Den fortrolige, av Helene Gremillon

Romantisk drama fra andre verdenskrig i Frankrike, fortalt med to parallelle historier. Lest den før, sier du? Fins tretten av på dusinet? Jo, ja, kanskje. – Men denne er noe ganske for seg selv.

Den fortrolige, av Helene Gremillon

Paris 1975: Forlagsredaktøren Camille mistet nylig sin mor. Faren døde allerede i hennes barndom. Foreldreløs, mens hun forsøker å ta inn over seg at hun selv skal ha barn. Den lille ufødte er resultat av et ferskt forhold til en mann hun ikke ønsker noen fremtid sammen med. En dag mottar hun et brev hun først tror er feilsendt. Neste uke mottar hun et nytt brev. Få dager etter kommer enda et brev. Ufrivillig fatter hun interesse for historien som rulles opp i brevene. Kan dette være starten på en roman? Eller betyr de stadig mer tydelige parallellene til hennes egen familie, at hun må revurdere sin egen livshistorie?

Paris 1939: En ung pike, arbeiderjenta Annie, blir tatt inn i varmen til en velstående madame. Annie maler i hennes hage og den ensomme husfruen søker hennes vennskap. Med tiden oppnår de to, forskjell i alder og status til tross, en stadig sterkere fortrolighet. En dag sammen fruen sammen i fortvilelse over ikke å bli med barn. Annie tilbyr seg å være frem hennes barn. Et stort offer. 

- Men hvem blir, når alt kommer til alt, det største offeret?

Camilles historie, selve utgangspunktet, fordeles kun i små og få bolker gjennom romanen. Den store historien tar oss med tilbake til før og under andre verdenskrig i Frankrike. Den historiske bakgrunnen flettes svært dyktig inn i historien om kjærlighet og svik. Tross mange detaljer stjeler krigens hendelser aldri oppmerksomheten fra selve historien.

Og historien, historien i Den fortrolige, er så full av følelser at den lever videre selv etter endt lesestund. En særdeles innfløkt intrige, finurlighet til fingerspissene, katastrofale misforståelser, knuste forventninger og skjebnesvangre forutanelser skaper en godtepose av en roman. Her boltrer vi oss i sterk kjærlighet og enda sterkere sjalusi, hvis resultat blir den dypeste tragedie.

Flere fortellerstemmer over tid flettes sammen og gir økt forståelse for hvordan alt ble til, og hvordan alt ble som det ikke skulle bli. Parallelle historier er mer vanlig enn uvanlig, men forfatteren løser dette fra en litt annerledes vinkel. Uvanligheten i dette gjør lesestunden tung i første halvdel, med mange detaljer og ujevnt språk.

Særlig forstyrrende er delene hvor fortellerstemmen tilhører Camille. Hennes beretning fremstår som umoden og alt for muntlig til å smelte sammen med resten av fortellingene. I noen tilfeller hadde dette vært et naturlig grep for å skille stemmene fra hverandre. I Camilles tilfelle blir dette bare forstyrrende, tatt hennes utdanning og yrke i betraktning.

Mens språket er forstyrrende enkelt og umodent på det verste, er det rett og slett fortryllende på det beste.  – Og meste. Til tross for en tung start utvikler fortellingen seg til å bli ytterst medrivende og fascinerende. Det er en voldsom historie som brettes ut på bare 250 sider, uvesentligheter er utelatt og alle detaljer er viktige.

Kjærlighet, sjalusi, svik. Den dypeste tragedie. Tidvis er det rent til å miste pusten av.



Andre bokbloggere: (Bokelskerinnen) (Rose-Marie) (Karin leser) (Les Mye)
Kilde: Mottatt fra Aschehoug etter ønske fra undertegnede.