10.10.16

11 uforglemmelige leseøyeblikk i oppveksten

Lite får meg til å sukke mer henført enn Elsa Beskows sine illustrerte barnebøker. På biblioteket var billedbøkene samlet i en stor kasse, og jeg tilbrakte mye tid på å lete meg frem til hennes vakre historier. Tantene var nok mine yndlinger (ikke onkelen!), men blåbær- og jordbærbarna husker jeg også med sødmefylt hjerte.

 

Ingen bok - eller film - har fått meg til å gråte mer enn Anne fra Bjørkely. Jeg så serien først, og så fikk jeg alle bøkene. Jeg vet ikke om jeg var udelt positivt til Anne, men jeg elsket Matthew. Hans død knuste meg til fillebiter. Jeg leste kapittelet utallige ganger, og jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser dette filmklippet.

 

Vaffelscenen er udødeliggjort takket være den fine filmen som en gang ble laget. Selv husker jeg best den litt misunnelsesaktige følelsen av å savne mange, mange søsken, tett i tett i alder. Jeg grublet alltid over hvem jeg helst skulle ønske jeg var, Maren kanskje, siden hun i en av bøkene fikk seg en dansk kjæreste. Kanskje de til og med kysset.

 

Og du skal være temmelig hardhudet - eller ung - for å ikke bli dypt rørt av gjensynet av Anne Cath Vestlys opplesing av Aurora i Blokk Z. Du vet, Aurora med vaktmestermammaen.

 

Den første boken jeg leste i ett strekk, fra perm til perm, var Jørgen + Anne = Sant. Jeg kan fortsatt fornemme lukten av Jørgens genser, der Anne sitter bakpå sykkelen hans og er så nær, så nær. Jeg følte meg temmelig lykkelig da jeg som nesten-førtiåring så filmatiseringen av boken. Det eneste var at Jørgens genser i filmen slettes ikke var grønn. Kanskje jeg husker den som grønn fordi stolen jeg satt i, lå i, kravlet rundt i, mens jeg leste var grønn.

 

Jeg var redd det meste som barn. Egentlig nå også. Jeg var redd for mørket, nordlys, å gå ned kjelleren på kveldstid, gå på do hos mine besteforeldre, jeg var redd et Jesusbilde og jeg var redd for folk. Og så var jeg redd Maria Gripe-bøkene. Jeg elsket å lese dem, kanskje særlig Skygge-serien, men jeg måtte alltid legge bøkene med baksideteksten opp. Og tenke på alt mulig annet når jeg skulle slukke lyset.

 

Det var ikke få serier jeg slukte som barn og ung ungdom. Brødrene mine hadde utallige Hardybøker, men favorittene mine var Bobseybarna og Frøken Detektiv. Skjønt, Nancy var i prektigste laget.

 

Dagens unge har Pingle. Vi hadde Adrian. Personifisert kvisebonanza, håpløst forelsket i vakre Pamela. Serien var kjempemorsom, men bøkene var enda større favoritter. De var så herlig annerledes.

 

Jeg kan for det meste takke mine besteforeldre for lesegleden. Bestefar tok meg med til biblioteket, det var alltid stor stas, og Bestemor forsynte meg med bøker fra egen samling. Jeg husker godt at hun fikk meg til å lese Støv på hjernen som tiåring.

 

Sånn cirka sånn holdt også jeg min utgave av Laura Palmers hemmelige dagbok. Jeg slukte alt av dagbøker, de var kjappere å lese og inspirerte min egen skriving. I min sorg over at serien Twin Peaks var ferdigsendt var jeg lykkelig over å få denne boken. For øvrig var dette den første boken jeg lånte ut som jeg aldri fikk tilbake.

 

Aller sist i denne omgang blir bøkene som står som det endelig skillet fra barne- til voksenlitteratur. Sagaen om Isfolket. Jeg var alltid redd for at mamma skulle gjøre alvor ut av sine planer om å lese bøkene jeg var så oppslukt av.

 

 - Og alt dette uten å nevne Marikken. DEN lesegleden kan ikke gjenspeiles i noen YouTube-video.

4 kommentarer:

Inger Johanne sa...

Åh, her ble det vekket til live mange gode minner!
Jeg syntes onkel Blå var skikkelig skummel i tv-serien.
Frøken Detektiv var den store helten lenge, men jeg ble også veldig frustrert over at Nancy aldri kunne kysse Ned. Han må ha vært verdens mest tålmodige kjæreste.
Sagaen om Isfolket leste jeg store deler av i en stol mellom bokhyllene på biblioteket, første året på gymnaset. Those were the days ...

Elida sa...

Eg har lest masse Anne Cath Vestly, min favoritt er Kaos <3 Guro husker eg godt frå bøkene, men det var ho som hadde vaktmester-mamma, ikkje Aurora. Aurora hadde studentpappaen, lillebror Sokrates og ei mamma som reiste til byen og jobba. Aller aller best husker eg boka Knerten og Forundringspakken. Mange år seinare skjønte eg at det skulle vera Ellen Andrea i andre Vestly-bøker.

Anne of Green Gables er det ikkje lenge sidan eg las, og scenen med Matthews død er like ille i bokform som på film. Eg husker ikkje om eg såg tv-serien først eller om eg las boka, men begge deler er like bra.

aariho sa...

Å, her var det mange gode barndomsminner. både fra min barndom, og fra mine barns. De arvet noen av bøkene jeg var glad i, og de er lest mye! Tenker på Elsa Beskow-bøkene for de små, og senere Anne fra Bjørkely og Anne Cath Vestly. Frøken Detektiv-bøkene og Hardyguttene ble også slukt. Var også veldig opptatt av Puk-bøkene. Det står fremdeles 8-10 av dem i bokhylla på hytta. Ble helt mimrete av dette! Det er så fint å tenke på hvor stor glede barn har av bøker. Har nettopp hatt ei lita jente på tre år på besøk, og da ble det lest mange bøker. Fint innlegg, Ellikken.

Ellikken sa...

Inger Johanne: Isfolket leste jeg som trettenåring og enkelte avsnitt ble distribuert fra pult til pult i klasserommet. Du verden, assa. Fifty shades go home!

Elida: Whaaaaaaaaaaaat? Guro?? :-O Aj aj aj, Vestly-beundreren i meg gremmes. Jeg husker ikke en gang Sokrates. Og Ellen Andrea? Jeg innser jeg må lese meg opp igjen! - Fælt å ikke huske slikt, men derimot husker jeg bokomslagene, hvor fine de var når de stod sammen i hylla. "Kom og les meg", skrek de.

Aariho: Angående bøker i arv fikk jeg noen barnebøker fra en gammeltante som i sin tid hadde gitt de til min far. Veldig religiøse sådan, men alt ble slukt, og moralen var jo selvsagt riktig så god. Ganske fornøyelig å lese med dagens øyne: http://www.nb.no/nbsok/nb/85024dfec855a9de4ac57f0a110c579a?lang=no#0