Mottaket, av Nathan Haddish Mogos

Hvor mange romaner har du lest med handling fra et norsk asylmottak? – I det hele tatt fra et asylmottak? Forfatteren kjenner innsiden som få andre. Han har vært der. Levd der. Holdt ut usikkerhet og lettelse. Eget sinne og andres sinne.

Mottaket, av Nathan Haddish Mogos

Enda så mye som er sagt og skrevet om flyktningpolitikken og innvandringen, her er den stemmen som ennå ikke er hørt, den første romanen fra et norsk asylmottak. Du får vite hvordan det er å leve i et flyktningmottak, og hvordan de ser på oss. Boken forteller om de mørke og vanskelige følelsene og tankene en flyktning kjemper med, noe som ofte fører til kraftige og eksplosive reaksjoner og handlinger. Selv om dette er fiksjon skildrer boken mye av det som har skjedd både i mottaket i Harstad – dit handlingen er henlagt – og i mottak andre steder i landet.

- Skriver forlaget. Nå er det min tur.

Til tross for fiksjonsstempelet, oppfattes romanen Mottaket med sin Jeg-fortellerstemme i det hele tatt nærmest som en selvbiografi. Samme nasjonalitet, samme by, samme mottak. Skillet mellom fiksjon og fakta er såpass utvisket at det føles berikende og interessant, og samtidig i overkant intimt og utleverende på samme tid. Motstridende følelser er i det hele tatt temmelig gjennomgående for min oppfatning av romanen.

Uansett.

Fortellerstemmen har ikke noe navn. Ingen opplysninger gis. Han bare er. Han tar oss med rundt i gangene, inn på rommet, til kjøkkenet og ut på glattisen. Håpet forsvinner, motivasjonen ødelegges og frustrasjonen brer om seg.  Rundt ham på asylmottaket i Harstad finner han trøst i felles skjebne med påtvunget nye venner. Noen forsvinner raskt, andre har vært der i årevis. Noen kulturer frontkolliderer, andre beboere sveises sammen så godt situasjonen tillater det.

Forfatteren har skrevet boken på engelsk, et språk han er langt mer komfortabel med enn norsk. Forfatterens engelske blogg viser et rikt og blomstrende språk, med all den lekenhet som sjeldent kommer til syne i norsk språkdrakt. Jeg finner dessverre slettes ikke igjen det samme i boken. Det hadde vært interessant å lese originalen for sammenligning, for overgangen til norsk virker skuffende i mine øyne. Ett eller annet har gått galt, og jeg vet ikke hva dette skyldes.

Kanskje mest prekært, og for å ta et meget enkelt eksempel, er det stadig gjentakende uttrykket sukkermamma. – Skilte, ensomme kvinner over middagshøyden som betaler en slant for litt sengehygge på kveldstid. At det er så utbredt at kvinner bedriver slikt kynisk var riktignok nytt for meg, men det får stå for egen regning. Uttrykket i seg selv er forstyrrende. Sukkermamma. Det er da virkelig ikke et norsk ord. Her hadde det vært på sin plass å holdt på det engelske uttrykket. Alt trenger ikke å oversettes.

På norsk blir det hele rett og slett blodfattig. Enkelte avsnitt er gode, men det redder ikke helhetsinntrykket. Videre mangler det i mine øyne en struktur. En treg og uengasjerende start plasserer oss rett i asylmottaket, hvor vi sitter som passive lyttere til denne jeg-personen som forteller om hva som skjer, hvem han snakker med og hvordan han lever. Først i midtdelen av boken, får vi et slags innblikk i grunnene til at han har kommet til Norge, hvordan han oppfatter asylsøkerprosessen og problematikken rundt den evige ventetiden. Gradvis hører vi mer og mer til hans såkalte demoner, uten at vi helt får vite hvordan dette utarter seg. Avslutningen preges av litt mer sensasjon og en spenning som aldri helt utløses.

