Battle, av Maja Lunde

Manusforfatter for film og tv, Maja Lunde (f. 1975), vant for tre år siden Kosmoramas pitchekonkurranse med Battle, en historie om en dansejente som får sin hverdag snudd på hodet etter at faren har satt familiens økonomi til spille. En slags krysning mellom Dirty Dancing og Romeo og Julie, om du vil. Sensommeren 2014 kommer manuset ut i romanform.

Battle, av Maja Lunde

Ungdomsroman. Utgis 8. august 2014

Amalie er vestkantjenta som har alt. Hun er veltrent, velkledd og veldig pen. Venninnene står i kø etter å være hennes nærmeste fortrolige, hun er kjæreste med skolens kjekkeste og hun er et ess i det lokale jazzballettmiljøet. Amalie bor i en lekker villa med basseng og har en pappa som venninnene syns ligner på George Clooney. At moren er fraværende snakkes det ikke om. At Amalie ikke er forelsket i kjæresten sin holdes godt skjult. At danselæreren hakker på henne, fortrenges.

Helt til den dagen glansbildet rives i stykker. Faren er slått konkurs, og Amalie tvinges ut av beste vestkant til ghettoen i Øst. Stovner, stedet Gud ikke en gang ante eksisterte. Ingen må vite, hun må holde det skjult, det er jo bare for en liten stund. Er det vel ikke?

Men dagene går. Amalie holder fasaden, men mangel på penger og vanskeligheter med å få trent hyppig nok går ut over vennskap, skolegang og dans. Hun kan jo ikke forklare situasjonen, de vil ikke kunne forstå, i hvert fall slettes ikke godta. Så hun trekker seg unna...

... Og tiltrekkes av Mikael. En av Stovners aller beste hiphop-dansere. Med dans som fellesnevner nærmer de seg hverandre, på tross av alle ulikheter og fordommer.

Ungdomsboken er på ingen måte banebrytende. Den har ingen misjon om å velte om på samfunnet, ryste leserne, overbevise oss om å forandre verden. Dens misjon er derimot å skildre en hovedstad på godt og vondt, og ta ungdommen på alvor. Slik den oppleves, slik den er. Battle beskriver forskjeller i status, både mellom øst og vest, men kanskje enda bedre innad i bydelene. Det handler om fasader og svakheter som holdes skjult. Dette med å forsøke å være bedre, mer perfekt, enn man egentlig er. Forsøke ikke vise sitt egentlige jeg, i frykt for at det ikke skal være godt nok. En delt hovedstad, jag etter status og tviholding på falske fasader.

Og ungdom. Ungdomslivet. Alle disse problemer og dilemmaer som hver og en sliter med. Det handler om motvillig forelskelse, press og skremmende forventninger.

Maja Lunde skriver godt og medrivende om Amalies hverdag. Det flyter. Hun skildrer dansen med engasjement og intensitet som smitter over til en leser som er under gjennomsnittet lite interessert i tema. Ja visst, det flyter som bare det.

Jeg skulle bare ønske hun hadde gått dypere inn i det emosjonelle. Det virkelige vonde. Skallet Amalie omgir seg med har ikke noe rom for sorg og savn etter moren, ei heller sinne og frustrasjon over den bankrotte faren. Forfatteren inviterer oss inn i Amalies liv, inn i hennes hode, men anledningen til å la oss få empati for henne, blir aldri helt utnyttet.

Jeg tror det hadde kommet boken til gode. Det hadde gitt en ekstra dybde til Amalies historie, og gitt leserne noe mer enn ren underholdning. 

Det hadde den fortjent. – For det er veldig mye godt å ta av. Språket er fint, de ungdommelige ordene og uttrykkene virker naturlige, den gryende forelskelsen mellom Amalie og Mikael er sjarmerende, dansens eleganse kler historien, og fortellingen er så medrivende at du ikke klarer å legge den fra deg før boken er ferdiglest. Likevel er det dette lille ekstra som uteblir. Jeg liker Amalie, men jeg blir ikke ordentlig glad i henne. Jeg blir glad av lese boken, men blir ikke helt glad i den. En liten, men likevel viktig forskjell.

Kanskje Amalies liv vil gjøre seg enda bedre på film, slik historien opprinnelig var ment som. Blir det realisert stiller jeg meg allerede i kinokø. - For historien gjorde meg glad. Jeg likte historien. Jeg ville bare ha enda mer.

Kilde: Leseeksemplar fått av forlaget

Andre bokbloggere: (Tine) (Beathe)