Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer tok meg med storm da hun i 2014 fikk sitt gjennombrudd med romanen Unnskyld. Etter det leste jeg hennes foregående, Under verden og Ut, i tillegg til fjorårets Fortellingen om Øde.

I omtalen av debutromanen Under verden innledet jeg med «Jeg kunne nøyet meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville det vel.» En real nedtur etter i mine øyne fenomenale Unnskyld, altså. Heldigvis ga Ut meg en opptur, før jeg atter ble skuffet av Fortellingen om Øde.

Nå som jeg har lest hennes femte roman sitter jeg igjen med samme inntrykk som av debutromanen. – Jeg har ikke helt sansen for boken, men det er altfor mye å diskutere rundt boken til å la være. Jeg liker at den får meg til å gruble.

Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer

Utgitt i 2016. Norsk. Novellesamling.

Jeg hadde i det hele tatt ikke tenkt å vie tid og bloggrom til denne novellesamlingen. Boken har allerede fått en del publisitet. Handlingsforløp er gitt i det vide og det brede, klikk på lenker nederst i dette innlegget. Selv skal jeg forsøke å fatte meg i korthet.

Men altså. Samlingen består av tre noveller hvor like mange hovedpersoner befinner seg i like mange europeiske storbyer. Alle tre er kvinner, anslagsvis i 30-årene, og skal oppholde seg på disse stedene i en kortere periode, uten en kjent omgangskrets rundt seg. Selv om det ikke forklares i klartekst er det nokså tydelig at alle tre nylig har opplevd samlivsbrudd, og bruker disse ukene, månedene, til å finne tilbake til seg selv.

Og som alle vet, den beste kuren mot kjærlighetssorg er den klassiske rebound-taktikken. Overlapping: Finne seg en ny, bruke og kaste. Så også her.

Oppholdene er ikke i noen av de tre novellene ment å vare over lengre tid. Kvinnene er på flukt fra sin virkelighet, de ønsker ingen tilknytning til steder eller personer hvor de nå er, og dermed oppnår de en viss form for frihet. - Og med frihet tillater man mer uten å tenke på konsekvenser. 

Apropos flukt. Kvinnen i den midterste novellen jobber på et klesmottak for flyktninger eller andre trengende. Det er neppe tilfeldig. Og akkurat som i overordnet betydning, har også hovedpersonene vanskeligheter med å la andre slippe inn. De flykter fra andre, men også fra seg selv. Banal vinkling kanskje, men det fungerer.

«Har du det bra?» blir hun spurt. I alle novellene får kvinnen spørsmålet fra sin elsker. Svaret er overfladisk, og slik får heller ikke leseren vite mer enn at det egentlige svaret er benektende. Jeg liker ofte en mangel på det emosjonelle, at man må lete etter fragmenter av smerte, etter personlige innrømmelser.

- Men som alltid: Det er en balansegang. Her savner jeg noe mer, jeg føler ikke at jeg kommer inn under huden på menneskene, ikke en gang i min egen fantasi. Jeg blir sittende igjen med et inntrykk av at forfatteren har klekket ut gode ideer, momenter hun ønsker ha med, men glemt å legge sjela si i livene til sine romanskikkelser.

Derimot tar hun mange interessante fortellergrep som gjør romanen spennende å diskutere. 

Vi vet for eksempel ingenting om bakgrunnen til de tre kvinnene, ei heller får vi vite noen navn. Det nærmeste vi kommer er den midterste novellen hvor hun omtales med et kallenavn. Kanskje er det tilfeldig, kanskje er det grundig gjennomtenkt: Dette er den eneste novellen hvor kvinnen etablerer et forhold til en annen kvinne. Også elskerinnen omtales med et kallenavn. I tillegg er det tidvis vanskelig å skille de to fra hverandre. Det er hun og hun, selvsagt med en grunn: Hun og hun blir de, både i leseren og hverandres øyne.

Og jeg vet ikke om det er mine fordommer, men jeg oppfatter det som en kamp mellom feminitet og maskulinitet. En typisk mann vil lettere distansere seg enn kvinner, og i den midterste novellen omtaler kvinnen seg som den mest maskuline. Mens hennes elskerinne klamrer seg til henne, forsøker hun å holder seg på avstand, både fysisk og emosjonelt. Samtidig sliter hun med sine følelser, hun blir stadig mer avhengig av elskerinnen. Stadig mer kvinnelig.

Det er ellers overraskende mye erotikk i boken. Rått og rett på sak. Det er sjeldent kost fra en norsk forfatter, kvinnelig sådan, nokså ung sådan i særdeleshet. – Og jammen sniker hun med temmelig mye om mensen også, i alle tre novellene. Om ikke kontroversielt, så i alle fall litt oppsiktsvekkende, selv i 2016.

Aller best er forfatteren likevel når hun leker med ordene. Slik som i novellen hvor hovedpersonen omtaler seg selv som den fremmede. På slutten av novellen blir hun selv med en fremmed hjem fra et utested. Rollene flyttes og er i stadig bevegelse. Stadig på flukt, stadig på let.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Beathe) og (Anita) er begge mer begeistrede enn meg.