatt dem med positive kommentarer 

Men husk: Ikke overdriv, vern om dine unnskyldninger. Å være overunnskyldende virker mot sin hensikt. Spar heller unnskyldningene til situasjoner som faktisk krever det. - Og men det. 

Kilde: Leseeksemplar.