Madonna i pels, av Sabahattin Ali

Vi er alle forskjellige. Noen er utadvendte, andre lukker seg helst inne i sitt eget skall. Enkelte tar mye plass, andre er grå mus. Vi er alle forskjellige, og vi har alle opplevelser som former oss som personer. 

Madonna i pels, av Sabahattin Ali

Første gang utgitt i 1943. Utgitt på norsk i 2018.

Den unge bankansatte Rasim legger raskt merke til kollegaen Raif. Ikke fordi han snakker høylytt. Ikke fordi folk flokker seg rundt ham. Ikke fordi han hilser blidt i gangen eller går med klær som roper etter oppmerksomhet, på godt eller vondt. Rasim legger merke til ham, fordi han slettes ikke gjør noe ut av seg. Han sitter på sin plass, nærmest uten et ord eller gimmick og utfører sine oppgaver, effektivt og korrekt. Likevel klager kollegene på hans tilstedeværelse og bidrag, uten det minste forsøk på å vise noen respekt. 

Raif er stadig like høflig og avmålt, tilsynelatende uaffektert av kollegaenes oppførsel. Han røper ingen følelse av krenkelse, urettferdighet eller sinne. Han bare er der, gjør det han skal til den tiden han skal og 

Det eneste som egentlig er å utsette på ham er hans hyppige sykdomsavbrekk. Så en dag bestemmer Rasim seg for å besøke ham, både for å stille sin nysgjerrighet og som en vennlig gest. Det slår ham raskt at også Raifs familie behandler ham på samme måte som arbeidskollegaene. Heller ikke her røper Raif sine følelser. 

Hvorfor er Raif som han er, og hva kan han ha opplevd? Og hvorfor behandler andre ham på den måten de gjør? 

En liten notisbok gir Rasim svaret på gåten Raif. Med sine egne nedskrevne ord beretter ham om en kjærlighetsaffære som både gir hans liv mening og definerer ham som menneske. Følelsene gjør ham til et produkt av hendelsen. 

Madonna i pels forteller om denne hendelsen, dette møtet mellom mann og kvinne. Og selv om språket er nokså fritt for svulstige ord og vendinger, byr forfatteren på de helt store følelser. Fortellerstemmens ubetingede kjærlighet til henne, denne madonnaen i pels, er både uforståelig, rørende og fint på samme tid. 

Det er kjærlighet ved første blikk. Det er ingen vei tilbake. Hans ubetingede hengivenhet bukker aldri under av hennes forsøk på å holde avstand. Og når hun endelig møter ham er hans lykke fullendt. Deres tosomhet kan ikke forstyrres, det er bare de to, helt til realitetene innhenter dem. Den eneste ene kjærligheten fører til fortvilelse og desperasjon. Deretter taushet og en bitterhet som aldri noen sinne virker å gi slipp. 

Raif la hele sitt liv i hendene på sitt livs store kjærlighet. Han gikk inn i følelsene til han mistet seg selv. 

Forlagets forteller at romanen ble første gang utgitt i Istanbul i 1943, og at den lenge «var en godt bevart hemmelighet». Det i seg selv gjør boken tilstrekkelig interessant. Ikke minst fordi historien er lagt til mellomkrigsårene, til Tyskland og at den kvinnelige hovedrollen er halvt jødisk. 

Det er først og fremst tiden den ble skrevet i som gjør romanen lesverdig. Forfatteren skriver om kjærligheten med et nærmest fullstendig fravær av ytre forstyrrelser. Det er sjeldent å komme over romaner med et såpass begrenset hendelsesforløp, og så til de grader sentrert rundt følelser. Det er nærliggende å sammenligne romanen med Anna Gavaldas Eg elska ho. Gavalda holder riktignok språket strammere og mer, la oss kalle det, økonomisk, men novellepreget, det komprimerte, er det samme. 

I Madonna med pels berettes lite om noe om historiske begivenheter, velkjente bygg eller øvrige omgivelser. Simpelthen alt er sentrert rundt deres forhold. Desto mer inntrykk gjør det, vi som i dag vet mer enn forfatteren visste da boken første gang ble utgitt, å spinne videre på historien om den halvt jødiske kvinnen. Hva ville skjedd med henne, hvordan ville det gått med de to - om romanen hadde tatt en annen vending? 

Flere bokbloggere har skrevet omtaler med stor begeistring. Selv ble jeg ikke like følelsesmessig berørt, men romanen er like fullt verdt å lese.

Kilde: Leseeksemplar.