Bokbloggerprisen 2015: Mine nominasjoner

Nomineringen til Bokbloggerprisen 2015 ble avsluttet sekunder før midnatt, natt til 8. januar. Blant fjorårets nye norske utgivelser kunne bokbloggere nominere inntil sju bøker i to klasser: Årets norske roman (skjønnlitteratur for voksne) og Åpen klasse (Barne- og ungdomslitteratur, sakprosa, lyrikk, noveller). Jeg valgte å nominere to i hver klasse, skjønt jeg har mer å si om saken enn som så.

Årets norske roman

Av sju leste skjønnlitterære romaner for voksne falt jeg ikke pladask for noen. Jeg valgte likevel å nominere to av disse.

1. Gjøkungen, av Gjermund Gisvold (les min omtale)
2. Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen (les min omtale)

Gjøkungen smatt gjennom nåløyet med følgende begrunnelse: Språket og det rolige, men nesten suggerende drivet, passer som hånd i hanske med hovedpersonen. Et enkelt språk og en enkel sjel. I alle fall på overflaten. Leser man Anton litt mer inngående ser man følgelig en forvirret, sykelig person gjemt bak et stakkarslig, men tiltrekkende ytre. Og ser man mer nøye på språket legger man raskt merke til forfatterens finurlige bruk av sanser. Mest av alt: lukten. Vi lukter oss rett inn i det lille samfunnet.

Din, alltid var regelrett vond og ubehagelig å lese. Du vet det ikke ender godt, at det knapt nok har noen ende. Men likevel er det noe medrivende over det hele.  Du får lyst til å tulle deg inn i et teppe. Legge deg i fosterstilling og lese videre. Leve videre. Endre på det som ikke lar seg endre.

Skjønt var jeg langt fra overbevist og vilt begeistret. Jeg hadde tidvis store problemer med forfatterens påfunn underveis. Likevel ga det meg så mye mer: - Men temaet i seg selv, dere…! Følelsene! Ensomheten!

På forhånd så jeg for meg ellevill begeistring over Ida Hegazi Høyers roman. Hennes fortellerstemme appellerer til meg, og jeg har likt alle hennes tre foregående romaner. 2014-utgivelsen Unnskyld i all særdeleshet. Dessverre oppfattet jeg hennes Fortellingen om øde for strebersk. Det virket på meg som hun hadde forsøkt litt for hardt å finne noe nytt, utvikle seg i en litt annen retning. Språket ble for barnlig og kunstig. Det hjelper litt at historien i seg selv er herlig oppfinnsom, til tross for at det faktisk har skjedd, i all sin surrealisme.

En annen antatt forhåndsfavoritt var Simon Strangers Det som en gang var jord. Jeg elsket De som ikke finnes, en av kandidatene til Bokbloggerprisen 2014, og likte de to andre jeg har lest. Denne gjorde også varmt inntrykk, det er noe The Road av Cormac McCarthy over den, men likevel er det noe som mangler. Boken skuffet meg litt, jeg hadde forventet å blåses over ende.

I motsetning til de fleste andre fant jeg heller ikke Ingrid Winters makeløse mismot spesielt morsom. Jeg humret litt, men irriterte meg mer. Siste halvdel var en parodi på seg selv, og jeg beklager å måtte være surmaget.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten med sine parallelle historier og store frihet til leseren, kunne blitt nominert ene og alene på grunn av romanens konsept. Dessverre fant jeg ikke at gjennomføringen var god nok. Jeg lot meg nok også forstyrre av forfatterens insistering på at konseptet var unikt og at han ikke kjente lignende bøker. Det er mulig den hyperpopulære ungdomsbokromanen hvis navn jeg ikke husker, var populær kun på mitt skolebibliotek på den nordmørske bygd på åtti- og nittitallet. - Men jeg tviler.

Også Leonard Ibsens debutroman Jar kunne blitt nominert. - Hadde bare språket vært jevnere og avslutningen vært bedre. Han skal likevel ha for modigheten, for det ubehagelige og etisk diskuterbare, selv om det altså ikke holdt hele veien inn til mål.

Åpen klasse

Jeg leste helt klart flest i åpen klasse som innbefatter både barne- og ungdomsromaner, biografier, novellesamlinger, poesi og sakprosa. Mine to nominerte er soleklare favoritter, rett og slett i en liga for seg selv.

1. Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad (les min omtale)
2. Du er menneske nå, av Eirin Gundersen (les min omtale)

Ungdomsromanen Ord på S likte jeg så godt at jeg knapt nok klarte å skrive noe som helst annet enn ovasjoner: Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelseskaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede. En liten stund. Om ikke noe annet, så for en liten stund. (...) Denne leseopplevelsen vil sitte lenge i. Jeg håper denne boken vil få den oppmerksomheten og leserskaren den fortjener. Jeg er ordentlig imponert.

