Lest i 2011- Bøker lest men (tidligere) ikke omtalt

Alle disse bøkene som kommer og går, ikke visste jeg at det tar så mye tid og krefter å skrive omtale om dem. Noen finner man rett og slett ikke noe vettugt å skrive om, andre er for brilliante til å beskrive dem med menneskelige ord. Noen er ikke verdt oppmerksomheten, andre burde være nok til å stoppe verden. Det er forsvinnende kort tid igjen til vi må venne oss til å skrive et nytt årstall, og det er på tide med et - irriterende nok - samleinnlegg om bøker-lest-i-2011-men-ikke-omtalt:

En kort historie om traktoren i Ukraina, av Marina Lewycka
Dette er et humoristisk familiedrama med stor underholdningsverdi. Vera og Nadja ser med forferdelse på at deres tilårskomne far gifter seg med en barmfager lykkejeger fra hans hjemland Ukraina. Romanen krydres ytterligere av mer matnyttig fortelling om ukrainernes historie, mer eller mindre skjult i farens foredrag om traktorens historie.

Humor og alvor, hånd i hånd. Den mangler riktignok det lille ekstra for å være dyptpløyende, men jeg fant boken likevel interessant. Jeg følte jeg lærte noe samtidig som jeg ble underholdt.

Skyld, av Karin Alvtegen
Plutselig blir konditoridøren åpnet av en ukjent kvinne som kommer bort til dypt nevrotiske og gjeldstyngede Peter Brolin. Hun må åpenbart forveksle ham med noen andre, men før Peter rekker å oppklare misforståelsen, har hun forsvunnet igjen. Da hadde hun overlatt ham en liten pakke, og han hadde fått ett tusen kroner for å levere den til hennes mann. Pakken og det skremmende innholdet drar Peter inn i en marerittaktig jakt der han til slutt også blir tvunget til å møte skyggene fra sin egen fortid.

Dette er Karin Alvtegens debut, og følgelig også første bok i hennes syndeserie. Tidligere har jeg skrevet om Svik og Skam, og jeg håper i nærmeste fremtid å lese den gjenstående boken i serien: Sorg. Hun skriver godt, veldig godt, og bøkene innehar dette unike psykologiske aspekter som gjør kriminalromanene hennes til noe langt mer enn bare krim.

Maria & Jose, av Erlend Loe
I denne kortromanen møter vi José som bor innerst i Marias øregang. Han elsker Maria over alt i verden. Før var han medisinerstudent i Madrid. Men like før eksamen ble han så liten at han måtte gi opp. Like etter forelsket han seg i Maria. Og nå har han det så godt som det går an, synes han.

Historien må leses med Erlend Loe-stemme mens man nyter Kim Hjortøis merksnodige tegninger. Søt og morsom historie, og dersom man leser den saktere enn jeg gjorde, finner man meget mulig mange finesser man kan diskutere alternative betydninger av.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Tove og Goggen er blitt 16 år. Tove mistrives hjemme, og Goggen mistrives om mulig enda mer på Bastøy. Han avslutter sitt straffeopphold og forsøker gjenoppta kontakten med Tove. Tove på sin side ønsker å løsrive seg, søke nye kontakter, oppleve noe nytt.

Jeg ble skuffet. Denne erindringsromanen fenget meg lite og ble en nedtur etter G for Georg og de andre Skyskraper-bøkene. Der jeg ville vite mer om Goggen, fikk jeg i stedet for gjentatt i det uendelige hvor slitsomt det er for en tenåring å bo hjemme hos kranglevorne foreldre på randen til skilsmisse. I stedet for skildringer om Tove og Goggens vanskelige forhold, måtte jeg lese side opp og side ned om tidstypiske produkter. Det var ikke det jeg ville ha.

