Placeboeffekten varierte ganske kraftig avhengig av hvilken lidelse man så på, og den største effekten fant man i symptomer som har en stor subjektiv komponent, altså typisk smerte, kvalme og opplagthet. Effekten på alt annet var nesten fraværende. Placeboeffekten helbreder altså ikke, men kan endre opplevelsen av enkelte symptomer. Det kan være nyttig og oppleves virkningsfullt for pasienten, men kan aldri erstatte effektiv behandling. (s. 166)
Placebodefekten, av Gunnar R. Tjomlid
Hvorfor alternativ behandling virker som den virker
For ja, alternativ behandling virker. Som regel og på de fleste. Problemet er bare at den ikke virker som den sies den skal. Akkurat dette har blogger og samfunnsdebattant Gunnar R. Tjomlid satt seg fore å forklare og diskutere i utallige blogginnlegg, nettforum og nå også i bokform.
Og jammen meg har han gjort seg flid. Sprengfull av informasjon, fakta og detaljer fra mangfoldige forskningsprosjekter serverer han leseren en bok som engasjerer, forbløffer og trolig også forbanner. Det lar seg godt gjøre å komme med motargument når Tjomlid har sagt sitt. Han parerer nemlig det aller meste i forkant. Grundig.
Forventning om effekt
Smak på tittelen. Ikke placeboeffekten. Placebodefekten. - Alfa og omega for alternativ behandling og hvorfor dette oppfattes som virkningsfull. Bevisstgjøringen rundt placebo og nocebo, i boken omtalt som placebos onde tvilling, er nyttig, interessant og angår oss alle. For vi er bare mennesker. Den lille grå massen på et halvt kilo lurer oss alle som en.
Placebo, inaktiv behandling som kan gi positiv fysiologisk, atferdsmessig, emosjonell og kognitiv effekt på personen som benytter det, som et resultat av forventning om effekt. Dersom den inaktive behandlingen virker positivt for en person, kalles det placeboeffekt. Motsatt av placeboeffekt er noceboeffekt, der den som behandles kan reagere negativt fysiologisk, atferdsmessig, emosjonelt og kognitivt som resultat av den (inaktive) behandlingen. (definisjon, snl.no)
Forskjellen er altså dramatisk: Placebo helbreder i den forstand at brukeren tror det virker, mens noceboeffekten fremkaller sykdom, fordi frykt for bivirkningen er så stor at brukeren oppfatter reelle eller falske symptomer som sykdom og setter dette i sammenheng med medisinen. Dette er vel så vanlig.
Et enkelt eksempel er hvordan Hvermannsen leser pakningsvedlegget til sine medisiner. Legemedisin er etisk forpliktet til å opplyse om mulige bivirkninger, sammenheng eller ei. Delvis for å unngå mulige søksmål. Er hodepine oppført som mulig bivirkning er sjansen maksimal for at brukeren vil sette en gryende hodepine i sammenheng med medisinen. Noe som igjen vil skape skepsis til medisinen, kanskje vurdere at den skaper mer problemer enn goder, og at man heller vil forsøke alternative behandlinger. I noen tilfeller vil en slik feilslutning være direkte livsfarlig.
Lei av å bli lurt
Et godt eksempel på hvordan vi lar oss selv lure, det være seg misoppfattelser rundt årsak og virkning, hukommelse eller feilslutninger, er sammenhengen mellom vaksinering og ME. En grundig undersøkelse foretatt av Folkehelseinstituttet viste ingen sammenheng mellom ME-diagnose og tidligere vaksineringsprogram. En TV2-dokumentar gikk i sin tid svært langt i å hevde dette, og programmet fikk stor oppmerksomhet. Et nedslående forskningsresultat ble derimot skjøvet til siden. I dette tilfellet, og dette er bare ett av mange, skapte media en sannhet uten rot i virkeligheten. Fremdeles florerer denne hypotesen i form av sannhet rundt både i hverdagssamtalen og i store mediaoppslag.
