11 uforglemmelige leseøyeblikk i oppveksten

Lite får meg til å sukke mer henført enn Elsa Beskows sine illustrerte barnebøker. På biblioteket var billedbøkene samlet i en stor kasse, og jeg tilbrakte mye tid på å lete meg frem til hennes vakre historier. Tantene var nok mine yndlinger (ikke onkelen!), men blåbær- og jordbærbarna husker jeg også med sødmefylt hjerte.

 

Ingen bok - eller film - har fått meg til å gråte mer enn Anne fra Bjørkely. Jeg så serien først, og så fikk jeg alle bøkene. Jeg vet ikke om jeg var udelt positivt til Anne, men jeg elsket Matthew. Hans død knuste meg til fillebiter. Jeg leste kapittelet utallige ganger, og jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser dette filmklippet.

 

Vaffelscenen er udødeliggjort takket være den fine filmen som en gang ble laget. Selv husker jeg best den litt misunnelsesaktige følelsen av å savne mange, mange søsken, tett i tett i alder. Jeg grublet alltid over hvem jeg helst skulle ønske jeg var, Maren kanskje, siden hun i en av bøkene fikk seg en dansk kjæreste. Kanskje de til og med kysset.

 

Og du skal være temmelig hardhudet - eller ung - for å ikke bli dypt rørt av gjensynet av Anne Cath Vestlys opplesing av Aurora i Blokk Z. Du vet, Aurora med vaktmestermammaen.

 

Den første boken jeg leste i ett strekk, fra perm til perm, var Jørgen + Anne = Sant. Jeg kan fortsatt fornemme lukten av Jørgens genser, der Anne sitter bakpå sykkelen hans og er så nær, så nær. Jeg følte meg temmelig lykkelig da jeg som nesten-førtiåring så filmatiseringen av boken. Det eneste var at Jørgens genser i filmen slettes ikke var grønn. Kanskje jeg husker den som grønn fordi stolen jeg satt i, lå i, kravlet rundt i, mens jeg leste var grønn.

 

Jeg var redd det meste som barn. Egentlig nå også. Jeg var redd for mørket, nordlys, å gå ned kjelleren på kveldstid, gå på do hos mine besteforeldre, jeg var redd et Jesusbilde og jeg var redd for folk. Og så var jeg redd Maria Gripe-bøkene. Jeg elsket å lese dem, kanskje særlig Skygge-serien, men jeg måtte alltid legge bøkene med baksideteksten opp. Og tenke på alt mulig annet når jeg skulle slukke lyset.

 

Det var ikke få serier jeg slukte som barn og ung ungdom. Brødrene mine hadde utallige Hardybøker, men favorittene mine var Bobseybarna og Frøken Detektiv. Skjønt, Nancy var i prektigste laget.

 

Dagens unge har Pingle. Vi hadde Adrian. Personifisert kvisebonanza, håpløst forelsket i vakre Pamela. Serien var kjempemorsom, men bøkene var enda større favoritter. De var så herlig annerledes.

 

Jeg kan for det meste takke mine besteforeldre for lesegleden. Bestefar tok meg med til biblioteket, det var alltid stor stas, og Bestemor forsynte meg med bøker fra egen samling. Jeg husker godt at hun fikk meg til å lese Støv på hjernen som tiåring.

 

Sånn cirka sånn holdt også jeg min utgave av Laura Palmers hemmelige dagbok. Jeg slukte alt av dagbøker, de var kjappere å lese og inspirerte min egen skriving. I min sorg over at serien Twin Peaks var ferdigsendt var jeg lykkelig over å få denne boken. For øvrig var dette den første boken jeg lånte ut som jeg aldri fikk tilbake.

 

Aller sist i denne omgang blir bøkene som står som det endelig skillet fra barne- til voksenlitteratur. Sagaen om Isfolket. Jeg var alltid redd for at mamma skulle gjøre alvor ut av sine planer om å lese bøkene jeg var så oppslukt av.

 

 - Og alt dette uten å nevne Marikken. DEN lesegleden kan ikke gjenspeiles i noen YouTube-video.