Roser i et sprukket krus, av Bjørg Vik

Maja Sellman er seksti år da hennes kjærlighet plutselig faller om og dør. Hennes verden faller i grus, og hun må omdefinere sitt forhold til livet og hvordan hun vil leve det. Kan hun noen sinne elske noen annen, og hvordan vil hennes omgivelser takle dette?

Denne boken ønsket jeg opprinnelig å omtale med tindrende engasjement. Så gikk tiden, og med den forsvant all min lidenskap. Jeg husker den fremdeles som viktig og vakker, og jeg håper – for det det er verdt – at flere leser denne boken.

Vokterne, av Willy Ustad

Oppdagelsen var som isvann nedover ryggen. Byen jeg bodde i hadde flyttet seg bort fra det stedet den hadde ligget før, rømt som et såret dyr. På den øde halvøya bak elvesvingen lå ruinene av den byen som hadde vært, halvveis slukt av svart skog og forråtnelse. Glemselen lå over den.

Barne- og ungdomsbok som var litt skummel selv for meg. Det er det mystiske, det ikke helt uttalte som gjør boken, her er befriende lite vampyrer og ildsprutende drager. Det er rett og slett bare uhyggelig.

Sorgenfri, av Jo Nesbø
Et av mine lesemål for 2011 var å fullføre lesingen av Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. Sorgenfri var den eneste som gjenstod. – I alle fall inntil Gjenferd ble utgitt.

I denne boken strever vår helt Hole med en lei ranssak med romanerschwung over seg. Som alltid spennende, finurlig og underfundig. Jeg liker veldig godt måten Jo Nesbø skriver på, og Sorgenfri føyer seg inn i rekken av gode kriminalromaner.

Gjenferd, av Jo Nesbø

Første halvdel gikk trått, og jeg tok meg i mange ganger å tenke tanker om å være lei Harry Hole og håpe at han ikke tøyer strikken nok en gang med oppfølger nr. utallig. Da siste side var lest var jeg derimot bare kjempelei meg. Jeg vil ha mer.

Gjenferd slet jeg som nevnt med i begynnelsen. Det var samme leksa opp igjen og i mente, men jeg forandret mening etter hvert. Jeg likte denne boken veldig, veldig godt. En av de beste Harry Hole-krimmene i mine øyne. Den er litt annerledes, litt dystrere, litt vondere. - Og så er Nesbø fabelaktig i sin utbrodering av makabre detaljer.

Gulldronning, perledronning, av Margaret Skjelbred
Signhild memorerer tilbake til sommeren da hun var sju. Den sommeren Nattbildet begynte å vise seg midt på dagen, da morfaren var alt hun visste og hun bare så vidt kunne ane alt hun hadde glemt. Den sommeren da morfaren forsøkte å lokke henne ut av Berget det Blå med sine eventyr og fortellinger. Om morfarens ekteskap med Signe, om et svik som aldri kan gjøres godt igjen og en reise til den andre siden av jorda. Om morens omgang med snille Hildermann, Lørrik og skumle Skrakle.

- Gåsehud bare ved tanken. Jeg ble fullstendig satt ut etter denne boken, og jeg maktet rett og slett ikke omtale den. Noen bøker gjør det med deg. Boken har blitt anbefalt i det vide og det brede, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre på det sterkeste.

Idas dans, av Gunnhild Corwen

Boka handler om Ida som 18 år gammel rammes av leukemi. Idas mor, Gunnhild, følger her datteren gjennom den 14 måneder lange sjukdomsperioden, fram til hun dør. Boka handler om sjukdom og død, og om kjærligheten til livet.

Sjeldent har jeg grått så intenst av en bok som Idas dans. Det flommet aldeles over. Moren skriver godt, og leseropplevelsen blir rikere av publisert mailkorrespondanse underveis i sykdomsperioden som gjør det hele enda mer sårt og virkelighetsnært.

Ulovlig norsk, av Maria Amelie

Forfatteren av denne boken har oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år. Hennes unike historie handler om hvilke konsekvenser norsk asylpolitikk kan få for enkeltindividet.

