Hvor mange romaner har du lest
med handling fra et norsk asylmottak? – I det hele tatt fra et asylmottak?
Forfatteren kjenner innsiden som få andre. Han har vært der. Levd der. Holdt ut
usikkerhet og lettelse. Eget sinne og andres sinne.
Mottaket, av Nathan Haddish Mogos
Enda så mye som er sagt og skrevet om flyktningpolitikken og innvandringen, her er den stemmen som ennå ikke er hørt, den første romanen fra et norsk asylmottak. Du får vite hvordan det er å leve i et flyktningmottak, og hvordan de ser på oss. Boken forteller om de mørke og vanskelige følelsene og tankene en flyktning kjemper med, noe som ofte fører til kraftige og eksplosive reaksjoner og handlinger. Selv om dette er fiksjon skildrer boken mye av det som har skjedd både i mottaket i Harstad – dit handlingen er henlagt – og i mottak andre steder i landet.
- Skriver forlaget. Nå er det min
tur.
Til tross for fiksjonsstempelet,
oppfattes romanen Mottaket med sin Jeg-fortellerstemme i det hele tatt nærmest som en
selvbiografi. Samme nasjonalitet, samme by, samme mottak. Skillet mellom
fiksjon og fakta er såpass utvisket at det føles berikende og interessant, og
samtidig i overkant intimt og utleverende på samme tid. Motstridende følelser
er i det hele tatt temmelig gjennomgående for min oppfatning av romanen.
Uansett.
Fortellerstemmen har ikke noe
navn. Ingen opplysninger gis. Han bare er. Han tar oss med rundt i gangene, inn
på rommet, til kjøkkenet og ut på glattisen. Håpet forsvinner, motivasjonen
ødelegges og frustrasjonen brer om seg.
Rundt ham på asylmottaket i Harstad finner han trøst i felles skjebne
med påtvunget nye venner. Noen forsvinner raskt, andre har vært der i årevis.
Noen kulturer frontkolliderer, andre beboere sveises sammen så godt
situasjonen tillater det.
Forfatteren har skrevet boken på
engelsk, et språk han er langt mer komfortabel med enn norsk. Forfatterens
engelske blogg viser et rikt og blomstrende språk, med all den lekenhet som
sjeldent kommer til syne i norsk språkdrakt. Jeg finner dessverre slettes ikke
igjen det samme i boken. Det hadde vært interessant å lese originalen for
sammenligning, for overgangen til norsk virker skuffende i mine øyne. Ett eller
annet har gått galt, og jeg vet ikke hva dette skyldes.
Kanskje mest prekært, og for å ta
et meget enkelt eksempel, er det stadig gjentakende uttrykket sukkermamma. –
Skilte, ensomme kvinner over middagshøyden som betaler en slant for litt
sengehygge på kveldstid. At det er så utbredt at kvinner bedriver slikt kynisk
var riktignok nytt for meg, men det får stå for egen regning. Uttrykket i seg
selv er forstyrrende. Sukkermamma. Det er da virkelig ikke et norsk ord. Her
hadde det vært på sin plass å holdt på det engelske uttrykket. Alt trenger ikke
å oversettes.
På norsk blir det hele rett og
slett blodfattig. Enkelte avsnitt er gode, men det redder ikke
helhetsinntrykket. Videre mangler det i mine øyne en struktur. En treg og
uengasjerende start plasserer oss rett i asylmottaket, hvor vi sitter som
passive lyttere til denne jeg-personen som forteller om hva som skjer, hvem han
snakker med og hvordan han lever. Først i midtdelen av boken, får vi et slags
innblikk i grunnene til at han har kommet til Norge, hvordan han oppfatter
asylsøkerprosessen og problematikken rundt den evige ventetiden. Gradvis hører
vi mer og mer til hans såkalte demoner, uten at vi helt får vite hvordan dette
utarter seg. Avslutningen preges av litt mer sensasjon og en spenning som aldri helt utløses.
Det føles litt urettferdig, for
ideen er så god, potensialet er til stede. Med en strengere redaktør, en mer
vellykket oversettelse og kanskje en mer lydhør forfatter ville trolig resultatet
vært langt mer lesbart.
Forfatteren sneier innom viktige
momenter i asylpolitikken. Jeg hadde ønsket meg mer av dette, og ikke bare som
personlige betraktninger sett ut i fra erfaring. Det er en god start, men ikke
nok. Gjerne uttrykkes dette gjennom dialoger, nesten monologer, som oppfattes
som altfor konstruerte. Eksempelvis følger vi en samtale, nesten en belæring,
om assimilering av samefolket.
