Døden i Venedig, av Thomas Mann

Under en lengre mellomlanding i Zürick i Sveits, hvor vi trasket gatelangs etter Thomas Manns arkiver, fant jeg inspirasjon til lesing av hans verker. I det minste en kort roman, en lang novelle om du vil. Døden i Venedig ble første gang utgitt i 1912 og ble i sin samtid både hyllet og fordømt.

Døden i Venedig, av Thomas Mann

Thomas Mann ble født i 1875 i tyske Lübeck og regnes som en av Tysklands aller mest betydningsfulle forfattere gjennom historien. Hans mest anerkjente romaner er Doktor Faustus, Huset Buddenbrook og ikke minst Trolldomsfjellet, som han i 1929 mottok Nobelprisen i litteratur for. Døden i Venedig (senere Venezia, på norsk) skal ikke utelukkes i denne sammenheng.

Mann engasjerte seg sterkt politisk mot nasjonalsosialismen og nazismens fremtog i hjemlandet. Hans engasjement førte ham og hans familie i 30-årene ut av Tyskland til USA via Sveits. Etterkrigstiden var nådeløs: hans år i eksil førte til delte meninger om hans person, og han ble i enkelte kretser stemplet som unnvikende og feig. Mann ble som politiker aldri profet i eget land, men endte sine levedager i Zûrick, 80 år gammel.

Som forfatter var Mann sterkt påvirket av russiske forfattere som Tolstoj og Dostojevski, men også av store forfattere og filosofer som Goethe, Freud og Nietzsche. Særlig i fokus er konflikter. Dette kommer tydelig til uttrykk i romanen dette blogginnlegget omhandler. Tematikken i Manns romaner ble på sin side en kilde til inspirasjon for forfattere som Hesse og Kafka.

I Døden i Venedig møter vi den aldrende, og døende, forfatteren Gustav von Aschenbach. Hans lege har beordret ham et kuropphold i sydlige breddegrader, og Aschenbach velger seg Venezia. Vel innlosjert på hotellet oppdager han Tadzio, den vakreste skapning Gud har skapt. En 13 år gammel unggutt, fullstendig velskapt og tindrende ren av uskyld. Selv ikke når Venezia hjemsøkes av koleraepidemi makter Aschenbach å løsrive seg fra byen. Han må bli værende, han må være i nærheten av ham. For hvordan kan han vel leve videre uten Tadzio? Så dør han også, den gamle Aschenbach, ved Venezias strand. Lykkelig forelsket i en 13 år gammel gutt.

Homofili var et ytterst kontroversielt tema i 1912. En nærmest romantiserende fremstilling av pedofili er ikke mindre kontroversielt i 2014. Likevel er det både fascinerende, medrivende og rent interessant å lese om Thomas Manns nærmest biografiske skildring om en eldre herre som opplever en dyp forelskelse i en purung gutt. Forfatteren skildret sin egen kamp mot homofile drifter i sine egne dagboknotater, og han ble selv åpenlyst betatt av nettopp en ung gutt, nettopp i Venezia. Boken er altså dypt inspirert av egne opplevelser. Bokens intensitet ville neppe vært så dirrende sterk uten.

Men uproblematisk oppleves dog denne forelskelsen slettes ikke. Aschenbach er ustanselig i konflikt med seg selv, hvor fornuft og følelser stadig er i kamp med hverandre. Han vet det er galt, ingen må vite, han må ikke vekke mistanke. Men samtidig, hvorfor ikke? Hvorfor ikke leve ut sine drømmer, leve i nuet?

Det er så sterkt, så beskrivende, så vondt, nesten vakkert i all dens galskap.

Forholdet blir aldri mer enn platonisk. Knapt nok det. De snakker ikke sammen. Aschenbach fotfølger gutten overalt, på stranden, i bygatene, på hotellet, men aldri mer. Aldri et ord, aldri et kjærtegn. Knapt nok et direkte blikk. En eneste gang røper han seg. Et lykkelig, befriende smil som aldeles ikke lar seg skjule. Og gutten vet om ham. Gutten titter bak seg, var over sin forfølger og beundrer. Likevel blir Aschenbach aldri stoppet. Så da er alt i orden, er det ikke?

Det psyke sinn, de forskrudde tanker, ideer, forestillinger. Fornuften sier stopp, men han makter ikke. Vil ikke. Han gjør slettes ingen fortred. Og gutten viser da så visst sykelige tegn, gjør han ikke? Han kan da umulig bli gammel, den unge Tadzio, så hvorfor ikke leve mens man kan? Aschenbach skal jo selv dø, hva er det vel å miste? Omdømmet? Hvorfor ikke i stedet dø lykkelig?