Alle leste denne boken da media kjørte full fokus på hennes sak. Følgelig måtte også jeg lese den. Den var interessant ut ifra kjennskap til en bestemt skjebne, men ikke så mye mer enn det.

Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Hovedpersonen i denne romanen er forlagsredaktør. Han er i ferd med å bli fet og utbrent idet han våkner til en annen virkelighet enn den vante. Kona A er for tiden forsker ved Berkely i USA, ekteskapet lider under måneders fysisk fravær. Hans nære venn, forfatteren U, som bærer forlagets økonomi, vil ikke lenger skrive romaner, men dikt.

Boken, som jeg for øvrig aldri hadde hørt om, var blant de mer lesbare gavene for utrettelig innsats under årets bokfestival i Oslo. Hva skal man si? Det var en morsom opplevelse, for så vidt, for dette er ”korrekt” litteratur. Mannen er jo forlagsredaktør og har plukket opp mangt og mye gjennom sin erfaring. Jeg lot meg underholde, og fikk attpåtil en del å fundere på. Joda, denne kan også andre trygt lese.

Ungdomsbokduell: Dødsengler 1 Momentum vs Byttet, en trylle-triologi

Fra tid til annen er jeg så heldig å få tilsendt leseeksemplarer. Noen bøker er utgitt og på nippet til å være velkjente, andre er ikke en gang utgitte. Noen bøker er innenfor genre jeg ynder å lese, andre gir meg en solid utfordring. Dette innlegget handler om nettopp to slike utfordringer – med to ulike utfall.




Dødsengler 1 Momentum, av Steffen M. Sørum

To steder i Norge. Fire ungdommer.

I Oslo rammes to bygninger av en gasseksplosjon. Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende. Farlige engler som er i ferd med å drepe uskyldige ofre. Heldigvis har Mikkel, Noor, Peder og Ida krefter som speiler englenes egenskaper. Egenskaper som gjør at de selv kan rede verden. Men hvordan?

Tre medhjelpere. En fremtid.

Jeg må innrømme at jeg blir helt matt ved tanken på at dette er første bok i en serie. Det er en av verdens minst skjulte hemmeligheter at jeg ikke hadde noen glede av boken. Den var platt, den var irriterende, den var dårlig. Dødsenglene var hinsides all fornuft. Det var mer fokus på skatemerker enn skumle kvinner med vinger. Ingen trenger å bli belært på hvilke merker som teller på skateklær, skatesko, skateboard og skateboardutstyr når leseren strengt tatt skal bergtas av ulumske underjordiske skapninger fra helvete. Leseren ønsker heller ikke å lese om heltens øyehimling over den lokale kafeens ufrivillige retrostil når han i samme kafe er på nære nippet til å bli kysset av drømmedama.

Han vil så mye, denne forfatteren. Det er så mange fortellinger å fortelle, så mye som skal flettes inn i hverandre, så mange synsvinkler å forholde seg til. Forsøket er beundringsverdig, men ikke så mye mer enn det.

Det jeg kan si, er at deler av boken faktisk var spennende, deler av boken var direkte morsom (All ære for dette sleivsparket: en viss prinsesse er roten til alt vondt, eller i alle fall en medvirkende årsak til at noe vondt kommer til å skje), moralen i historien rundt gammelnazisten er respektabel, og plottet er i bunn og grunn temmelig underholdende.

Jeg er nok sur og grinete, men jeg prøvde virkelig. Norske forfattere får meg til å prøve litt ekstra. Det holdt bare ikke mål for meg. Andre har likt boken både godt og kjempegodt, og det blir sannelig spennende å se om målgruppen vil omfavne boken og etter hvert serien til sitt bryst. Den spenningen er mer enn nok for meg i denne sammenheng.

- Lubne, søte juleengler boltrende i en sky vinner lett over smellvakre men akk så onde dødsengler.



