Hvis du får dette brevet, av Sarah Blake

Uventet og uoppfordret fikk jeg bok og en pose sjokolade pent pakket inn i julepapir av et forlag en gang i desember. Sjokoladen er fortært og boken er lest. – To skikkelige godbiter!

The Postmistress, av Sarah Blake


Året er 1941. I Europa har andre verdenskrig rast i et par år allerede, men i USA lover presidenten at unge menn ikke har noe å frykte. USA skal ikke ut i krig. I Europa faller bombene og stadig flere lever konstant i frykt mens dagliglivet ubønnhørlig fortsetter. Jødene drives på flukt, men hvor drar de egentlig? Hva skjer med dem?

Frankie Bard er uredd og tørst etter opplevelser og å gjøre en forskjell. Som radioreporter reiser hun til London for å gi hjemlandet pulserende innslag fra en hverdag i krig. Hun drives av spenningen og ønsker samtidig desperat å åpne folks øyne. Hun er der det skjer, hun er der bombene faller. Likevel holder hun en avstand til det hele, både for selv å overleve og kunne beholde det siste snev av objektivitet. Hun har en historie å formidle, og balanserer på en knivsegg mellom å drukne i klisjeer og ordlegge seg for fremmed og kaldt.

Hjemme i Franklin, USA, fungerer middelaldrende Iris James som den lokale postfunksjonæren. Hun setter sin ære i å holde et prikkfritt system med fullstendig orden. Hun skal være å stole på. Et lite feilskjær, så har hun mistet sin rett til å arbeide. Slik er det også i privatlivet. Mens Frankie lever et omreisende og noe utagerende liv i fremmede land, firer ikke Iris fra sine prinsipper med en millimeter.

En dag får hun et brev i hånden av den lokale legen Will Fitch. Etter et tragisk dødsfall gjør Will bot ved å reise til London for å fungere som lege. Han straffer seg selv ved å ofre seg. Tilbake står Emma, ung og fremmed i byen, uten venner og familie. Radiojentas stemme fra London og daglige brev holder de to verdenene sammen. Skjørt, men likevel slitesterkt.

Før Will reiser gir han Iris et brev hun skal gi til Emma den dagen hun får beskjed om at Will er blitt drept. - Men når denne dagen kommer, om denne dagen kommer, vil Iris være i stand til å beholde sin profesjonalitet?

Både Iris og Frankie holder seg oppegående i deres tro på sin funksjon som budbringer. De har en jobb å gjøre, de binder sammen leddene, holder orden i systemet og bringer informasjon videre. Iris og Frankie pplyser folket. Begge niholder på profesjonaliteten som er nødvendig for å fungere i rollen. Et minste avvik, så raser korthuset.
Hvordan

Språket er delvis tungt og pompøst med lange setninger, ledd på ledd på ledd, metaforer og bilder. Det tok meg nesten hundre sider å bli kjent med måten forfatteren uttrykker seg. Det kunne gått begge veier, men jeg lærte meg å elske den litt pussige stilen. Tenk, jeg var en hårsbredd fra å gi opp.

Da ville jeg gått glipp av en fascinerende historie, en historie – historier – som krøp under huden på meg. Side etter side grep den meg, boken var knapt nok ute av hendene mine underveis.

Noen setninger leste jeg en gang. Andre setninger leste jeg ti ganger. Likevel fortsatte jeg, og fortsatte, og fortsatte…

… Jeg ville vite mer, akkurat som Frankie måtte vite mer. Akkurat som for Frankie grep enkeltskjebnene meg mer, mer enn den dystre kunnskapen om hva som faktisk skjedde.
Hvorfor
Hovedpersonene er begge budbringere. Historien er kjent, men budskapet er stadig aktuelt. I forrige innlegg fabulerte jeg om hvorfor det er så viktig å stå opp for sine meninger, si fra når nok er nok, våkne opp i tide. Sarah Blake gjør mye av det samme og bokens styrke er alt som ikke sies direkte. Hun skildrer et USA som ikke er involvert i det som skjer i andre land. De hører om krigen, leser om den, kjenner til hovedtrekkene. Likevel, det skjer et annet sted, det skjer med andre mennesker. Det handler om hvordan det er å stå utenfor og observere, men ikke være en del av. Man lever i en boble man ikke tror vil sprekke. Man vil ikke, tør ikke, orker ikke. Her og der. Vi og dem.

For radiojenta Frankie har boblen sprekt for lengst. Hun stakk hull i den selv, men hun klarer likevel ikke ta alt inn over seg. Hun lever i et fullkomment kaos av inntrykk, og det er meget talende når det sterkeste inntrykket er å se hvordan et menneske dør som følge av noe helt annet enn krigen. Slik er det og slik må det være. Det er umulig for oss å ta innover oss alt det vonde og ufattelige som skjer. Vi fester oss ved enkeltepisoder og enkeltskjebner. Ingen kan bære hele verden på sine skuldre..

Sarah Blake utfører et overraskende godt håndverk når hun forteller om Frankies opplevelser i Europa. Leseren får ikke vite alt, for heller ikke Frankie vet alt. Vi aner konturene, akkurat som Frankie.
Holocaust lurer i bakgrunnen. Frankie og resten av samfunnet vet fremdeles ikke den hele sannheten. Likevel reiser hun med tog gjennom Europa. Frankie intervjuer de reisende, alle jødene, alle menneskene som niholder på sine papirer og som knapt tør å våge å tro at de klarer å slippe unna. Frykten og mistenksomheten, alltid på vakt. Alle med en historie og en skjebne.

- Alle stemmene som fester seg til lydopptakeren. Stemmene som lever videre, uansett og for alltid.
Tid for ettertanke
Jeg kunne skrevet mye mer om boken, men kan ikke annet enn å avslutte med å anbefale den helhjertet videre. Den utgir seg for å være en ting, men rommer så mye mer. Jeg velger å la forfatteren selv få de siste ordene i denne omtalen:

Det er fortellingen som ligger like utenfor kanten av fotografiet, eller etter slutten av en avisreportasje. Det handler om løgnene vi forteller andre for å beskytte dem, og om de løgnene vi forteller oss selv for å slippe å ta inn over oss det vi ikke makter å være; at vi er i live, for eksempel, og spiser lunsj, mens bomber faller og flyktninger presses sammen i leirer, og nyhetene kommer mot oss hver time på dagen. Og hva gjør vi egentlig, når alt kommer til alt?

(Klikk på bilde for å se boktrailer)




Tusen takk til Pantagruel som lot meg få denne leseropplevelsen!