Senest for et par dager siden oppdaget undertegnede en ME-diagnosert bekjent som på sin Facebook-side forsøkte å bevisstgjøre sammenhengen mellom vaksine og ME. Kanskje vil senere forskning finne en link, vi har ingen grunnlag for å avvise dette kategorisk, men enn så lenge er ingen sammenheng blitt bevist. Forbehold til tross, en slik feilslutning mobiliserer til dels sterk motstand mot vaksinering som igjen er et alvorlig samfunnsproblem.
Det virker for meg så da virker det for deg
Fallgruvene er mange, kanskje spesielt i dagens internettsamfunn, hvor diagnosene står svart på hvitt på dataskjermen. Vi er mange som kommer til legen og er skeptiske til hans eller hennes antagelser når vi allerede har googlet oss frem til svaret. Hukommelsen svikter oss. Vi leter etter symptomer og bivirkninger. Og blir vi ikke rundlurte av massemedias sensasjonsoppslag, står Big Pharma parat med skremselsreklame.
Når alt virker håpløst og skummelt, har legen ikke tid til deg. Du står på venteliste og når du først kommer inn, får du dine ti minutters konsultasjon hvor du knapt nok føler du blir hørt. Du får utdelt resept på piller du ikke har noen tro på og som du ikke føler hjelper. Kanskje grandtante Olga attpåtil fikk hodepine av de samme pillene for tre måneder siden. Kanskje er du en bekymret mamma som må ta stilling til om ditt barn skal følge samme vaksineprogram som alle andre.
Det er her alternative behandlere kommer inn i bildet. Behandlere som setter seg ned og lytter til deg. Kanskje er det akkurat det du trenger.
Det er en høy terskel for et ellers friskt menneske som aldri før har hatt noe kontakt med psykolog å oppsøke en slik. I tillegg er det ofte lang ventetid. Mange har også en frykt for å ikke bli tatt på alvor. At psykologen skal avsløre at du bare er en hypokonder som egentlig må gå hjem og ta seg sammen. (...) Å gå til en alternativ behandler har mye lavere terskel. For det første kan man som regel få time ganske umiddelbart. Ingen strenge krav eller lang ventetid. Alle er velkomne. Og så ender man i praksis opp med å få en slags psykologtime. Man får sette seg ned og prate om problemene. (s.187)
Du går ut igjen med et langt lettere selvbilde og lyse fremtidsutsikter, vel og merke med oppknekte ledd og piller fulle av vann. Det høres da unektelig fint ut, og det skader da umulig å prøve. Eller?
Det skader ikke å prøve...?
En svært stor del av boken konsentrerer seg om allment aksepterte alternative behandlinger. Noen av disse så godtatte av mannen i gata at det er overraskende å virkelig sette seg inn i behandlingsmetoden. Særlig interessant er det å lese om kiropraktikk:
Kiropraktorer har en overdreven tro på sin behandling uten at det foreligger god vitenskapelig dokumentasjon på at det faktisk virker utover det en fysioterapeut kan gjøre. Kiropraktikk er ”manuellterapi” sminket med magisk tenkning for å bli mer salgbart og øke placeboeffekten. Det klarer samfunnet seg godt uten. (...) Ved å innlede behandlingen med gode samtaler med pasienten vil pasienten føle seg sett og ivaretatt. Behandlingsteknikker som virker ”brutale” og som frembringer lyder som gir en illusjon av at knokler smetter på plass, at låsninger knekkes opp og at det virkelig skjer noe inne i kroppen, vil også trigge placeboeffekter som kan gi smertestillende effekter. (s. 312)
Dette er ikke bare en subjektiv konklusjon. I side etter side etter side forteller han hvorfor vi kan konkludere med akkurat dette.
Noe mindre bastant er forfatteren i sin omtale av akupunktur. Tanken bak er logisk, selv om forskning ikke entydig kan forsvare fullt ut en slik behandling. I noen, dog sjeldne, tilfeller kan det gå alvorlig galt, og spørsmålet her er om tvilen kommer behandlingen til gode. Lunger har blitt punktert av akupunkturnåler før og det vil skje igjen. Ikke ofte, men ofte nok. På samme måte kan det i mange nok tilfeller gå riktig galt, når en kiropraktor ”knekker” på plass knokler. Faren for svært alvorlige følger er skyhøy i forhold til mangelen på dokumentert virkning.
