Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Da Cappelen Damm fristet bloggverden med sine ungdomsbøker for høsten 2011, var jeg rask med å melde meg på Bokbloggturneen med Gratiskyss i mørke. Luxlie åpnet ballet og Sunadokei skrev en veldig fin omtale av boken i går. Begge, i alle fall førstnevnte, er i målgruppen og deres anmeldelser er vel verdt å lese. I morgen er det Shauri sin tur, og jeg gleder meg til å lese hva hun syns.

Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Plottet

En gutt hvis alder er et sted mellom barn og ungdom, rømmer fra sine fosterforeldre og søker tilflukt hos de hjemløse. Gutten tar navnet Rask. Nytt navn, ny start og ny identitet. Han finner en farsfigur i uteliggeren Billy, og et forsiktig vennskap vokser frem. En dag bryter krigen løs. Billy og Rask søker sammen og tar seg av en forkommen liten gutt på seks år. Max gjemmer seg under en pult på biblioteket, der han venter, venter og atter venter på en mamma som aldri kommer.

«Jeg fikk ikke frem et ord. Billy visste ikke at moren min bare hadde dumpet meg. Han visste ikke at pappa heller ville dø enn å bli boende sammen med meg. Jeg hadde aldri fortalt ham om alle fosterfamiliene, julingen jeg hadde fått, kjeften og ensomheten. Men etter alt vi hadde opplevd sammen, hvordan kunne han tro at jeg var svak? Hvordan kunne han få seg til å tro at jeg ville svikte Max når han hadde mest behov for meg?

Ingenting er lett, hadde jeg lyst til å skrike. Ingenting i hele dette fordømte universet!» (s. 130)

De tre forsøker å etablere et liv i en nedlagt fornøyelsespark. Gjemmested – og hjem – er i spøkelseshuset. Snart blir den lille familien større: femtenårige Tia og hennes vesle baby søker trygghet hos de tre. - Tia som danser for soldatene.

«Hun satt på sanden med korslagte ben og slikket seg ettertenksomt på fingrene mens vi så på henne. Så holdt hun ønskebenet opp foran seg mot den blekksvarte himmelen. De hvite håret hennes falt ned som fuglevinger ved siden av det månekyssede ansiktet.» (s. 140)

Billy og barna gjør mer enn å rømme fra en krig. På sin flukt leter de etter et hjem, etter å ha en unik identitet, slippe konflikter og å overleve livet.

Oversettelsen

Historien fortelles av Rask og er en skjønn forening av ren fortelling og henvendelser til leseren. I orginalutgaven heter hovedpersonen Skip, og dermed gir følgende setning side 118 mening:

«Hva står på, Skipper? Hvisket hun. Det var bare Tia som kalte meg Skipper.» (s. 118)

Oversetteren burde muligens gått et par runder til før hun oversatte Skip til Rask. Skip gir mening, Skipper gir enda mer mening: Skipper som i båtfører, han som leder an. Rask, derimot, er… tja… kjapp til bens.

Fargerik kunst

Rask er en kunstner i sinnet. Han ser farger i alt, vet viktigheten av lyssetting og skyggelegging. Det kan bli litt for mye av det gode.

I fjerde kapittel begynte jeg å bli mettet: «gult er nemlig lykkens farge», «det er også vennlighetens farge», «(…) så traff lysstrålen de gule blomstene og det hvite korset, og jeg merket den mot ansiktet, og innenfor øyenlokkene lyste det farlig rødt.» Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte da første setning i kapittel fem begynte slik: «Billy og jeg tok to grå ulltepper fra Dronningen.»

Alt – personer, hendelser, navn, steder – er i farger. Det kunne fungert bra om det hadde vært mer systematisk. Plutselige overdoser med fargebruk gjør det likevel bare forstyrrende.

Språkbilder

Boken er sprengfull av farger, ja visst, men du verden så sprengfull den også er av andre metaforer og språklige finesser. Det går ikke knirkefritt for seg: pompøse setninger avløser barnlige uttrykk. Pompøsitet kan fungere det, men vær i det minste mer konsekvent. Jeg lot meg forvirre.

Målgruppen, ungdommen, lar seg formodentlig begeistre. Språket er tidvis utfordrende, leker seg mellom linjene og fremstår for meg som en ypperlig bok å diskutere i klassesammenheng.