Byttet, en trylle-triologi, av Amanda Hocking

Opplev tryllenes verden. Lær hva det vil si å være mer enn menneskelig.

Da Wendy Everly var 6 år gammel var moren overbevist om at hun var et monster og forsøkte å drepe henne. Elleve år etterpå oppdager Wendy at moren kanskje har rett…

Denne boken innleder triologien om tryllenes magiske verden. Tryller? Tingeling, tenker du kanskje? Ikke tenk det. Tryller er faktisk troll, men foretrekker navnet tryller da troll er et noe belastet ord. Tryllene er et eget slag. Av utseende ligner de meget på oss mennesker, dog vakrere og til og med litt mindre. Ja, også har trollene, unnskyld tryllene, stort og viltert bustehår. Bortsett fra utseendet skiller selvsagt også det indre en trylle fra et menneske. Tryllene er velsignet med overjordiske evner, og jo flere evner, jo høyere i hierarkiet vil man komme.

Wendy er en svært usympatisk og selvsentrert heltinne. Bakgrunnen forklarer mye hvorfor hun er blitt som hun er, og hennes gener forklarer det hele enda mer. At hun er tenåring hjelper heller ikke all verdens. Av og til er det fabelaktig deilig å ha en ufyselig romanfigur å forholde seg til.

Bokens innledning er nok til å snappe pusten av leseren. Her er det blodig alvor og ingenting å le av. Forfatteren kompenserer mangelen på humor i innledningen med å krydre resten av boken med lassevis av sarkasme og bitende ironi. Jeg kan ikke hjelpe for det, tema til tross, jeg lot meg helt klart underholde. Boken er svært lettlest, og sett bort fra en del uheldige gjentakelser, flyter språket fint. Jeg lot meg faktisk fascinere av tryllenes verden og kan lett forstå hvorfor serien har høstet stor popularitet blant tenåringshordene i forfatterens hjemland.

De beste partiene i boken er likevel kjærlighetshistorien (Jada, selvsagt blomstrer romantikken!) og Wendys vei mot å finne seg selv. Dette skapte en fin motvekt til alt det fantastiske.

- Underholdende, veldig morsom, nokså alvorlig og veldig fortryllende. La fjortispikene strømme til bokhandelen!

Tusen takk til Pantagruel Forlag (Byttet, utgis i januar/februar) og Aschehoug (Dødsengler, utgitt i høst) for leseeksemplarer.

Lest i 2011: Tre gnistrende gode bøker

2011 har vært et gnistrende godt leseår for meg. Noen av bøkene har vært så altomslukende at jeg ikke har maktet å formulere ordene godt nok til å kunne forsvare publisering av omtaler. Tiden har gått, og med tiden forsvinner de spesifikke momentene og følelsene bøkene umiddelbart har gitt meg. Det er trist ikke å fullt ut kunne yte bøkene rettferdighet nå i ettertid. Likevel, tro meg når jeg sier bøkene i dette innlegget er fantastisk gode.


Lest i 2011-26: Mann i mørket, av Paul Auster

72 år gamle August Brill sitter skadet etter en bilulykke i sin nyskilte datters hus. Her bor også hans datterdatter som er knust av sorg etter at kjæresten ble drept. Brill er plaget av søvnløshet, derfor ligger han kveld etter kveld i mørket og forteller seg selv historier. Han forestiller seg en parallell verden der en ung mann, Owen Brick, befinner seg i et USA uten 11. september, og der valgene i 2000 førte til at mange stater brøt ut av føderasjonen med en påfølgende borgerkrig som resultat. Brick får snart i oppdrag å likvidere personen som har skapt denne verdenen.