Og har du noen sinne godtatt homeopati som en virkningsfull behandling vil du få alle dine argumenter knust til fillebiter. Han antar ikke. Han viser til forskning, han viser til hva disse pillene består av, og han forteller hvordan disse faktisk kan skade deg som bruker. Han gjør det grundig, forståelig og velmenende. Aldri belærende.
Språkdefekter
Bokmanus ville ha vært tjent med en ekstra runde med dokumentvask. Private apropos er nesten, men ikke helt, redigert bort. Stadige musikk og TV-serie referanser forstyrrer, og er i høyeste grad mer ufrivillig komiske enn nødvendige. Likedan har leseren ingen interesse av å få opplyst om ekskonas navn. Små subjektive detaljer ender fort med å ødelegge for det ellers faktabaserte og grundige objektive inntrykket. Seriøsiteten svekkes også, i aller høyeste grad, av de mindre edruelige beskrivelsene, som tidvis trenger seg frem. Overraskende sjeldent, kanskje, men desto mer ødeleggende når det først skjer. For å holde på sin seriøsitet burde utsagn som ”uvitenskapelig sprøyt” vært luket ut.
Overflod av informasjon og problemstillinger gjør det ellers vanskelig for forfatteren å begrense seg og holde tematikken naturlig og konsekvent adskilt fra hverandre. De flyter unektelig inn i hverandre. Det blir for mye ”Mer om dette senere. Men først...” gjennom hele boken.
Språkeffekter
Informasjonsoverfloden har forfatteren forsøkt å kompensere med en egen bolk etter hver temadel. Over to-tre sider tar han for seg det han kaller klisjeer innenfor alternativ behandling, og argumenterer godt for seg. Samtidig er ikke disse bolkene tilstrekkelig å lese uten først å ha lest den grundige gjennomgangen i de foregående kapitlene. Likevel, en nyttig finesse for å friske opp innholdet.
Bokens innslag av fortellinger om Stein Aldermann skal også nevnes, dog er dette noe problematisk. Pluss for navnet og ideen, et lite minus for utførelsen. Stein Aldermann er et godt grep litterært sett, men jeg savner et system i det hele. Kanskje det blir rett og slett litt for få av disse innslagene.
Folk var ikke dummere den gang enn de er i dag, men de manglet et viktig verktøy vi i dag er sp heldige å ha, og som radikalt har endret hele samfunnet vårt, vår levestandard og folkehelsen: Vitenskapelig metode og kliniske studier. (...) Du lever i dag fordi vi la ”det virker for meg” bak oss, og valgte å fokusere på ”la oss se om det virkelig virker”. Spranget fra dets subjektive til det objektive i vurdering av medisinsk behandling er kanskje det viktigste som har skjedd menneskeheten noensinne (...)” (s. 73)
Fortellingene om vår fiktive helt er vellykkede til å illustrere menneskets gjerne enkle konklusjoner, en tankegang vi i dagens samfunn ikke lenger har behov for å holde på. I dag har vi grundige metoder for å stille spørsmålstegn ved tidligere allment aksepterte sannheter, forske og konkludere.
Ikke brukerne, men misbrukerne
Der han kunne hatt en saftig nedlatende holdning, holder han seg langt unna glattisen. Han skyter aldri brukerne, kun misbrukerne. ”De troende” blir aldri, ikke en eneste gang, latterliggjort. Tvert i mot forsøker han å forklare hvorfor vi mennesker så enkelt lar oss lure. Han bruker raust av sin egen erfaring og sine egne feiltrinn.
Det er behandlerne han vil ta. De som utnytter pasienter som i fortvilelse ikke føler de får hjelp fra sin lege. Pasienter som egentlig ikke er syke, men som vil unngå å bli syke. Pasienter som har hørt av andre at noe har hjulpet for dem, så da hjelper det sikkert andre også. Behandlere som overbeviser med svadauttrykk, fiktive kroppsprosesser og piller fulle av intet.
Og det er nettopp (de potensielle) brukerne han ønsker å nå ut til. Lesere som kanskje er i tvil, men som likevel tenker at det ikke skader. Lesere som gjennom denne boken kan tilegne seg kunnskap på en enkel, lettfattelig måte.