Av øvrige ungdomsromaner er Minnesota og støvet, av Kjartan Hjulstad, verdt å nevne. Handlingen er satt til et indianerreservat i nåtiden, og samholdet mellom hovedpersonen og storebroren er både rørende og vanskelig. Samfunnsengasjement i ungdomsromaner er alltid noe å juble over, og boken er godt utført. Dessverre ikke genialt utført, som kriteriet nærmest måtte være i denne klassen.

Anne Ch. Østbys Du er her er mer på det jevne hva norske ungdomsromaner angår. Grei underholdning, og hovedpersonens interesse for design var en finesse som gjorde litt ekstra ut av boken. - Men hovedgrepet forfatteren har forsøkt å ta, samle fortid og nåtid, virket mer forstyrrende enn spennende.

Diktsamlingen Du er menneske nå er en av to leste dette året. Cecilie Ottis Østrengs Mingvasevann er mindre tilgjengelig for den uvante diktleser, men ga meg likevel lysten på å forsøke lese mer lyrikk. Jeg ble nysgjerrig, jeg ønsket å bruke god tid på den, gruble og fabulere, la meg forvirre og finne min egen mening. En god opplevelse, selv om jeg følte jeg ikke kan nok til å faktisk nominere den.

Den jeg derimot valgte å nominere er Eirin Gundersen Du er menneske nå. Jeg lar meg imponere over det stillferdige over det hele. Forfatteren brisker seg aldri med store ord og avanserte metaforer. Det er gjenkjennelig og nært. Intimt. Du tror på henne. Du undres med henne. (...) Her er fotspor i snøen som ikke forsvinner før langt ut på våren. Her er moren som tar med seg en stor del av stillheten når hun går ut av døra og til graven. Du kjenner på fortvilelsen og famler sammen med henne. Vi er bare mennesker. Så sårbare, så undrende, så små i det store universet. (...) Fortellerens tankespinn er troverdige, tankevekkende, gjenkjennelige og interessante. Kanskje har vi tenkt tankene selv, kanskje sier hun det så mye bedre selv, i all enkelhet. Diktene er stillferdige og filosoferende. Tankefulle og rørende i all sin nakenhet og sårbarhet. Jeg ble berørt.

Jeg kommer derimot til å angre bittert på at jeg ikke nominerte novellesamlingen Bøen, av Joakim Hunnes. Den er et lysår bedre enn begge romanene jeg nominerte i den andre klassen. - Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten, skrev jeg i min omtale. - Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss.  (...) Alt gir mening og sammenheng jo dypere man kommer inn i materien. Jo flere noveller man leser. Anbefales!

Den andre leste novellesamlingen, Falle av Rakel Solstad, ble fort lest og fort glemt. Den nevnes likevel i en slags bisetning, men likevel et eget avsnitt. Mest fordi jeg skulle ønske den hadde gjort inntrykk. Jeg tror den er bedre enn som så.

En annen bok jeg kommer til å angre på at jeg ikke spanderte en nominasjon er den halvveis biografiske samtaleboken Min fetter Ola og meg, av debutanten Arne Schrøder Kvalvik. I min omtale beskrev jeg boken med disse ord: Boken består i all hovedsak av spørsmål til Ola som han besvarer etter beste evne. Altså, med særdeleshet. Det er likevel intet intervju i den forstand, da Olas svar ofte gir grobunn for refleksjoner, erfaringer og minner hos forfatteren selv, Arne. Tekstmessig er den velformulert, men enkelt skrevet. Mest av alt er dette en vanvittig modig bok å skrive, både av forfatter og hovedperson. 

Jeg ønsker heller ikke komme utenom Jan Inge Sørlis biografi om Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland. Selv om jeg ikke har lest noe av Garborg, kan jeg knapt nok få nok av å lese om ham. Sørli har utført et pent stykke arbeide, men trekkes noe på grunn av sin litt for tydelige tilstedeværelse.

Personlig hadde jeg også glede av Kjersti Wolds Skriv ditt liv, en slags kom-i-gang og hjelp-til-selvhjelp for oss som har en gryende slektsforsker i magen, eller rett og slett ser viktigheten av å skrive ned sin slekts historie, eller sin egen historie til glede for fremtidige generasjoner. Mye av det hun tipser om er nokså selvsagt, men det skader ikke å være bevisst på teknikker, oppbygging av historie eller få drahjelp til hvordan man skal komme i gang.

Det gir for så vidt håp for fremtiden!