Lest i 2011-62: Usynlig, av Paul Auster

Året er 1967, og Adam Walker er en 20-årig student ved Columbia University. Her møter han den gåtefulle franskmannen Rudolf Born og hans forføreriske kjæreste Margot. Det varer ikke lenge før Adam befinner seg i et trekantforhold, og dette leder til en sjokkerende og voldelig hendelse som vil forandre livet hans. Romanens handling spenner over tidsrommet 1967-2007, og tar oss med fra New York til Paris og de karibiske øyer.

Lest i 2011-60: Sementhagen, av Ian McEwan

Sementhagen er en enkel og sterk historie lagt til arbeiderklassens England. Romanen handler om fire søskens hete sommmer alene etter at begge foreldrene dør. 15-åringen Jack forteller historien. For ham faller dødsfallene sammen med pubertetens innmarsj, kroppens forandringer, det udefinerte kjærlighetsbehovet. De fire opprettholder tilværelsen etter sitt eget mønster, men lever på lånt tid: Deres livsførsel trues med å bli innhentet av myndighetene og samfunnets orden.

Begge forfatterne er tidligere blitt hyllet for meget gode bøker tidligere i bloggen: (Illusjonenes bok) av Auster og (Ved Chesil Beach) av McEwan. Begge forfatterne er mesterlige, og bøkene jeg nå skal prøve gjøre stas på, gjør slettes ikke skam på deres rykte. Jeg fryder meg over at begge har produsert en lang rekke bøker som etter sigende skal være minst like gnistrende gode. Jeg går en stadig lys fremtid i møte, for her skal det leses mer!

Der hvor Illusjonenes bok handlet mye om hovedpersonens noe ekstreme interesse for kortfilmer, bruker hovedpersonen i Mann i mørket mye tid på å se, og analysere, spillefilmer sammen med sin like deprimerte datterdatter. Austers beskrivelse av deres tilværelse som motløse og deprimerte er vidunderlig i all dens tristesse. De lever i mørket, skaper en fiksjon av et spennende og innholdsrikt liv gjennom filmene og deres dagdrømmer. August tar det hele et skritt lenger og vikler seg inn i en dagdrøm så altomslukende og komplisert at han til slutt blir en del av det. Avslutningen er ytterst genial i all sin desperasjon.

Usynlig er kanskje den beste Auster-romanen jeg hittil har lest. Mens Illusjonenes bok omhandler kortfilmer og Mann i mørket omhandler spillerfilmer, konsentrerer Auster seg om bøkenes verden i Usynlig. Nok en gang fletter han inn en besyndelig kriminalhistorie inn i hovedhistorien. Den største styrken er likevel hans evne til å romantisere noe grotesk, uten å røpe for mye. Leseren blir virkelig satt på prøve.

Den samme utfordringen møter vi i Sementhagen. Samme tematikk, og også McEwan – kalt Macabre av kritikere – ynder å romantisere det ytterst ubehagelige. Krydret med en skarp samfunnskritikk gjør han Sementhagen til en leseropplevelse som varer i lang tid. Fremdeles, et par måneder etter at boken ble lest, føler jeg ubehag når jeg tenker tilbake. Kanskje ikke mest over temaet i seg selv, men nettopp denne varmen og varheten forfatteren fremstiller hendelsene med.

– Men aldri om jeg ville vært bøkene foruten…

Fabelaktige Sofi Oksanen

Har du lest Sofi Oksanen nå da? Fikk jeg gjentagende spørsmål om. Nei… svarte jeg like ofte. Jeg orket bare ikke, det var så mye oppstyr rundt bøkene hennes, de kunne da umulig være så fantastiske? Jeg ville vel finne noe ett eller annet jeg ville henge meg opp i av svakheter? Jeg turte ikke, ville ikke, nektet.

Helt til nå. – Og vips forstår jeg hvorfor jeg så iherdig ble anbefalt Sofi Oksanen. I løpet av de siste dagene har jeg latt meg ryste og forføre av hennes fortellerkunst. Jeg har lest Utrenskning og Baby Jane. Ett år senere grøsset jeg på ryggen over Stalins kyr.

