Lest i januar 2013

Årets første måned er historie. Bøker er lest, petanquekuler er kastet, den ellikkenske familie har vært på turer, man har jobbet, vært mørkeredd, feiret dåpsbarn og bursdagsbarn, forbannet vinteren og vært på kino.

I årets første måned gikk jeg av meg skoene. Pjaktisk talt. Nyttårsaften fikk jeg den akk så gode ideen om å ta ett bilde hver eneste dag i det nye året. Det gikk sånn cirka to dager før jeg innså hvorfor alle andre med samme akk så gode ide knapt uten unntak ikke fullfører.

Vi får se. En god vane er vond å vende eller omvendt. Nok er nok, sa jeg i går. I dag har jeg allerede rukket å tenke ut opptil flere glimrende fotomotiv for 1. februar. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Slik går no dagan, januarstyle:

Ja, for jeg har lest. Jeg har bare ikke lest akkurat det som jeg kanskje burde, eller muligens så for meg. Sigrid Undset glimrer ikke spesielt overraskende med sitt triste fravær. Det nærmeste jeg kom i januar var å ta ut Våren og Den lykkelige alder, mens jeg vurderte hvem av dem jeg skulle begynne å lese først. Jeg gjorde valgets kvaler enkle. Jeg valgte ingen av dem. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Det jeg derimot leste var:

• Is-slottet, av Tarjei Vesaas (Les min omtale)
• Åpne sår, av Gillian Flynn (Les min omtale)
• Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø (Les min omtale)
• En Pingles dagbok 1, av Jeff Kinney (Les min omtale)
• En Pingles dagbok 2 Rodrick ruler, av Jeff Kinney (Les min omtale)
• Den lille prinsen, av Antoine Saint-Exupery (Les min omtale)
• Faen ta skjebnen, av John Green (Omtale kommer 4. februar)

 En klassiker, en krim og fem barne- og ungdomsbøker. To illustrerte, sådan. Tre gråt jeg av, tre lo og humret jeg meg igjennom. Og siden jeg gråter også når jeg ler, er regnestykket nesten fullkomment. Åpne sår, kriminalromanen, likte jeg ikke så altfor godt i utgangspunktet, men Bokelskerinnen dro i sin kommentar veksler til Twin Peaks, og da fikk jeg såpass grøsninger på ryggen at jeg måtte like boken littegranne bedre. Når jeg grøsser på ryggen kommer det gjerne noen tårer da også. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Bloggmessig har jeg virkelig overgått meg selv. 6 av 7 bøker er behørig omtalt, delvis hyllet. Omtalen av den resterende boken, Faen ta skjebnen, blir publisert på bokens lanseringsdato 4. februar. Ikke fordi jeg er slik en flinkis, men fordi jeg tenkte jeg for en gangs skyld skulle gjøre som forlaget ber om. Det er sånn cirka første gang jeg klarer å beherske meg. Det er bare så vidt nå også, for Faen ta skjebnen er faen meg så bra!

- Et nøye gjennomtenkt ordspill, bare så det er sagt. Skal jeg klare å skryte av en bok med sådan tittel må jeg venne meg til å ta det ordet i munn, både skriftlig og muntlig.

Kulturelt nærmer jeg meg vitsestadiet, selv om jeg banna bein har vært på kino og greier. - Og greier som i uttrykk, ikke fortsettelse. Yann Martels Historien om Pi har jeg ikke lest, selv om jeg burde, men nå har jeg i alle fall sett filmen. Jeg gråt faktisk ikke stort, ikke til meg å være, men jeg ble såpass satt ut at jeg senest i natt drømte om dyr i båt. Kulturelt sett er det en fullstendig katastrofe at jeg andre året på rad går glipp av Oslo Bokfestival inklusive Bokbloggertreffet.

DET gråter jeg i hvert fall over!

Februarplaner? Nja, ingen spesielle. Velsignet med barn og tantebarn med bokanbefalinger kaster jeg meg med iver over ungdomsromaner. I skrivende stund er Rubinrød påbegynt. Og nei, det er ikke Sigrid Undset som har skrevet den.