Dette stadige dilemmaet mellom selvbeherskelse og følge sitt instinkt. Konflikten mellom destruktivitet og lidenskap. Konflikt mellom liv og død.

Aschenbach er døende. Han vet han ikke har lenge igjen. Aller mektigst blir dette skildret i en av bokens første seksvenser, hvor Aschenbach blir fraktet i gondol gjennom Venezias mange kanaler. En sort gondol, som en likkiste på vannet. Men gondolen frakter ham ikke helt frem. Aschenbach er enda ikke helt klar for sin siste reise.

Sentralt i fortellingen, dog likevel i bakgrunnen, er en russisk familie som står i sterk kontrast til Tadzios egen familie. Barnepiken er strengt oppkneppet, og søstrene er nonneaktige. Alt er rent og pertentlig. Den russiske familien lokker frem rynkede øyenbryn hos Tadzio, som åpenbart røper avsky mot familiens løsslupne væremåte. Foreldrene viser følelser, barna er «godmodig-stygge» og klærne skitne og uryddige. Hele tiden denne konflikten mellom det perfekte og uperfekte, det riktige og det gale, det lykkelige og ulykkelige.

Og hva bildebruk angår er det umulig å komme bort fra Manns mesterlige beskrivelse av de erotiske kreftene som river i den eldre herren. Som en soloppgang gjenoppvekkes gamle følelser, for lengst glemte og fortrengte. De flommer opp som bølger, badet i tindrende farger og med sterke, uimotståelige dragsug. Det lar seg ikke stanse. Naturkreftene tar over, sinnets uransakelige veier finner sin egen sti.

Vi vet hvor det bærer. Vi vet når fornuften taper. Likevel makter drakampen mellom det gode og det onde å formildne det forkastelige. Akkurat som det poetiske språket, de komplekse, overdrevne setningene suger oss inn i Aschenbachs forskrudde, forvirrede, fortvilede verden.

For vissheten om at det er galt, slipper aldri helt taket. Forsøk på å slippe unna, komme seg vekk, er likevel fånyttes. Illustrasjonen om det fullendte brytes ved åsynet av Tadzios dårlige tenner. Aschenbach opplever brått en avsky over byen, og proklamerer at dens klima er uheldig for hans helse. Han må bort, finne seg et bedre kursted. Aschenbach pakker sammen sine eiendeler, betaler for sitt opphold og bestiller opphold på et hotell et annet sted. På vei dit rammes han av en sterk angst for aldri mer å oppleve Venezia. Vil han dø før han atter kan reise til byen i sitt hjerte? Vel tilbake på hotellet vedgår han, dels med skam, dels med tilfredshet, at det var tanken på å aldri mer se Tadzio, som fremkalte disse paniske tankene.

Selv om han aldri forgriper seg på gutten. Selv ikke når det ville vært av ren kjærlighet. Aschenbach iakttar gutten, så ofte så mulig, så intenst som mulig, men aldri mer. Han er dypt betatt av hans ynde, hans ungdommelighet, hans renhet og uskyld. Thomas Mann famler etter ord, akkurat som Aschenbach ikke helt makter å ordlegge hvor sterkt inntrykk gutten gjør på ham. Likevel strømmer ordene til, selv om «ord bare er i stand til å prise den ytre skjønnhet, men ikke å skildre den”.

Det går ikke bra. Det kan ikke gå bra. Det vil ikke gå bra. Venezia er i krise, pesten tar livet av innbyggere og turister. Ingen er trygge. ”Luften var stille og stinkende. Solen brant ulidelig gjennom tåken som farget himmelen skifergrå.” Gatene er fulle av tiggere, og overalt er falleferdige murverk. Det siste Aschenbach ser er Tadzio som forlater hotellet. Venezia. Ham.

Han har aldri bedt om mer enn å se. - Så kan han dø.

Døden i Venedig teller kun 112 sider. Opplevelsesmessig er den likevel en murstein.  Du smaker på hver setning, lar deg lokke inn i poesien, tar til deg sinnsstemningen, fasinasjonen, attråen, forbauselsen. Thomas Mann lar deg synke inn i materien og bli i ett med boken. Du kjenner på følelsene, de gode og de vonde. Du analyserer teksten og blir kjent med den. For den krever sin leser. Den krever din tålmodighet. Språket er delvis tungt, komplisert, nesten irriterende poetisk. Boken krever energi til å kunne trekke noen linjer før og etter dens samtid.

Og akkurat da, akkurat da tar du deg tid til å kjenne på gleden i selve leseopplevelsen. Intensiteten. Du er der. Ikke fordi du vil, men fordi du ikke makter å la være.

Kilde: Kjøpt på loppemarked for en slikk og ingenting.

Andre bloggere: Ingen så vidt meg bekjent.