Dette lykkes han også med. Boken er tross alle medisinske uttrykk, referanser og konkrete forskningsresultater svært lettlest. Samtidig er nesten fem hundre sider i overkant av hva målgruppen lett kan svelge. Ja visst skal alt forklares, argumenteres mot og konkluderes, men en forkortet versjon hadde likevel vært å anbefale.
Les og lær
Det er lov å være skeptisk, det være seg alternativ behandling eller bokens innhold. Tjomlid er ingen fagperson, og det er ikke gitt at alt han meddeler i boken er i samsvar med den hele og fulle sannhet. – Men han overbeviser meg godt nok til at jeg har latt meg fornøye, forbause og forbanne gjennom hele boken.
Det er lett å forstå at fravær fra bivirkninger er en tiltrekkende egenskap ved alternativ behandling, men så lenge det også implisitt betyr at behandlingen ikke har noen virkninger, er egentlig argumentet et argument, mot, ikke for, alternativ behandling. (s. 75)
Her fins både språklige mangler, vanskeligheter med å begrense stoffet og problematikk rundt subjektivitet og objektivitet. Knirkefritt er det ikke. Samtidig er boken svært lettlest, lettfattelig og proppfull av informasjon. Det hele er uhyre interessant lesestoff, enten du er troende, skeptisk eller fagperson. Du kan velge å sluke alt rått eller stille spørsmålstegn. Og nettopp det siste er viktigst av alt: evnen til kritisk tenking.
Det som virker for meg, virker ikke nødvendigvis for meg. Noen ganger skader det faktisk å prøve.
Kilde: Anmeldereksemplar tilsendt fra forlaget. Tusen takk til Humanist Forlag! Lover for øvrig på tro og ære at jeg ikke kjenner forfatteren personlig, ei heller har jeg bånd til forlaget.
Les også: Les Tjomlid egne tanker på bloggen Saksynt.no
21 kommentarer:
Takk for bra gjennomgang! Jeg vurderte å be om anmeldereksemplar jeg også, men slo det fra meg, for jeg har ikke tid på lesetimeplanen i høst. Men jeg trenger virkelig å lese meg opp på placeboeffekten, for jeg kommer stadig opp i diskusjoner i lunsjen der det hadde vært greit å kunne slå i bordet med fler fakta :)
Ja, enig med Lattermild og takker for en bra gjennomgang. Jeg er derimot ganske uenig med forfatteren og mener at det pøses ut alt for mye medisiner som tross alt er fulle av bivirknnger og at det opplyses alt for lite om det. Og så er det nå en gang slik at forsknig som kan bevises tar laaaang tid - slik at f.eks de som for tyve år siden nektet tannlegen (f.eks jeg ) å putte amalgan i tennene til ungene sine - vi ble ledd av og kalt hysterisk. Det var INGEN vitenskapelige bevis å at amalgan var farlig. Så det fins en mellomting og man kan bruke sunn fornuft - og jeg har jo ikke lest boka hans, og kanskje burde jeg det siden jeg kjenner at jeg blir indignert uten å ha lest den engang - men jeg er glad du har lest den, for kanskje sier han noe om det med amalgan f.eks?
Ikke et eneste ord om amalgam, men det er heller ikke poenget. Derimot evnen til å tenke kritisk. Utviklingen går stadig fremover, nå raskere enn noensinne, og drivkraften er alle de ubesvarte spørsmål. Jeg har gått på medisiner som har vist seg å være farlige. Disse er nå fjernet fra markedet. Gudene vet hva medisinen jeg nå tar egentlig fører med seg i fremtiden. Likevel, det er et valg JEG har tatt. Det fungerer for meg nå, tross usikkerheten om lumske bivirkninger. Det er dog etisk forsvarlig da medisinene beviselig er virkningsfulle og hjelper meg til å leve mitt liv her og nå. Skepsis er sunt, mens feilslutninger kan være katastrofale. Motstand mot vaksine feks skyldes antakelser, ikke fakta. Dette må stadig forskes på, fasit er følgelig ikke endelig, men enn så lenge er motstand mot vaksine et potensielt samfunnsproblem. Dette er ikke lenger et individuelt valg, i motsetning til feks min behandling eller 80-tallets amalgamnekt.