Samtaler er det i det hele tatt
mye av. Tidvis forvirrer de meg, da det virker mer som fyllstoff enn
meningsfullt. Jeg forstår intensjonen, men utførelsen kunne vært bedre. Særlig
forstyrrende er alle samtalene hvor Cliff er involvert. Han bidrar med god
stemning blant beboerne, er alltid humørfylt og sprer mye latter rundt seg.
Hans personlighet er nødvendig i et slikt lukket samfunn, og fungerer selvsagt også
som en befriende finesse i et ellers trasig persongalleri i boken. Likevel er
det begrenset hvor mye latter og ablegøyer man kan lese om. «Man skulle vært
der for å skjønne morsomheten i det» er vel et passende uttrykk å komme med i
en slik sammenheng.
Det er beklageligvis mye jeg har
å utsette på boken. Språklig sett og komposisjonsmessig, i overkant mye. Jeg
anbefaler ikke boken litterært, men rent tematisk er den viktig. Veldig viktig.
Forfatteren bidrar til at den
menige nordmann får et innblikk i den virkelighet som fortoner seg innad i et
asylmottak. Hendelser, liv, som ikke kommer frem av tabloide avisoverskrifter
eller politikere med større hjerte enn forstand. Vi presenteres for realiteten,
både på godt og på vondt. – Og mest av alt for den evige ventingen. Dag ut og
dag inn med venting, uro og stadig svinnende forventninger om dette brevet,
denne billetten til lovlig opphold i Norge.
Hvorfor man lever i asyl er
mindre viktig, alle har sine grunner. Noen har flyktet fra krig og tortur.
Andre søker lykken. Forfatterens misjon er aldri å forsvare noen, men å
beskrive hvordan det faktisk er, når alle disse menneskene, mennene, fra alle
kanter av verden stues sammen, år etter år. Her er frustrasjoner,
fremmedgjøring, aggresjon og motløshet. En stadig voksende apati: Man kan
tillate seg det meste, kanskje alt, for man har ingenting å tape. Pengestøtten
svinner, for norskkurs skulkes. Hvorfor lære seg norsk når man uansett ikke for
lov til å bli værende? Og hvorfor tjene penger på hederlig vis når man ikke
trenger å forholde seg til lover og regler? Hvorfor ikke tylle seg inn i en
endeløs fyllekule når det hjelper mot alle traumene? Og hvordan lykkes med å få
en fot innenfor lokalsamfunnet, når de eneste som er villige til å ta kontakt
er de som selv har falt ut av det gode selskap?
Forfatteren gir ingen svar, men
gir oss et unikt innblikk i en verden som er fjern for de fleste av oss. Trøst
for de som har gått igjennom det samme. Forargelse og forståelse for nordmenn
flest, kanskje til og med begge deler.
Innblikk gir rom for forståelse.
Forståelse gir grobunn for vilje til forandring. Forandring gir mulighet til
forbedring. Akkurat derfor må du gjerne lese boken.
- Du har ingenting å tape.
Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget, etter anmodning
fra forfatteren selv.
Relatert: Dette er forfatterens første utgitte bok, men hans
engelske blogg kan besøkes på (denne siden). Av relaterte bøker kan Maria
Amelies (Ulovlig norsk) nevnes. Heller ikke denne boka utmerket seg positivt
litterært sett, men tematisk er den absolutt interessant. Som roman benytter
jeg anledningen til å anbefale på det sterkeste Simon Strangers ungdomsroman
(De som ikke finnes).
4 kommentarer:
Bøker om dette tema er viktig, så det er bra med bloggere som bruker tid på å formidle fra dem. Han gjorde det ikke lett for oss, men sannelig har du ikke skrevet en omtale som belyser hvordan boken er. I tillegg til å beskrive handlingen, beskriver du språket på en måte jeg ikke har fått til. Godt gjort!
Har boken liggende på vent her, så får jeg se når det blir. Egentlig hadde jeg planer om å lese den med det samme jeg fikk den inn dørene men sånn ble det ikke. Det skal bli interessant å lese den selv om det språklig sett ikke ble en høydare. Leste ulovlig norsk når den kom ut og syntes ikke den var så hakkande gale,hun kommer jo forresten ut med ny bok i disse dager. Veldig fin omtale,Eli:-)
For en utrolig god, reflektert og nyansert anmeldelse Eli.:) :) Og takk for sist...
Veldig fin omtale! Leste Tine sin omtale, og da hadde jeg ikke så lyst å lese denne boken etterpå, er enda ikke sikkert på om jeg kommer til å gjøre det. Men jeg liker at du fremhever temaet i boken som positivt enda språket ikke sto til mål:)
Legg inn en kommentar