Utrenskning, av Sofi Oksanen

En dag i 1992 finner den gamle kvinnen Aliide en forkommen ung jente på tunet utenfor huset. Aliide blir først urolig og skremt, men så vinner medfølelsen, og hun tar henne inn. Slik møtes Aliide og Zara. Den eldste har levd hele sitt liv på gården i Vest-Estland, den yngste har vokst opp i det østligste Russland og har søkt lykken i Vest-Europa, men er nå på flukt fra menn som forfølger henne. Gradvis blir vi klar over hvilke bånd som forener de to kvinnene, og en fortelling om en familie som går i oppløsning når et samfunn får nye makthavere folder seg ut.

Alle har lest boken, eller de kjenner i det minste godt til den. Jeg tviler på at en eneste sjel har unngått å la seg gripe. Heller ikke jeg. Langt i fra.

Gjennom de to kvinnenes mer eller mindre frivillige samliv i løpet av noen uker får leseren et unikt innblikk i deres opplevelser på vekselvis 40- og 50-tall samt 90-tall. De hele beskrives så nøktern og nakent at det ikke er til å unngå å bli rystet. Det er vondt å lese, fordi man vet så inderlig godt at hendelsene som beskrives har skjedd og skjer fortsatt. Man visste bare ikke helt omfanget av grusomhetene. Ikke da, og ikke nå.

Temaene er til å miste pusten av: menneskehandel og overgrep. Traumer og mishandling. Angiveri og forræderi. En tungfordøyelig kost. Oksanens fortellerstil er fritt for klisjeer og hun har en sans for det usagte som setter en ekstra spiss på en bok som ikke vil, og heller ikke skal, bli glemt med det første.

Jeg ble slått i bakken av denne boken. Vekselvis rystet og fascinert bladde jeg om side etter side etter side. Jeg lot meg sjokkere, ble kvalm, ble trist, lot meg rive med. – Og i tillegg følte jeg at jeg lærte masse. For en bok! Herre min skaper for en bok.

Baby Jane, av Sofi Oksanen

Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute.

Alle som har lest Utrenskning, og for så vidt også Oksanens debutbok Stalins kyr, lar seg skuffe over denne boken. Den er ikke i nærheten av de andre bøkene, sier de.

- Blodig urettferdig, svarer jeg. Ja visst kan den ikke sammenlignes, men den er likevel gnistrende god. Viktig også, for all del. Veldig viktig.

Dette handler ikke bare om lesbisk kjærlighet. Først og fremst handler den om kjærlighet. En kjærlighet som har seg overvinne av psykiske problemer. Bokens jeg-forteller kommer ikke innenfor huden til sin kjæreste. Hun når ikke frem, for mellom dem står Angsten. Piki mister mer og mer kontroll over sitt liv og sin tilværelse, og desperasjonen er altomslukende. Historien er dypt tragisk og får magen din til å vrenge seg.

Homofili, angst, sjalusi. Ikke akkurat noen lettvekter dette heller. Nettopp derfor skal du lese boken.

Stalins kyr, av Sofi Oksanen

Estiske Katariina gifter seg med en finne på slutten av 70-tallet. Ekteskapet resulterer i datteren Anna, ulykkelighet og et stadig slit med å finne seg til rette i Finland. Like viktig er å tilfredsstille slekt og venner i Estland som alle desperate etter vestlige varer. Anna føler en sterk dragning mot Estland, til kulturen og menneskene. Hun omfavner sin mormors trygge favn, hun finner sin lidenskap i estisk mat og sluker det estiske språk. Jo mer hun dras mot sin mors hjemland, jo mer skremt blir hun av slektens grådighet og misunnelse, de kompliserte moralske reglene, og hennes fremmedgjøring overfor både det estiske og finske samfunn blir stadig sterkere. Hun skremmes av morens distanse og herdes av farens utilgjengelighet.