Det føles litt urettferdig, for ideen er så god, potensialet er til stede. Med en strengere redaktør, en mer vellykket oversettelse og kanskje en mer lydhør forfatter ville trolig resultatet vært langt mer lesbart. 

Forfatteren sneier innom viktige momenter i asylpolitikken. Jeg hadde ønsket meg mer av dette, og ikke bare som personlige betraktninger sett ut i fra erfaring. Det er en god start, men ikke nok. Gjerne uttrykkes dette gjennom dialoger, nesten monologer, som oppfattes som altfor konstruerte. Eksempelvis følger vi en samtale, nesten en belæring, om assimilering av samefolket.

Samtaler er det i det hele tatt mye av. Tidvis forvirrer de meg, da det virker mer som fyllstoff enn meningsfullt. Jeg forstår intensjonen, men utførelsen kunne vært bedre. Særlig forstyrrende er alle samtalene hvor Cliff er involvert. Han bidrar med god stemning blant beboerne, er alltid humørfylt og sprer mye latter rundt seg. Hans personlighet er nødvendig i et slikt lukket samfunn, og fungerer selvsagt også som en befriende finesse i et ellers trasig persongalleri i boken. Likevel er det begrenset hvor mye latter og ablegøyer man kan lese om. «Man skulle vært der for å skjønne morsomheten i det» er vel et passende uttrykk å komme med i en slik sammenheng.

Det er beklageligvis mye jeg har å utsette på boken. Språklig sett og komposisjonsmessig, i overkant mye. Jeg anbefaler ikke boken litterært, men rent tematisk er den viktig. Veldig viktig.

Forfatteren bidrar til at den menige nordmann får et innblikk i den virkelighet som fortoner seg innad i et asylmottak. Hendelser, liv, som ikke kommer frem av tabloide avisoverskrifter eller politikere med større hjerte enn forstand. Vi presenteres for realiteten, både på godt og på vondt. – Og mest av alt for den evige ventingen. Dag ut og dag inn med venting, uro og stadig svinnende forventninger om dette brevet, denne billetten til lovlig opphold i Norge.

Hvorfor man lever i asyl er mindre viktig, alle har sine grunner. Noen har flyktet fra krig og tortur. Andre søker lykken. Forfatterens misjon er aldri å forsvare noen, men å beskrive hvordan det faktisk er, når alle disse menneskene, mennene, fra alle kanter av verden stues sammen, år etter år. Her er frustrasjoner, fremmedgjøring, aggresjon og motløshet. En stadig voksende apati: Man kan tillate seg det meste, kanskje alt, for man har ingenting å tape. Pengestøtten svinner, for norskkurs skulkes. Hvorfor lære seg norsk når man uansett ikke for lov til å bli værende? Og hvorfor tjene penger på hederlig vis når man ikke trenger å forholde seg til lover og regler? Hvorfor ikke tylle seg inn i en endeløs fyllekule når det hjelper mot alle traumene? Og hvordan lykkes med å få en fot innenfor lokalsamfunnet, når de eneste som er villige til å ta kontakt er de som selv har falt ut av det gode selskap?

Forfatteren gir ingen svar, men gir oss et unikt innblikk i en verden som er fjern for de fleste av oss. Trøst for de som har gått igjennom det samme. Forargelse og forståelse for nordmenn flest, kanskje til og med begge deler.

Innblikk gir rom for forståelse. Forståelse gir grobunn for vilje til forandring. Forandring gir mulighet til forbedring. Akkurat derfor må du gjerne lese boken.

- Du har ingenting å tape.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget, etter anmodning fra forfatteren selv.

Andre bloggere: (Tine) er foreløpig den eneste utenom meg som har blogget om boken.

Relatert: Dette er forfatterens første utgitte bok, men hans engelske blogg kan besøkes på (denne siden). Av relaterte bøker kan Maria Amelies (Ulovlig norsk) nevnes. Heller ikke denne boka utmerket seg positivt litterært sett, men tematisk er den absolutt interessant. Som roman benytter jeg anledningen til å anbefale på det sterkeste Simon Strangers ungdomsroman (De som ikke finnes).