Nærmere høst, av Marianne Kaurin

Da Aschehoug for noen uker siden ga meg muligheten til å lese Nærmere høst av den norske debutanten Marianne Kaurin, takket jeg raskt ja til leseeksemplar. Det var noe med tema som tiltalte meg, og ungdomsbøker er det normalt alt for lite oppmerksomhet rundt. At den skulle fenge så til de grader, hadde jeg ikke en gang turt å håpe på. Jeg har mest lyst til å rope til hele verden: Les denne! Les denne!

Nærmere høst, av Marianne Kaurin

Året er 1942. 15-årige Ilse Stern bor sammen med sine foreldre og to søstre i en trang, liten leilighet i Oslo. Noe stort og farlig er i emning, men Ilses verden dreier seg bare om Hermann. To år eldre Hermann som bor tvers over gangen, og som alltid har vært hennes venn. Hva nå? Hva nå som alle disse følelsene gjør alt så vanskelig?

Bokens 250 sider kan til en viss grad deles i to. Første halvdel fokuserer på ungdomsforelskelsen. For det er Ilse og hennes forelskelse, ikke andre verdenskrig, som er kjernen i historien. Forfatteren gir henne ekstra liv ved å la også hennes nærmere fortelle sine historier. Det er ikke først og fremst for å la oss blir bedre kjent med hennes foreldre og søsken, men for å la oss forstå hverdagen hun lever i. Alle er de usikre, alle har de drømmer og visjoner om hvordan de ønsker å leve. Ilses hverdag er et liv med stille opposisjon mot foreldre og deres forventninger til hvordan hun skal være. Ilses hverdag dreier seg om å møte Hermann nede ved porten, føle seg frem i kaoset av følelser som endrer seg fra vennskap til forelskelse. Ilse er forelsket, så inderlig forelsket, og hele hennes verden dreier seg bare om vakre, gode Hermann tvers over gangen.

Men så står han der. Hermann Rød, lys levende foran henne. Han er på v ei inn, hun er på vei ut. Porten smeller igjen bak ham. Det ser ut som han skvetter når han ser henne, putter hendene i jakkelomma, heiser på skuldrene, ser ikke ordentlig på henne. Ilse får lyst til å gå rett forbi, hun har ikke forberedt seg på dette akkurat i dag, ikke nå, hun kjenner at det iler helt ned i føttene, men hun stopper, kroppen går i vranglås, alt bare spenner seg fast. 

Han ser sliten ut, blek, trøtt, ansiktet er grått. Et kort sekund får hun nesten vondt av ham.

- Ilse Stern, sier han, som vanlig. Han ser på henne, smiler forsiktig, unnskyldende, det er ikke hans smil det der, det er ikke Hermann.

- Hermann Rød, svarer hun, og ser forbi han med et langt blikk.

Så blir de stående der ved siden av søppelspannet. Det blåser en sur vind inn i portrommet, den tar med seg lukta av søppel.

Leseren vet mer enn Ilse. Leseren frykter for hennes liv. Året er 1942 og Ilse er jødisk.

I siste halvdel går alt galt. Leserens frykt blir til virkelighet for Ilse og hennes familie. Det er nesten ikke til å holde ut.

Like fullt er det stadig forelskelsen som er det viktige. Kjærlighet, og mangel på kjærlighet. Forfatteren serverer oss skjebnesvangre valg om å bry seg eller å skåne. Ikke tørre. Ikke våge. Det handler om mangel på kommunikasjon og omsorg som minner mer om feighet. Det handler om hemmeligheter som ødelegger. 

Og kjærlighet. Stor, vanskelig, altoppslukende kjærlighet.

Klart 15-åringer kan elske.

Nærmere høst er en hjerteskjærende historie om hvordan en famlende tenåringsforelskelse er overordnet alt annet som skjer. I deres verden er kjærligheten – og fraværet av den – det eneste, det ene, alt som er.

Kjærlighet som overvinner alt, på tross av og fordi. Når alt annet er kaos er de gode, varme følelsene fremdeles der. Selv når foreldre som bryr seg for mye, slutter å bry seg. Selv når tenåringer som trøster småsøsken, selv bruker småsøsken som trøst. Selv når naboer som stikker nesa si i alt, ikke gjør det når det er som mest nødvendig. Selv når venner du stoler på, svikter deg på det dypeste. Selv når venner som har sviktet, forsøker å gjøre det godt igjen. Selv når tenåringer som er usikre og redde som barn, er nødt til å te seg som voksne med alt for mye ansvar.

Selv om. På tross alt og fordi.

Snøen. Endelig. Det er luft her. Hvitt og stille, langt fra byen, de to, Ilse Stern og Hermann Rød, akkurat som han har sett det for seg. Ilse har vært så taus, han har vært så taus, tenksom; han må begynne snart, ordene, alt han må snakke med henne om. At hun kanskje blir nødt til å reise, komme seg over grensen, hun og de andre i familien, at de kanskje ikke har så mye tid til å vurdere det. Han skal være saklig og fast, ikke smøre det ut, ikke skremme henne, bare snakke rolig. Men nå klarer han ikke å huske hvilke ord han hadde tenkt å begynne med, alt er plutselig som et puslespill der han sitter med tusen brikker i fanget og ikke vet hvor han skal plassere noen av dem, han finner ikke engang hjørnebrikkene.

Det er vart. Det er vanskelig. Det er vakkert. – Og usigelig vondt. Historien legger seg som en klump i magen. Fornuften skriker. Hjertet brister.

Hvordan kunne det skje..? 

Les gjerne også Signhilds omtale av boken. - Men viktigst av alt, les boken. Vær så snill, les boken. Den gjør så vondt, men den er også så vakker at du aldri ville vært den foruten. Akkurat som kjærligheten.