For å ta et fattig eksempel: Rask, Max og Billy søker ly fra krigen i en fornøyelsespark. Som om ikke det er nok finner de trygghet i et spøkelseshus. - Ganske fiffige detaljer!

Følgende sitat kombinerer både fargebruk, bildebruk og en grunnleggende trist-fine fortellingen:

«Det var en grå morgen med salt i luften da jeg planla å gi Billy og Max en perfekt dag. Hvis det funket, kunne det kanskje være det som skulle til for at vi alltid kunne være sammen.» (s. 85)

- En nydelig dag som avsluttes med Max sin såre lengsel etter moren. Han vil ikke være hos Rask. Han vil være hos mamma.

«At Max skulle finne moren sin, var en tanke like ensom som en albatross. Jeg ble sint på meg selv for at jeg hadde vært så dum. Mad tilhørte en annen, ja selv Billy tilhørte ikke meg. Det spilte ingen rolle om dagen hadde vært så perfekt som bare det. Det forandret ikke på noe.» (s. 89)

Pappas frakk

Et av de hyppigste bildene forfatteren benytter seg av er nettopp pappas frakk. Frakken representerer Rask lengsel etter sin pappa, en som beskytter og er glad i ham. Det er her boken har sin største styrke.

«Så sluttet han å snakke med meg. Det var det verste av alt. Det føltes som det var min skyld. En gang spurte jeg ham hvorfor han ikke snakket til meg, og da skrek han:

- Fordi jeg er redd! Pappaen din er redd. Gå til skolen og si det til kompisene dine, du.

Pappa visste ikke at jeg ikke hadde noen venner.

- Hva er du redd for pappa?

- Jeg vet ikke, det er det verste. Jeg er bare redd!

Ikke lenge etter det sa myndighetene at han ikke kunne ha ansvaret for meg lenger. Jeg sa til dem at jeg ikke behøvde å passes på. Jeg prøvde å si til dem at de hadde tatt feil, at det var jeg som passet på pappa, men de ville ikke høre på hva jeg hadde å si.» (s. 158/159)

Det er hjerteskjærende. Partiene hvor han savner sin pappa som mest, og der han reflekterer over hvorfor det gikk som det gikk, er verdifulle.

Etter krig kommer fred

Jeg har mast om pussig, forstyrrende og overambisiøst språk. Handlingen er heller ikke optimal. Det er ikke så spennende som man skulle tro, faktisk oppfatter jeg den som temmelig langdryg og uengasjerende.– Men så ombestemte jeg meg. Boken glimrer nemlig tidvis med vidunderlige små episoder, særlig i siste del.

«Jeg begynte å legge en plan i hodet på samme måte som jeg hadde gjort da jeg rømte. Men denne gangen rømte jeg ikke fra noe eller noen, ikke fra lærerne som sa jeg var dum fordi jeg ikke forsto matte, eller folka som dengte meg når de egentlig skulle ha tatt vare på meg, eller de som sa at pappa ikke var helt riktig rett, fordi han kunne høre folk skyte på hverandre og skrike ti år etter at han hadde slåss i noen annen krig. Jeg skulle til et sted som det aldri ble nødvendig å rømme fra mer, et sted der jeg kunne få meg utdannelse og strekke hendene mot himmelen og se hvordan lyset falt og hvor skyggene var, et sted hvor jeg kunne fange vinden og finne svar på de vanskeligste spørsmålene jeg stilte. Jeg vet at setningen er lang og inneholder for mange ord som overlapper hverandre, men noen ganger, når jeg er sint, kommer de bare strømmende ut av meg som tårer, og hvis jeg er glad, er ordene mine som sang. Hvis det skjer, har jeg laget den regelen at jeg ikke skal forandre dem, fordi de kommer fra hjertet og ikke fra hodet, og det er slik det skal være.» (s. 155)

Når jeg leser slike avsnitt i en ungdomsbok tilgir jeg dårlig språk og feil i oversettelsen. Jeg glemmer irritasjon over overdreven adjektivbruk og stillegående fremdrift i handlingen.

I stedet smiler jeg for meg selv og gleder meg over at boken oppfordrer den oppvoksende generasjon til å reflektere over de viktige ting i livet. Det er en kunst å lære seg å lese mellom linjene, enten det er i bokform eller i relasjon med andre. - Boken var plutselig ikke så verst likevel.