Blomstenes hemmelige språk, av Vanessa Diffenbaugh

Ingen skal påstå jeg er flink med blomster. Jeg vannet min orkide i et halvt år før jeg skjønte blomsten var av plast. Grønne planter blir sporenstreks brune planter samme øyeblikk som de kommer over min dørstokk. Tanken på å lese en kjærlighetsroman med utgangspunkt i blomsterspråket var derfor ikke spesielt forlokkende. Jeg var sannsynligvis så skeptisk som det er mulig å bli.

Noen ganger er det rett og slett fantastisk fint å ta feil.

Blomstenes hemmelige språk, av Vanessa Diffenbaugh

Som barn blir Victoria sendt fra fosterforeldre til fosterforeldre. Misbruk, stadige oppbrudd og skuffelser gjør den vesle jenta hard og aggressiv. Elizabeth tar i mot henne med åpne armer når Victoria er ti år. Elizabeth er hennes siste håp, og gjennom blomstene klarer de to å kommunisere. Victoria føler seg likevel ikke trygg på Elizabeths kjærlighet, og hennes handlinger driver henne tilbake i barnevernets omsorg. Skuffelsen og angeren gjør henne enda hardere, enda mer ensom og enda mer kynisk. Selvoppholdelsesdrift og stahet gir Victoria mot til å gå videre. Som 18åring må hun greie seg alene, og hun søker tilflukt i en park hvor hun lever for blomstene sine. Renata, eieren av den lokale blomsterbutikken, ser Victorias potensiale og tilbyr henne en deltidsjobb. En dag på blomstermarkedet treffer hun igjen en fra hennes fortid. En person som vekker hennes behov for nærhet og omsorg.

Først av alt: Det er tross det søtladne temaet, overraskende lite klisjeer i boken. De store ord er beskjedne, og alt ender nødvendigvis ikke godt eller slik man skulle ønske. Man velger selv hvordan man ser på problemer og hvordan man skal makte å snu noe vondt til noe godt. Skjønnhet kan finnes i det usleste ugress.

Victoria har knapt nok gått på skolen, har ingen jobberfaring og har verken familie eller venner. Likevel makter hun å ta et skritt av gangen, holde seg i gang, uten at hun helt vet hvorfor eller for hvem. Hennes stadige motgang besvares med et iherdig ønske om å greie seg. På et eller annet vis skal det gå. I alle fall for en stund til. Etter det kan alt skje, men akkurat der og da skal det gå. Somehow. Somewhat.

Hvordan kan du elske, når du aldri er blitt elsket?

Dette er bokens store styrke. Det er brutalt og vondt, hjerteskjærende og dypt rørende. Blomstene hjelper henne å snakke, føle og leve. – Hvor banalt det enn høres, dette er en nydelig bok jeg ikke ville vært foruten. Boken tok meg med storm.

Dersom jeg skal sette fingeren på noe, må det være de parallelle historiene mellom fortid og nåtid. Rettere sagt, den ene historien. Det er problematisk å gjenfortelle hendelser i barndommen med en voksens retorikk. Forfatteren vektlegger å ta leseren med til datidens øyeblikk, og jeg-personen snakker, tolker og reflekterer med begrep som er mer forenelig med en moden kvinne enn en barnlig tiåring. Slik er det gjerne i bøker, der historien fortelles av en jeg-person. Det blir nakent og sårbart.

Likevel er disse parallelle historiene vidunderlig flettet sammen. Jeg tror faktisk ikke det kunne ha blitt gjort bedre.

«Jeg vet det, vennen min,» sa mor Ruby. «Men du greier det. Du har det i deg å være mor, en god mor.» Hun gikk videre.

Nei, jeg har det ikke i meg, tenkte jeg bittert. Jeg hadde lyst til å skrike til henne at jeg aldri hadde vært glad i noen, og be henne forklare hvordan en kvinne som ikke var i stand til å elske, noensinne kunne forventes å være mor, en god mor. Men jeg visste at dette ikke var sant. Jeg hadde elsket, mer enn en gang. Jeg hadde bare ikke gjenkjent følelsen for hva den var før jeg hadde gjort alt som sto i min makt for å ødelegge den.

Historien om barnevernsjenta Victoria er medrivende. Der man forventer å finne en enkel kjærlighetsroman, finner man et budskap som går langt utenfor de vante rammene. Det handler om sårbarhet som uttrykkes med sinne, det handler om å trå feil, lære seg å innfinne seg med konsekvensene, og velge å gå videre. Det handler om selvstendighet og samtidig ensomhet. Søken etter nærhet og behov for å være alene. Det handler om svik, om grusomme handlinger, og det handler om tilgivelse.

Neste gang en blomst kommer over min dørstokk skal jeg ønske den velkommen med et smil, stelle den omhyggelig og beholde den. Lenge.

Boken kommer ikke ut på markedet før senere denne måneden, men jeg var så heldig å motta leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til Aschehoug for en nydelig leseropplevelse. På forlagets side kan du lese utdrag fra boken, og på forfatterens hjemmeside kan du sjekke betydningen av alskens blomster. Beathe og Bokelskerinnen er to andre bloggere som i likhet med meg er begeistrede.