Hver dag, av David Levithan

Det er søndag morgen. Ungefri, ingenting på agendaen. Gråvær. Likevel står jeg opp tidlig, ene og alene for å skrive om boken jeg avsluttet i natt. Jeg får ikke ro på meg, jeg har drømt om boken i hele natt, jeg må fortelle om denne leseopplevelsen.

- Halvveis i 2012 har jeg lest en av årets favoritter, trolig også årets favoritt. Noen ganger vet man det bare.

Det tok meg kun en drøy dag å lese de nesten 400 sidene. Jeg la den fra meg innimellom. Ofte, bare for å ta den opp igjen. Jeg ville drøye leseopplevelsen, dvele ved den, men dens kall var uimotståelig. Den tok meg med storm. Jeg lo og jeg gråt. Jeg grublet og gikk i meg selv. Jeg lot meg dypt berøre.

Hver dag, av David Levithan
(Orginaltittel: Every Day. Utgis på norsk i september 2012)

A er seksten år, verken gutt eller jente. A bare er. A er en sjel. Mer vet vi ikke, og mer vet ikke A. I 16 år har sjelen forflyttet seg fra kropp til kropp. A vet ikke hvorfor eller hvordan, men slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. I barndommen gråt A over å måtte forlate sine foreldre hver dag. Hver dag søkte A kjærlighet og nærhet til nye foreldre og nye søsken, og hver kveld sørget han over tapet som ville komme. Som sjuåring begynte A å fornemme ensomheten i spillet.

Som sekstenåring er As eneste mulighet til kontinuitet epostkorrespondanse. A er bevisst å ikke endre livet til personen A bor i, men As behov for identitet viskes aldri ut. A kan ikke og A vil ikke.

«Hva heter du?», spør hun
«I dag er jeg Megan Powel.»
«Nei, jeg mener det egentlige navnet ditt.»
Jeg mister pusten et øyeblikk. Ingen har noen gang spurt meg om det. Og jeg har aldri sagt det.
«A», sier jeg.
«Bare A?»
«Bare A. Jeg fant det på da jeg var liten. Det var en måte å holde meg selv samlet, selv når jeg gikk fra kropp til kropp, liv til liv. Jeg trengte noe rent. Så jeg valgte bokstaven A.» (Utdrag fra boken, s. 117)

Vi følger A, og alle A flytter inn i, fra dag 5994 til 6034. Hver dag er et liv, hver dag er et kapittel. Ingen dager er like, sjelen A flytter aldri inn i samme person. – Men A er den samme. Det ytre er ulikt, men det indre er konstant.

En dag, på dag 5994, våkner A opp i kroppen til Justin. Alt forandres. A forelsker seg i Justins kjæreste Rhiannon. Denne gangen vil ikke A gi slipp, ikke for alt i verden. Men er det mulig? Kan kjærligheten overvinne alt?

To walk a mile in your shoes

Det er kanskje den ultimate drømmen, å kunne være en person for en dag. Ha muligheten til å hjelpe en annen person, hjelpe andre i personens nærhet. Hvis du kunne velge, hvem ville du vært for en dag? A har denne muligheten hver dag. A kjenner ikke til noe annet.

- Men A ønsker ikke, A vil ikke. A vil være normal. A savner å høre til, å kunne sette spor etter seg. Hva skjer den dagen A dør? Hvem vil sitte igjen gråtende med et stort tomrom? Og hvordan kan A får Rhiannon til å forstå, når ikke A selv forstår?

Vanlige mennesker trenger ikke bestemme seg for hva som er verdt å huske. De har hierakiet, tilbakevendende karakterer, repetisjoner, forventninger og en lang fortid å holde seg fast i. Mens jeg må bestemme hvor viktig hvert eneste minne skal være. Jeg husker bare en håndfull mennesker, og for å få det til må jeg holde godt fast, siden den eneste repetisjonen som er tilgjengelig- den eneste måten jeg kan se dem igjen på – er om jeg maner dem fram i mitt eget hode.
Jeg velger hva jeg skal huske, og jeg velger Rhiannon. Igjen og igjen velger jeg henne, jeg maner henne fram, for hvis jeg slipper henne et øyeblikk, kan hun bli borte. (Utdrag fra boken, s. 65)

Hver dag forandrer A form. Det indre er konstant, men det ytre forandrer seg ubønnhørlig. En dag er A en høy, mørk fotballgutt. En annen dag er A en suicidal ungjente. Neste dag er A flyttet inn i en 150 kilos tung kropp som har gitt opp. Dagen etter jobber A illegalt som renholder, knapt nok med krefter til å spise. Andre dager går alt på skinner, for så å bli avløst med dager fulle av sorg eller lykke. Hver dag en ny livssituasjon, hver dag et nytt bosted. Hver dag nye familiehemmeligheter, hver dag en ny skjebne. Ulik livsstil, ulik legning. Hvor enkelt er det egentlig å forelske seg i personen, uavhengig av ytre faktorer? Hvor enkelt er det å holde på forelskelsen, når det ytre endrer seg daglig? Hvor sterk må kjærligheten være for å slette alt det ytre?

David Levithans roman rommer en sårhet så enorm at det nesten ikke er til å ta innover seg. Den er full av håp, men likevel så håpløs. A sin sjelereise er uendelig vakker i all sin smerte, og sorgen romanen etterlater seg etter at siste side er lest, er uunngåelig.

Denne boken spiller på hele følelsesregisteret til leseren, vil få deg til å gå inn i deg selv, tvinge deg til å revurdere dine holdninger. Den vil få deg til å lese boken i et glefs og samtidig ønske å dvele ved hver dag, hvert kapittel. Denne boken vil få deg til å grue deg til å begynne på en ny bok, fordi leseropplevelsen vil fremtone seg som banal og lite engasjerende i forhold.

Denne boken skal du lese.


Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Leseeksemplar fra forlaget. No strings attached, selvfølgelig.