Psykologistudenten i meg jubler for øvrig over dette tema. I mange tilfeller hadde det vært vel så virkningsfullt med samtaler med psykolog/terapeut, i stedet for skumle piller. Det poengterer også forfatteren i boken. Når det er sagt skulle jeg gjerne lest enda mer kritikk av kynismen i legemiddelindustrien, men igjen - det er en utfordring å begrense tema.
Joda, og vi skal være kritisk - og stille spørsmål, så jeg er passe kritisk til Tjomliden.
Som jeg antyder i avslutningen, meningen min er ikke at vi skal sluke hans ord som den fulle og hele sannhet. Klart det ikke er altfor nyansert. Samtidig har jeg verken ork eller lyst til å sjekke alle kildehenvisninger etc. - Jeg er derfor overbevist NOK, og veldig bevisst på behovet for å være kritisk.
Selvmotsigende siste setning :-\
Jeg liker din veldig gode og balanserte fremstiling av boka. Selv har jeg ikke lest den, men jeg har fulgt mye med i debatter rundt alternative behandlingsmetoder, og selv tatt både krus og utdanning i noen, blant annet Hypnoterapi , hvor dette med Placeboeffekten var en del av studiet.
Placeboeffketen er viktig både i vanlig skolemedisin og alternativ-- og må ikke knyttes kun til det alternative.
Fesk er dte gjort utrolig mange studer ang placebo-- blant annet flere om bruken av SSRL- moderne antidepressiva, hvor plAcebo har større effekt enn den relle virkningen av antidpressiva for folk med lette og moderate depresjoner. Just gooogle it... Det finnes også interssante filmer, uten at jeg akkurat nå husker navnet. En anne ting i den kritiske tankesn navn, er å merke seg at Humanist forlag ikke akkurat er livssynsnøytrale..;)
Ikke er vondt ord om placeboeffekt, men det alene virker ikke i evig tid. "Større effekt enn den reelle virkningen" ergo er det beviselig også medisinsk nytteverdi i medisinen. Homeopatiske remedier gir placeboeffekt OG tullepiller.
Tankens kraft= placeboeffekt er stor, men selvsagt finnes virkestoffer som virker i kraft av seg selv.:)
Grundig - og veldig interessant. Et emne som vekker følelser og reaksjoner hos folk, også meg. For som Solgunn over her føler jeg meg litt provosert. Skolemedisin er en ting, og det livet vårt som regel henger på. Men man skal ikke putte alt alternativt i samme sekk. Kiropraktorer er ikke helt det samme som de som varme hender og akupunkturnålene hører ikke hjemme i syskrinet.
Alt tar tid og det meste av det vi nå vet er farlig var trygt en gang i tiden. Jeg er kritisk til skoindustrien (arghhh som løper), skolemedisin, kosmetikk (don't get me started), mat (herregud), industri (det vet jo alle) og skolemedisin i farmasøytene navn. Det er penger og penger og penger.
Og svært vanskelig å stole på noen.
Så ja til kritisk tenkning og den gyldne middelvei - det beste fra begge verdener. Nå må jeg puste og hente inn min sunne fornuft, skrev dette på utpust, fordi jeg ble sur over tvil til kiropraktikk -))
Tvi rundt kiropraktikk dreier seg mest om brukernes overbevisning om hvordan denne behandlingen faktisk foregår, og om bransjens i beste fall tvilsomme form for reklame.
Ang akupunktur er han også noe forsiktig. Han avviser ikke at det kan ha noen virkning, han fremstår derimot og bortimot som åpen. Faren er de uautoriserte som stikker nåler i folk uten å helt vite hva de gjør og hvordan det faktisk kan gå galt. - Nettopp fordi akupunktur er såpass akseptert at folk lar seg -uhm - bestikke uten særlig tvil.
Selv er jeg mer indignert over forfatterens noe hånlige beskrivelser av MIN helt. Snåsamannen.
Hæ, hva sa han om Snåsamannen?
