Verdt å lese: Tre nye lyrikksamlinger

Jeg har likt å lese dikt så lenge jeg kan huske. Fra jeg som lita jente kunne Zinken Hopps barnevers utenat, til jeg som konstant avstandsforelsket tenåring samlet mine favorittvers i en blomsterdekorert notisbok. Kipling, Hagerup, Gibran og Hauge om en annen. Fra jeg som student ble lykkelig kjøper av Paul Celans verker til jeg som nærmere førtiåring skriver av meg all verdens byrder i min egen hemmelige lyrikksamling. For øvrig et opphop ord ingen noensinne skal få lese.

Med mindre jeg tar en Elling, selvsagt. Du vet, det der med den mystiske poeten E. 

Så jeg både leser og skriver. Både på ungdomsskolen og på videregående valgte jeg helst diktanalyser fremfor grei ut– og fri fantasi-stiler. Skjønt, å skrive om lyrikk hvor leserhorden ikke begrenser seg til den ene læreren har jeg vanskelig å bli fortrolig med. Jeg hoppet riktignok ut i det med begge bein og vel så det, muligens landet jeg på magen, i forbindelse med Beathe og min sin fremsnakking av fjorårets store leseopplevelse og dens plass på Bokbloggerprisens kortliste. Men fortrolig? Nei. 

Dermed blir det samleinnlegg. Igjen. Tidligere i år skrev jeg noen ord om to nye utgivelser, begge norske. Denne gang følger jeg opp med 3 diktsamlinger hvor alle er skrevet av kvinner. Alle med kvinner i hovedrollen. Alle er debutanter. 2 norske poeter og 1 utenlandsk. Mye likt og litt ulikt, altså. 

- Og alle tre anbefales. 

Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen

Lyrikk. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Lenger oppe ymtet jeg frempå om at boken som gjorde størst inntrykk på meg i fjor var nettopp lyrikk. Beathe fulgte opp med like stor begeistring, og denne gang er det jeg som følger etter henne: Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen fortjener å nomineres til Bokbloggerprisen. 

I underkant av sytti sider er det fort gjort å lese igjennom, men ordene, stemningen, følelsene, slipper ikke taket i deg. Om du ikke veksler mellom gåsehud og klump i halsen av denne lyrikken vil jeg hevde du er temmelig hardhudet. 

Jeg kunne også hevdet at du er umenneskelig, men jeg sitter på hendene for å ikke bidra til altfor høye forventninger og provosere frem slakt, diverse kløpulver friskt i minne.

Så hvorfor har jeg latt meg rive med? Det hele er vondt, hjerteskjærende – og tidvis gjenkjennelig.

Fortelleren er en mor som lengter etter sitt barn. Barnet ble født før tiden, og den traumatiske starten på livet er problematisk for mor-og-barn-forholdet. Mor er hele tiden i alarmberedskap, og det er vanskelig å hente frem de gode følelsen. Frykten for at noe skal skje med barnet er for stor. Årene går, men mors angst er like fullt til stede. Hun mener godt, men det kommer ut feil, og det er sårt å lese. 

- Som når hun holder på å kjøre av veien, hun skylder på et rådyr som kommer løpende over veien, men egentlig er det fordi hun er redd for at barnet har sluttet å puste. Som når hun står i timevis og steker vafler, har tømt skapene for ingredienser, fordi barnet har lyst til å selge til naboene. Det begynner å regne, vaflene blir ødelagte før de i det hele tatt rekker å bli kalde. Moren kjefter; - du skulle da forstått at det var en tåpelig idè. 

og da vi endelig kom hjem
og gikk ut av bilen
var det blitt mørkt
det var umulig for meg å slippe hånden din
ikke engang et lite øyeblikk
jeg holdt den for hardt
helt du begynte å grine
og da slapp jeg deg så brått
at du nesten mista balansen

Hun mener det ikke. Selvsagt vil hun bare godt. Hun er frustrert over negative tanker og urasjonelle utbrudd. Mor ser hvordan hun overfører redselen, frykten, til barnet, og hvordan barnet trekker seg mer og mer bort fra henne. Barnet nekter å spise. Barnet får venner hun ikke tar med hjem. Så blir barnet voksen.

Det går galt med barnet. Veldig galt, og morens selvransaking er vond å lese. Vondt, fordi hun lengter etter sitt barn, ønsker at ting var annerledes, at hun hadde gjort annerledes, tenkt annerledes, sagt noe annet. Hun som en gang var redd for at noe vondt skulle skje barnet, er nå redd for at hun selv har gjort barnet noe vondt. 

Barsel, av Kristin Storrusten

Lyrikk. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Som en relativt ung kvinne (jeg har i det minste sluttet å betegne meg selv som jente), kronisk pålogget internet, i overkant glad i blogger og nettforum samt glad i alt som har med litteratur å gjøre, har jeg i mange år vært godt kjent med navnet Kristin Storrusten. Jeg har latt meg imponere over hennes skriblerier på Bokmerker.org, og jeg har kost meg glugg i hjel med hennes royale bloggfanzine Gal og royal. Gjennom bilder på Instagram hadde jeg også fått med meg at hun har mann og barn. – Men at hun var svanger med diktsamling visste jeg skammelig lite om. Faktisk ingenting, helt til boken i høst ble gitt ut.

