Faen ta skjebnen, av John Green

Knapt noen ungdomsbok i den senere tid har høstet like stor begeistring som amerikanske John Greens The Fault in our stars. Boken, oversatt til Faen ta skjebnen, ble utgitt på norsk i februar 2013 og forventes å bli en suksess også her hjemme. Befriende fri for magi, tidsreiser og vampyrer er den definitivt annerledes. Stikk i strid med sedvanlige oppskrifter på suksess: Det handler om kreft. Ungdommer med kreft.

Faen ta skjebnen, av John Green

Ungdomsroman. Originaltittel: The fault in our stars.

Hazel er 16 år leser sin favorittbok igjen og igjen, nye episoder av Americas Next Top Model er ukens høydepunkt og hun spiser middag sammen med sine foreldre hver bidige kveld. Hazel bærer rundt på en oksygentank og skal snart dø.

Dødsdommen fikk hun allerede for tre år siden, men for hver krise kvikner hun til igjen. Likevel er det stadig en ventetid hun vet utfallet av. Hun vet bare ikke når.

Hazel er ikke redd. Hun er klar. Hun er klar for sin egen del, men hun frykter like fullt for fremtiden. Hazel føler seg som en granat, en det er livsfarlig å være nær. En granat som når tid som helst vil eksplodere og føre med seg skader og sår på de som er i nærheten.

Hun er bevisst på å leve mens hun kan, men er bevisst sine begrensninger. Moren ofrer seg helt for å passe på henne, og faren bare gråter. Hazel holder seg hjemme for å støtte sine foreldre, og ser samtidig hvordan venninnene stadig blir fjernere. Deres liv er ikke lenger forenelig med hennes eget liv.

Mor presser Hazel til å oppsøke andre for å hjelpe seg selv mot sin depresjon, en kjent bivirkning av å skulle dø. Hazel har en hel liste over bivirkninger. Uvelkomne sympatierklæringer er en av dem. Motvillig møter hun opp på møte i støttegruppen for kreftsyke barn og unge.

Kanskje var det skjebnen. Akkurat denne dagen sitter Augustus der. En høy, slank gutt på omtrent samme alder, kanskje året eldre, med tindrende vakre øyne og et skjevt smil. Augustus tar ikke øynene fra henne.

Augustus har for tiden ITK. Ingen tegn til kreft. Men halve foten er borte, og med den også kreften. Augustus lever og ånder for å leve i nuet, oppleve mest mulig, være mest mulig spontan. Leve nå mens han kan. Gripe dagen. Han holder ingenting tilbake. Han ønsker å være av betydning, legge igjen sine spor på jorden.

De to finner hverandre, to granater som aldri vet når de sprenger. Bare at de vil gjøre det. Motvillig lar Hazel følelsene ta overhånd, smittet av Augustus fandenivoldske livsglede lar hun seg rive med. I løpet av dager, uker, måneder skal de to unge leve et helt liv som kjærester.

Til døden skiller oss ad

Dette er ingen kreftbok. Kreftbøker suger, sier Hazel. Faen ta skjebnen skildrer opprørstrang, galgenhumor, sinne mot sympati og mest av alt, et intenst ønske om å leve livet mens man kan.

- Men frykten er der hele tiden. Hazel er redd for å skade og såre andre, en redsel som er velbegrunnet og en sannhet hun ikke kommer utenom. Hun tør ikke knytte bånd til andre enn sine foreldre, for de er allerede dømt til å skades. Avsnittene der hun omtaler seg selv som en granat er så sterke at det er umulig å la seg berøre.

Det er Hazel og Augustus sine personligheter og kjærligheten de opplever som er det essensielle. De to granatene er like, men samtidig så ulike. Der hvor Hazel ønsker å skjerme, ønsker Augustus å rope ut til hele verden. De påvirker hverandre og fyller hverandre. Der de begrenses av fysikken, henter de styrken i det verbale. De er ikke sin kreft, men samtidig er det deres egen kropp som produserer cellene som vil ødelegge deres liv. Man er ikke sin kreft mentalt, selv om man er sin kreft fysisk. Kampen for å bli sett som den man er, blir så inderlig viktig. Deres personlighet skal ikke, må ikke, kan ikke defineres ut fra deres kreftdiagnose.

Fryden over pågangsmotet og den ungdommelige trassen overgår all tristesse. Pågangsmotet er beundringsverdig, ikke fordi det er heltemodig, men fordi man ikke har noe valg. Det at man må avbryte livet i sin ungdoms vår strider så fullstendig mot fornuften. Likevel, Hazel nekter å se på seg selv som noe offer. Det handler bare om å gripe dagen, ikke som en klisje, men fordi man faen meg har rett til det. Faen ta skjebnen!

Livet (, døden) og kjærligheten

Dette er en kreftbok, men likevel ikke. Ikke egentlig. Egentlig handler det bare om livet. Et liv som skal leves til det fulle, enten man forlater verden som 100-åring eller i sin ungdoms vår. Det handler om livet, om å våge å leve. Oppturer og nedturer, trygghet og usikkerhet. Ensomhet og kjærlighet.

Jeg gråt litt, men lo desto mer. Forfatteren skildrer ungdommene med en dønn ærlighet og fandenivoldskhet at man blir oppriktig glad i personene. Det er trist, skjebnen er urokkelig, men forfatteren evner likevel å bringe smil over lesernes lepper. Mer enn smil. Latter. God, befriende latter.

- Og det er nettopp dette som er så viktig: Å tillate seg å le mer enn man gråter.

Nei, ikke kall Faen ta skjebnen en kreftbok. Kall heller boken en rocka roadtrip.

Kilde: Anmeldereksemplar, uoppfordret mottatt av forlaget.

Andre bloggere: (Leserommet) (LeseHorden) (Beathe) (Heksa) (Så rart) Noen flere? Rop ut!