Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Sterkt og fåmælt om et parforhold som går i stykker. De to som elsket hverandre høyere enn alt. De to som alltid skulle være sammen, langt inn i evigheten. For alltid og alltid.

Dette er hennes historie til ham. Hun som hadde alle svarene. Hun som sitter igjen med bare spørsmål.

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Utgitt i 2014.

Hun er bare 21 år. Kan ikke så mye. Skjønner ikke så mye. Det eneste hun skjønner er at hun har funnet sitt livs kjærlighet, sitt anker, hos Sebastian. Han som kan så mye, vet så mye. Han som utfordrer livet ved å hoppe ned fra høye stup, i fritt fall, arrogant og egenrådig. Han som studerer, utvikler sin egen filosofi. Han som bare vil henne alt godt.

Han som binder et fiskesnøre rundt ringfingeren hennes og sier at de to, de to skal alltid være sammen. Ingen eller ingenting kan skille de fra hverandre. Dette er kjærlighet. Dette er evighet.

Han er hennes kjærlighet. Hennes i all evighet. Fiskesnøret er skarpt og vondt. Likevel klipper hun det ikke av. Det skjærer hull i huden, det går betennelse, det lukter råttent og hun skjuler det urene med bandasje. – Til snøret en dag plutselig går inn under huden, og ny hud dekker over det gamle. 

Det vokser ikke helt som det skal, men betennelsen forsvinner, og snøret – ringen – er inne i henne for alltid.

Akkurat som Sebastian. Hennes livs kjærlighet. Samboer, beste venn, elsker, livsledsager. Selv om Sebastian viser seg å være en helt annen enn han fortalte, enn han viste henne, enn hun trodde. Hun slipper ikke taket, hun vil redde ham, gjøre alt godt igjen. For han er hennes, og hun er hans.

Akkurat så sårt og sterkt er den lille, store fortellingen. Det handler om et parforhold som går i stykker og det handler om to som mister hverandre, og samtidig seg selv. Dette er hennes fortelling om ham. Til ham.

Alle spørsmålene, alle bebreidelsene, mangelen på bebreidelser. Alle de sårede følelsene, det intense ønsket om å forstå, behovet for å forenkle alt det vanskelige.

Hun forsvarer og godtar. Unnskylder og fortviler. Hjelper. Gir aldri opp. Selv ikke nå, nå som ingen flere svar kan gis. Bare spørsmålene er igjen.

For hvordan kunne det skje? Hvordan kunne han endre seg så mye at selv hun forandret seg? Hun mistet seg selv, hun ble ham, og hun kunne ikke stanse det. Og likevel ble hun.

Ida Hegazi Høyer imponerer med sitt enkle, men drømmende språk. Alle disse bildene, metaforene, som naturlig føyer seg inn i historien. Lettfattelig og samtidig med et hav av muligheter for å smake litt ekstra på hennes tankerekker. Pinnsvinet. Rådyret og elgen. Ringen, 

Det er nært og vondt, for du vet hvordan det går, det kan umulig gå bra, men likevel leser du videre. Utsetter deg for dette vonde, det uforståelige, det knusende. Likevel.

Akkurat som hun ble. Hun vek aldri fra hans side. Ikke en gang da hun forstod at hun ikke lenger visste hvem han var. Ikke egentlig. Selv ikke da.

Og kanskje er det nettopp det at hun spiller på vår egen angst, som gjør at historien suger deg til seg. Alle disse vonde følelsene, skammen, det brennende behovet for å gå igjennom ild og vann for den du elsker høyest av alle. Alle skuffelsene, alt sviket, du er villig til å utsette deg for. Leve med. Fordi det er kjærlighet. 

Kjærlighet som overvinner alt. Kjærlighet som er større enn deg selv.

- Veldig, veldig anbefalt.

Kilde: Mottatt av forlaget. Takk og ekstra ros for det fantastiske omslaget.

Andre bloggere: Les også den fin-fine anmeldelsen til (Tine).