Dumme, dumme hjarte, av Linda Klakken

Ramsalt kjærlighetsroman for de yngste tenåringene. 

Dumme, dumme hjarte, av Linda Klakken
Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2017. Barne- og ungdomsroman.

7.-klassingen Klara er rappkjeftet, tar stor plass, er tøff og guttete. Samtidig danser hun ballett. Hun er akkurat ikke den mest glamorøse, men hun forsøker i alle fall. Ikke pokker om hun skal gi seg. Litt stolthet i livet skal man tross alt ha. Akkurat som man trenger kjærlighet, selv om kjærlighet er like tragisk som Rome og Julie og alle gutta på skolen er fryktelig teite. I hvert fall trenger pappaen kjærlighet. I stedet for å komme seg over bruddet med Klaras mamma, murer han seg inne med bøker. Klara hjelper han i gang, skriver brev til ukjente kvinner og håper på full klaff. Med William Shakespeares bistand kan det umulig gå galt. 

Den teiteste av alle er likevel ufordragelige Celine, skolens dronning. Hun som steker vafler til alle som stemmer på henne til skolens tvilsomme kåring Rypetoppen. Kvalme, masete, klengete Stian er ikke stort bedre, og får definitivt ikke Klaras stemme til Typetoppen. 

Det fins strengt tatt bare en eneste person i hele verden som Klara kan gå god for. Bestevenninnen Else er der for henne til enhver tid, alltid og bestandig. Hun sier knapt nok et eneste ord, men er verdens beste lytter. Det trengs når Klara setter i gang. 

Hun turer i vei, er ustoppelig, uten blygsel og sperrer. Helt til Marie Lindkvist, den sortkledde svane, entrer ballettsalen – og Klaras liv. Marie står på tærne, lett som en plett. Og hun er verdens vakreste. 

- Takk for dansen, seier ho til Klara med eit svakt smil og stig inn i bilen
Så forsvinn ho nedover kvartalet med raude baklykter.
- Eg liker henne ikkje, seier Else bestemt.
Klara nøler ei stund, så ristar ho på hovudet.
- Ikkje eg heller. 

Linda Klakkens Dumme, dumme hjarte har høstet mange godord og er nominert til Trollkrittet 2018, en pris for beste barne- og ungdomsroman, utdelt av NBU. I begrunnelsen skriver Bjørn Rørvik blant annet at «(…) Det som gjør boka til en strålende leseopplevelse er først og fremst språket, som er muntlig, kvikt og oppfinnsomt», og videre: «Blandingen av den tøffe utsida og den uhåndterlige forelskelsen gjør boka morsom og god. For selv om det er humor ligger det alvor og godhet i bunnen. Vi føler at forfatteren vil personene sine vel, og det går da også riktig bra for alle til slutt.» 

Bla-i-boken: (klikk her)

Det aller viktigste er likevel det mest essensielle ved hele fortellingen: Det er noe forfriskende ukomplisert over Klaras forelskelse i en annen jente. Forelskelsen i seg selv er mer enn nok komplisert, alt for mye karusell- og tivoliaktig i seg selv, at likt-kjønn-problematikken overhodet ikke ofres energi. Usannsynlig og utopisk, vil mange innvende. Deilig befriende, svarer jeg. 

Språket derimot, er jeg mer ambivalent til. Det har noe gammeldags over seg som forvirrer og bryter tidsånden totalt. Her kronglete og vanskelige ord, samtidig som teksten ellers er verbal, lett og ledig. 

- Hei, seier han og gliser som ein lobotomert ulv.
- Skikkelig kaldt i dag. Han drar ei snørrklyse godt inn i skallen.
- Eg snakkar ikkje med løgnarar, seier Klara spist.
- Den som er med på leiken må tole steiken, seier Stian og spyttar ut snørret i ein lang tråd. Klara tenkjer at det er slutten på samtalen. 

Men hvem vet, det er kanskje slik man snakker der oppe på Aspøy skule. Og kanskje er det et poeng, dette veslevoksne språket, når de små blir store. De yngste ungdommene som nettopp har forlatt barndommen. Mye av det barnlige henger med, samtidig som de plutselig står overfor gjengmentalitet, flyktige forelskelser, søken etter popularitet og trassig vilje til å være seg selv. 

Mitt noe negative syn på språket blir uansett og heldigvis langt på vei oppveid av bokens krasse humor, gode budskap og skjønne forelskelse. 

Les også: Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo er blant de nominerte til årets Trollkrittet. Kjartan Hjulstad vant i 2015 for sin roman Minnesota og støvet. 

Kilde: Leseeksemplar.