En dag i Ivan Denisovisj liv, av Alexandr Solsjenitsyn

Tilgi meg. Jeg gjør alt til skamme, jeg lager grobunn for kritikk fra alskens  bokbloggskeptikere. Jeg gjør en flue fortred og graver min egen grav.

Det behøves skyhøy selvtillitt og doktorgrad i russisk litteratur til for å tørre blogge om Solzjenitsyn. Jeg har ingen av delene. Det jeg derimot har, er at jeg har lest hans klassiker En dag i Ivan Desinovitsj liv.

Man anmelder man ikke en slik bok. Det har langt mer kvalifiserte synsere gjort mer enn godt nok før meg. Å hoppe etter Wirkola blir rent flåseri i en slik sammenheng. Tilgi meg når jeg forsøker å forsvare meg selv ved å si at jeg ønsker å skrive noe, det være seg forsvinnende lite, om hver eneste bok jeg leser.

Det er ikke pent å skrive en omtale av denne boken uten virkelig å gjøre seg flid. Dessuten er personlig synsing slettes ikke på sin plass når man omtaler Sjukhov og hans bedrifter dette iskalde døgnet i sibirsk fangeleir. Verdien ligger ikke i boken i seg selv. Boken er større enn de skrevne ord.

Likevel, og nettopp fordi, gjør jeg det. Tilgi meg, for jeg vet ikke hva jeg gjør.

En dag i Ivan Denisovitsj liv, av Alexandr Solsjenitsyn

Bonden Ivan Sjukhov Denisovitsj er politisk fange i en sibirsk straffeleir. Han har ikke gjort noe galt, men etter år med uvisse har han forstått at hans straff skyldes en falsk anklage. Vi følger Sjuhov en hel dag i leiren, fra tidlig morgen til sen kveld.  Hele tiden på vakt, hele tiden i full beredskap for å overleve dagen.

Stemningen i boken er preget av en usedvanlig vilje til å overleve. Selvoppholdelsesdriften er altoverskyggende, nesten skremmende, og samtidig håpefull. Ingenting annet teller. Ingen andre følelser slipper til. Tanker om savn og ønske om å være et annet sted tillates ikke. Fokuset er kun på denne dagen. Denne brødbiten. Denne skosålen. Ingenting annet teller. Denne stemningen gjør et solid inntrykk. Du er i Sibir. Du er fanget. Du leter etter mat.

Solsjenitsyn skrev romanen allerede i 1959, men forble upublisert frem til 1962. Skildringen av livet i en av Stalins mange konsentrasjonsleire anses som nærmest selvbiografisk, da forfatteren selv mellom 1945 og 1953 sonet i en slik gulasjleir. Dette trolig etter å ha kritisert Josef Stalin i et brev til en venn. - Angiveri stod meget sterkt i Stalin-tiden. Straffen var for øvrig ikke over selv etter løslatelsen: han ble umiddelbart dømt til ”evig forvisning til en landsby i Kasakhstan”. (kilde)

Tre år senere ble han benådet. Ytterligere tre år senere tok han oppgjør med regimet i bokform.

En dag i Ivan Denisovitsj liv kritiserte altså nokså uhildet Stalins regime, noe som medførte trusler både mot forfatteren selv og hans nærmeste krets. Likevel holdt han frem med sitt brennende samfunnsengasjement – og skarpe kritikk. Han lot seg ikke kue.

Nesten ti år etter utgivelsen ble han hedret med Nobelprisen i litteratur "for the ethical force with which he has pursued the indispensable traditions of Russian literature". (kilde)

Han hadde da utgitt en rekke noveller og historiske romaner, hele tiden med kritikk mot datidens politiske situasjon. Viktig var også hans noveller om livet i den russiske landsbyen. Med dette startet en tradisjon fulgt opp av blant annet Jurij Kazakov. Les mer om han i mitt blogginnlegg: (Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov).

I 1974 ble Solsjenitsyn tvunget ut av landet og levde i eksil frem til Sovjetunionens fall. I hele sitt voksne liv engasjerte han seg sterkt som samfunnskritiker. Hans eget Utopia var ”en kristen, nærmest autoritær stat, som stiller strenge etiske krav til mennesket, og der det ikke eksisterer politiske partier som bare beiler til menneskenes slette egenskaper.” (kilde)

Solsjenitsyn døde i sitt Russland i 2008, 90 år gammel. Hans betydning innenfor litteraturen lever videre i all fremtid.




Kilde: Min bok husker jeg fremdeles stod falmet og godt lest i min bestefars bokhylle. Nå har jeg fått lov til å ha den som en skatt i min egen bokhylle.