Har en mistanke om at Humanist forlag og Skepsis.no består av en del av de samme folkene, som også står bak kampanjen Ingen liker å bli lurt! Jeg er selvsagt for kritisk selvstendig tenkning, , men jeg føler at i de leirene der er de også "uniformerte" på noe vis- og har lett for latterliggjøre anerledes tenkende og folk som feks Snåsamannen, og folk som tror han ahr noe for seg.
Irriterer meg i ettertid at jeg ikke tok opp dette med Snåsamannen i min omtale. Jeg syns det var litt usmakelig, men valgte å ikke skrive noe om dette da jeg var usikker på om dette ble litt vel mye personlig synsing fra min side. Likevel, det var litt for markant nedlatende holdning til en spesifikk person. DET syns jeg ikke noe om.
Når det er sagt, syns jeg han _ellers_ holder seg på noenlunde tørr grunn når det gjelder respekt for "annerledestenkende", riktignok med noen unntak. Blant annet en teletorgpastor får passet sitt påskrevet. Namedroppingen kunne fint vært unngått.
Jeg elsker, elsker, elsker at dere utfordrer meg her!
Om man er interessert i å lese kritikk av legemiddelindustrien fra noen som har omtrent samme utgangspunkt som Tjomlid (altså, skeptisk, relativt anti-alternativt) kan det anbefales å sjekke Ben Goldacres "Bad Pharma". Jeg har skrevet om hans "Bad Medicine", som handler om mye av det samme som "Placebodefekten", og som absolutt anbefales. "Bad Pharma" har jeg ikke fått lest ennå, men Goldacre skriver godt, og den handler altså om juks og tvilsomme metoder i legemiddelindustrien...
Glimrende! Her er link til Lattermilds Bad Science-innlegg: http://www.sandlund.net/bookblog/2013/04/bad-science-ben-goldacre/
Veldig interessant lesing, særleg sidan eg las dette innlegget frå ventrommet til kiropraktoren. (Her treng eg ein småflau smiley). Eg trur du (eller Tjomlid) er inne på noko med tanke på tidsbruk i offentleg og privat sektor. Når eg ser på mine erfaringar med helsevesenet, ser eg jo at det er langt høgare kundeservice i det private og tidspress i det offentlege. Det at behandlaren har tid er jo åpenbart ein faktor som fører til at folk føler seg høyrd og sett i det private - både hos alternative behandlarar og hos private skulemedisinarar.
Anita har eit poeng her angåande livssynet til Humanist forlag. Det er vel ikkje det forlaget som er mest åpent for nyreligiøst svada og denslags, akkurat.
Veldig interessant lesing, særleg sidan eg las dette innlegget frå ventrommet til kiropraktoren. (Her treng eg ein småflau smiley). Eg trur du (eller Tjomlid) er inne på noko med tanke på tidsbruk i offentleg og privat sektor. Når eg ser på mine erfaringar med helsevesenet, ser eg jo at det er langt høgare kundeservice i det private og tidspress i det offentlege. Det at behandlaren har tid er jo åpenbart ein faktor som fører til at folk føler seg høyrd og sett i det private - både hos alternative behandlarar og hos private skulemedisinarar.
Anita har eit poeng her angåande livssynet til Humanist forlag. Det er vel ikkje det forlaget som er mest åpent for nyreligiøst svada og denslags, akkurat.
En viktig bok og en viktig debatt.Hvorfor lar vi helseforbrukere oss lure av alternative behandlere, gang på gang.Jeg har latt meg lure utallige ganger,men det "Virker IKKE for meg", og det har en bivirkning,dårlig økonomi og dårlig samvittighet for for at det "Virket ikke denne gangen heller"
Dette er en kynisk bransje som flest mulig bør vaksineres mot.Jeg leser boken nå og anbefaler den til alle,troende,ikke troende og frafalne. Mvh Egil Madsen
Jeg har latt meg lure selv. Jeg handlet i god tro og det var et bevisst valg, men det økte den negative utviklingen i sykdomsprosessen min. Medisiner, om enn så "skumle", ville bremset eller til og med stagnert dette i årene jeg satte disse på vent. Det er i det minste verdt å tenke over.
Legg inn en kommentar