Det viste seg også at hun hadde sitt å stri med mens barn nummer to var baby. Det var kanskje ikke alt hun våget å vise omverden, men heldigvis skrev hun ned sine betraktninger. Heldigvis både på grunn av det selvterapeutiske elementet, og fordi det resulterte i diktsamlingen Barsel. – Lett gjenkjennelig for de aller fleste mødre, nybakte som hønngamle. Formodentlig også til god trøst for de som tenker de samme tanker som forfatteren selv en gang tenkte.

Hello from the other side
Jeg må ha sagt fra tusen ganger
Du får ikke deg selv + baby
Du får alt nytt
Uten kvittering, angrerett, åpent kjøp
Og du vil ikke høre på meg
Jeg ville ikke høre på noen

Så da står du her, da
Uten å ha hørt på noen
Og skjønner at moren din hadde rett

Barn forandrer alt. Det skulle bare mangle. Og hvor enn forberedt man tror man er, blir det likevel ikke helt slik man trodde. Kanskje det blir bedre. Kanskje det blir verre. Kanskje varer det et øyeblikk, kanskje i en evighet. – Og av og til, ganske ofte, blir man overrumplet av depresjon.

Tenk det, når alt har gått bra, barnet er friskt og fint, man har alt på stell. Man er lykkelig og beriket og alt hva godt er, og så er alt likevel mørkt. 

Barsel er en samling dikt om hvor uendelig slitsomt det kan være, hvor håpløst og tungt det av og til er, alt man ikke helt våger å være åpen om. Det handler om såre brystvorter, senebetennelse etter bæring, tiden som ikke strekker til, om lange dager der man lengter etter leggetid, smokker som må puttes inn og livsledsagere som for pokker ikke en gang greier å putte brukte sokker i skittentøyskurven.

Diktene er likevel ikke nedbrytende, triste, gråe og fæle. Det er slitsomt og ille, men det er likevel med en alltid tilstedeværende og befriende nerve av galgenhumor. Fortellerstemmen vet at det vil gå over, det må jo det, det har det gjort for alle andre. 

- Og det har gått bra. Veldig bra. Både med henne og boken.

Melk og honning, av Rupi Kaur

Lyrikk. Kanadisk. Utgitt på norsk høsten 2017.

Indisk-kanadiske Kaur ble godt kjent i media for et par år siden, da hun publiserte kontroversielle bilder på Instagram. Skjønt, kontroversielle? I alle fall mente IG at bilder av litt blod på rumpebaker og lakener var mer enn god nok grunn til sensur. Kaur satte himmel og hav i bevegelse og fikk viden gehør og en stakkarslig unnskyldning fra de ansvarlige. Senere prydet hennes bilder den norske antologien med det klingende navnet Mensen.

Hennes sta stolthet og fryktløshet har også resultert i diktsamlingen Melk og honning som i høst utkom på norsk. Gjennom fire nokså strengt adskilte deler følger vi jeg-personen gjennom en barndom preget av overgrep, tenåringstid med ungpikeforelskelser, et usunt forhold, en løsrivelsesprosess – og til slutt, erkjennelsen av viktigheten av å være trygg i seg selv. Stå på egne bein, ikke la noen stå i veien for ens egen lykke.

jeg roter
meg alltid inn
i det samme
jeg lar ham alltid
fortelle meg hvor vakker jeg er
og tror halvveis på det
jeg hopper alltid mens jeg tenker
at han kommer til å ta meg imot
i fallet
jeg er uforbederlig
en elsker og
en drømmer og
det kommer til å
bli min død

Det hele er overraskende modig med sterkt feministisk tilslag. Det er tidvis brutalt og smertefullt å lese om jeg-personens traumer fra barndommen, og seksualiteten videre i boken er uvanlig rå. – Skjønt, den hele tiden er på kvinners vilkår. Det er unikt i seg selv. 

For kvinner er det ubehagelig mye å kjenne seg igjen i. Følelsen av å være den som venter. Som kuer seg. Som er avhengig. Oppvåkningen er langsom og eksploderer i bokens avsluttende del: Elsk deg selv, bygg nettverk av kvinner rundt deg. Vi er mange, vi hjelper hverandre, vi er sterke sammen. 

- Det er ikke rart at unge kvinner omfavner boken.

Som diktsamling er dette en litt ujevn og salig blanding av dikt og visdomsord, ofte også nærmest kamprop. Nærmest hver side er delikat illustrert med hennes enkle, men virkningsfulle, strektegninger. Ikke alle dikt er like sterke, men alle gjør på et eller annet vis inntrykk. 

Det er noe kvinne-universelt over det hele, en ærlighet som bare en modig ung kvinne kan formidle. Forfatteren maner frem en stolthet og stahet som unektelig inspirerer og motiverer. 

Kilder: Alle tre bøker er mottatt som leseeksemplarer.