Utgitt i 2018. Norsk. Roman.
Hun er bosatt på riktig side av elva, ansatt i NAV og har orden i sysakene. Han er uføretrygdet, sitter dagen lang på samme sted på sofaen og er heller uforsiktig med personlig hygiene. Tilsynelatende har de kun en ting til felles. De er begge ensomme.
Kanskje hun mer enn han. For der hvor han omgir seg med svirebrødre og -søstre i mangel av familie, trøster hun seg med at hun i det minste har kolleger. De vet ingenting om henne. Hun har ingen intensjon om å slippe de inn i livet sitt, men hun har heller ingen andre. Eller, ingen utenom han, som hun nødig vil kalle en venn. Bekjent får holde.
Hun er for god for han. For ryddig. For ordentlig. For veletablert. Så får det bare være at vennelisten på Facebook er heller mangelfull og med særdeles begrenset tilgang til de som faktisk er der. Ikke at hun har så mye lyssky begivenheter å legge ut, faktisk ingen. Det eneste hun ønsker å skjule, er at det rett og slett ikke skjer så mye rundt henne. Hun sjekker inn på restauranter, mens hun passerer de på gaten. Dagene bare går. Helt til han dør, og hun blir utpekt til den ene. Hun som må rydde opp etter ham.
Hun rynker på nesen, gremmes over de slitte møblene, den nedsunkne sofaen, den gule flekken. Helt annerledes enn hjemme hos henne. Hun som har pent dørskilt i pleksiglass, stilrent og ordentlig. Skjønt, svært få utenom henne har faktisk sett det.
Spesielt godt beskrevet, eller mer riktig antydet, er hennes avsky mot hans venner. – For leseren er vel vitende om at hun selv ikke har noen venner. Likevel denne insisteringen av å ha det godt nok, benektelse av at dette føles som et savn, som et tomrom. Hun opptrer som utenfor seg selv, spiller et fasadespill ikke bare overfor andre, men mest av alt seg selv.
Gjennom hele fortellingen veksler hun mellom å ta avstand til hans oppfattelse av vennskap, og å klamre seg til det ene håndfaste vennskapet hun faktisk har oppnådd i sitt voksne liv. Hun føler ingen sorg over hans endelikt, det kan hun ikke tillate seg. Følelsene er for lengst slått av, fasadespillet har for lengst gjennomsyret henne. Hun irriterer seg over å rydde i leiligheten, men gjør det likevel. Mest av alt, kanskje utelukket, for å dekke sitt eget behov for å føle seg betydningsfull.
Jeg har lest utallige norske romaner de siste årene om ensomhet, og enda flere er blitt utgitt. Der man skulle tro at alt allerede er blitt skrevet, har Birgit Alm lykkes i å skrive en fortelling som skiller seg ut i positiv forstand. Den usigelig resignerte holdningen hos den kvinnelige protagonisten inneholder et vell av galgenhumor, skjønt dette oppfattes kun av leseren. Aldri henne selv, i all sin selvhøytidelighet og fornektelse av egen ensomhet.
Navlebeskuelsen står i sterk kontrast til omgivelsene vi serveres i små drypp. Nabolaget med de sosialt og økonomisk fattigslige beboerne, som er på hils, men aldri inviterer til mer. Beskjemmet av manglende status, få ressurser – og distansering fra resten av samfunnet.
Så får det bare være at det skjer litt for mye avslutningsvis. Stemningen brytes opp og romanen tilføres en form for underholdningsrush i alle fall jeg ikke var helt klar for.
Kilde: Leseeksemplar.
2 kommentarer:
Det var ting som skjedde mot slutten der som jeg ikke helt klarte å svelge, jeg følte også at jeg ikke kom helt inn på henne, eller kanskje jeg egentlig ikke brydde meg så mye.... men han var jo en fascinerende figur selv om vi kun ble kjent med ham gjennom henne. Du har skrevet en fin omtale av boken, Eli! Ønsker deg og dine en riktig fin påske!
Jeg har ikke lest boka, men har hørt om den. Først tenkte jeg at det ikke var en bok for meg, men nå fikk jeg litt lyst til å lese den :-)
Legg inn en kommentar