Lest i 2013 - Juli + To begredelige bokomtaler

Bokomtaler: (Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk) (Skråninga, av Carl Frode Tiller) (Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm) (Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss)

I juli tilbrakte jeg tre fantastisk deilige uker ved den franske riviera. Her ble tiden tilbrakt med familie og gode venner, knakende god mat, himmelsk rosevin, passe mengder sightseeing, soltilbedelse og fenomenale petanqueturneringer.

Til og med bøker ble lest. Om ikke like mange som i tidligere sommerferier, så i det minste skyhøyt over det gjennomsnittlige antall bøker lest i årets tidligere måneder. Totalt nærmer jeg meg nå svimlende... 30 leste bøker i 2013.

Jaffal. Fire leste bøker i juli. To av dem var vidunderlige. En litt skuffende. Ytterligere en var bortkastet. Det vrenges i kropp og sjel at jeg velger å samle alle omtalene av disse under ett og samme innlegg. Dette. Jeg noterte intet underveis, en stygg skrape i mitt tapre forsøk på å opprettholde en viss rutine. Jeg sitter dermed igjen med en slakt og ditto ufortjent mye oppmerksomhet, og resterende halvtenkte tanker om bøker jeg virkelig ønsker å rose opp i skyene. Verden er urettferdig, også dette blogginnlegget.

I ettertid endret til egne innlegg:

• Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss
• Skråninga, av Carl Frode Tiller

Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
Norsk chick-lit. - Antiversjonen. Visstnok.

Da jeg mottok et leseeksemplar fra forlaget var jeg mer enn skeptisk. Magnhild er i følge coveret en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning. En chick lit-roman for deg som hater chick lit, etter sigende. Ville og provokative jenter med feministisk touch er vel og bra, men helst minimert ned til blogginnlegg. Så er det også fra en blogg romanfiguren har sitt opphav. En blogg jeg strengt tatt aldri har hørt om før, men som sikkert er fornøyelig nok for sine lesere. En bok om samme tema fremsto for meg som fullstendig over the top. 

Kort fortalt. Magnhild er 30 år, singel og barnløs. Hun er mellomleder i et direktorat, frustreres over sine satte venninner, drekker gutta under bordet og ligger med gud og hvermann. Sikkert også Herman. Når en av hennes mest trofaste, selveste Partysvensken, begynner å bli vel forelsket i henne, stritter hun imot for alt hva det er verdt.

Vel, saken var kjapt lest, og bra er det. Dette er ingen bok å dvele ved, men ord skal skrives og synsing skal formidles.

Språket er greit, mer enn greit, det flyter som bare det, men det fins jo ingen dybde. Det er der denne elleville anti chic lit-romanen mister meg fullstendig. Hvorfor grunngir hun ikke den o store lysten som gjør at hun puler rundt uten å legge følelser i det. Hvorfor ikke utbrodere når hun skal være så himla frilynt og vill i fletta? Det blir mest en oppramsing av alt hun foretar seg, det blir overfladisk og unødvendig. Når ble provokativ oppførsel bare fordi atte underholdning?

Det blir for heseblesende, overdrevent, tåpelig. Det som opplagt skal være provoserende blir for platt til å henge seg opp i. 

Flere bloggere sammenligner Magnhild med Samantha fra Sex og Singelliv. Jeg ser den. Men der hvor Samantha tar den fullstendig ut med lidenskap ut av en annen verden ispedd et lite touch av sårbarhet når det er betinget, klinker Magnhild til med... intet. Det blir som et tomt skall, hvor handlinger utrettes uten mål og mening. 

Jeg ser ikke poenget. Jeg lo litt. Litt. Fornøyelig, jo da, men med den negative undertonen og holdningen til alt og alle rundt seg, gir den en bitter ettersmak. Enkle romaner bør være oppløftende, ikke en evigvarig oppramsing av alle tåpeligheter i hverdagen. Skal jeg bruke tid på hjernedød underholdning fortrekker jeg å løftes opp. Surmagede, sarkastiske innlegg kan jeg skrive i min egen blogg.

Kilde: Leseeksemplar sendt uoppfordret fra forlaget.

Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm

Eva og Simon, et eldre ektepar, har levd et langt liv sammen i stillhet. Ikke i mangel av ord, men gjennom en uuttalt pakt om å ikke åpent dvele ved det ubehagelige i fortiden. Nå er Simon blitt helt stille. Han sier ingenting. Han smiler, men ser rett igjennom henne. Noen ganger lykkes Eva å få kontakt, andre ganger legger Simon ut på vandringer tilsynelatende uten mål og mening. Det hele startet da hushjelpen deres forsvant. Eller da episoden opptrådte. Eller kanskje for mange, mange år siden. I en tid da Eva og Simon ikke enda kjente hverandre.

Merethe Lindstrøm har skrevet et stramt, fortettet familiedrama om fortielse og taushet. Det handler om kjærligheten mellom to mennesker som har tatt viktige valg de definerer hele sin tilværelse ut ifra, for så å oppdage at noe ikke lar seg overse. Fortiden dukker ikke bare opp igjen - den har vært der hele tiden. (forlagets egne ord)

Språket er sjeldent vakkert, enkelt men virkningsfullt. Kunstneriske krumspring føles aldri konstruerte, men naturlige. Det er gjennomført til fingerspissene.

Desto svakere at handlingen ikke griper meg slik jeg hadde håpet. Romanen fanget meg aldri helt slik jeg ønsket den skulle gjøre. Kanskje er det selve handlingen, kanskje skyldes det slutten som for meg faller helt igjennom. Kanskje skyldes det at jeg ikke helt tror på hovedpersonen. Hun forekommer meg aldri som den eldre damen hun utgir seg for å være.

Likevel opphøyes romanen av språket og mest av alt stemningen. Det er så mange ladede øyeblikk man ønsker å dvele ved. Det er så mange avsnitt man aldri vil slutte å lese om igjen. Så mange utdrag man gjerne skulle ha sitert, men det er så mange, så vanskelig å velge. Svakheter til tross, stemningen gir boken et lite stykke magi.

Kilde: Kjøpt og betalt selv.

Andre bloggere: (Melusine) (Rose Marie)

Bonus

Ingen ferie uten bokgrubling. I så måte var det en dyd av nødvendighet å ta båten over til If når man først var i Marseille. Det er nettopp på denne tidligere fangeøya liksom-atte Greven av Monte Cristo satt fenglset. Sies det i reklamen, i alle fall. Lot meg friste av en engelsk versjon av mursteinen i fengselets suvenirbutikk, men jeg smatt kjapt ut igjen da jeg oppdaget nordmenn foran meg i køen. Ikke har jeg lest boken, den er da alt for lang, men (Lines lesesirkel) har tidligere blogget om mesterverket.

Ja, også la jeg merke til mannen på månen da jeg beskuet den fantastiske veggen ved rutebilstasjonen i Cannes. Det igjen fikk meg til å tenke på minst like fantastiske (Hugo Cabret).

På feriens aller siste dag satt jeg molefonken og siste-dag-av-ferien-deprimert og skuet formålsløst over på en karusell. Og hva skuet mitt øye? En skatt - Selveste (prinsen) hadde satt igjen flyet sitt!

- Og bare så dere vet det. Depresjonen er av kun mild karakter. Jeg vet meget godt at det bare er et par måneder igjen til jeg atter setter mine føtter på fransk jord. High five og fortsatt god sommer!