Anna utvikler en spiseforstyrrelse i ung alder. Hun perfeksjonerer den ut til fingerspissene, og ingen rundt henne evner å oppdage det i tide eller hjelpe henne. Anna har endelig kontroll over noe.

Og det handler ikke bare om spiseforstyrrelser. Som alltid i Oksanens romaner er det et større bilde rundt hovedpersonens kvaler. Det handler om kulturforskjeller, sovjettidens åk, menneskelige unntakstilstander. - Fysiske og psykiske.

”I Stalins kyr trekkes vi inn i en verden der historiske, kulturelle og personlige erfaringer skrives sammen med sikker stilistisk sans og effekt (…) Stalins kyr er en kjærkommen imponerende roman som med et skarpt blikk avslører sammenhenger som finner sted så mange flere steder enn i møtepunktet mellom Finland og det sovjetiske Estland” (Mona Ringvej, Klassekampen)

Det er så mye som ikke skal snakkes om, ikke spørres om, ikke tenkes på. Det handler om fortielser, hemmeligheter, mangel på kommunikasjon og mest av alt. En grensesprengende mangel på nærhet.

Likevel aner vi et uuttalt håp, et lys i mørket. Anna, hennes mor og bestemor famler videre, tilsynelatende uten noe fokus på at ting vil bli bedre. Ett sted langt der inne, finner man en spire til en fremtid hvor alt vil gå bedre. Bare litt til, litt til, enda litt til.

Sofi Oksanens debutroman er ytterst mørk. Den er til tider så vondt å lese at det er tilsvarende vond å omtale. Det gjør vondt å puste.

Takk for de gjentatte oppfordringene. Forresten hadde en jeg nær-Sofi-Oksanen-opplevelse under Oslo Bokfestival 2011. Ganske stas, sikkert, hadde jeg bare hatt tid til å faktisk høre på intervjuet i stedet for å telle besøkende.

Plutselig begynte tiden å gå så sakte

John Irving gledet meg stort i dag da han på sin Facebook-side fortalte en smule om sin nye bok:

Her er en sniktitt på forsiden av min nye roman, In One Person, som skal publiseres 8. mai 2012. Min trettende roman, In One Person, handler om seksuell identitet. Billy, den biseksuelle fortelleren og hovedpersonen, forteller historien om sitt liv som en "seksuell mistenkt"-fra hans oppvekst i femtiårene, gjennom AIDS-epidemien, inn i nåtiden.

Første gang jeg brukte uttrykket "seksuell mistenkt" var i 1978, i min roman Garps bok. Jeg kommer tilbake til at temaet i denne romanen: som en biseksuell mann er Billy en "seksuell mistenkt" i øynene hos både heterofile og homofile.

I én person er min mest politiske roman siden Siderhusreglene og En bønn for Owen Meany, men det er også en hyllest til Billys venner og elskere. Ikke minst er In One Person et portrett av en bifil mann som er opptatt av å gjøre seg "verdt".

Trolig vil det også handle om bjørner og baseball. Oddsen for at boken vil være en murstein er så liten at jeg ikke ville satset en eneste krone. Just sayin’…

Når John Irving skriver bok lover det godt for fremtiden, og 2012 blir formodentlig et fabelaktig år! På den ene siden kan denne nye boken være like skrekkelig grusom forferdelig som Den fjerde hånden, men på den andre siden kan den være like usannsynlig enormt fantastisk glimrende som En bønn for Owen Meany, Hotel New Hampshire og Garps bok.

Jo visst gleder jeg meg!

Jeg har tidligere hyllet Irving i dette innlegget:

John Irving har en eventyrlig evne til å blande komikk og tragedie. Persongalleriet hans er ytterst sjarmerende, og man må være passe geni for å klare å kombinere boksing og baseball med transvestitter og bjørner. Så herlig, så genialt, så vondt, så morsomt og så bittersøtt.