9.6.11

Søsteren min på peishylla, av Annabel Pitcher

Det var veldig viktig for meg å være med i denne runden av Bokbloggturneen. Da jeg fikk beskjed om at jeg var trukket ut til å være med, jublet jeg høyt. Da jeg leste hvilken uke jeg skulle legge ut omtale på, begynte tårene å renne. Dette blir en personlig bokomtale. Jeg ønsker det, jeg trenger det, og det føles naturlig.


Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. En av søstrene til bokens Jamie er på peishylla. En urne med aske. Jentene mine ble født 9. juni for åtte år siden. Bilde av dem henger på veggen.– Nettopp derfor håper jeg dere tar dere tid til å lese denne omtalen.

Jeg er noen dager for tidlig ute, tilgi meg. Askeladden var før meg i rekken, og Marielle er etter. Bokbloggerne har vært litt uenige. Selv elsker jeg boken, den traff meg midt i hjertet. Her er hvorfor:



Søsteren min på peishylla, av Annabel Pitcher


Ti år gamle Jamie har nettopp flyttet til et nytt sted sammen med faren og søsteren sin fordi de trenger en ny start. Fem år tidligere ble søsteren hans Rose drept av en terror-bombe. Familien går i oppløsning, men Jamie gråter ikke. Ikke en eneste gang.

Sorgen har mange ansikter. Storesøster farger håret rosa og tar piercing. Far drikker. Mor forsvinner. Familiebildet går i tusen knas og ingen makter å lime bitene sammen. På peishyllen står urnen med Roses aske. Peishyllen er et tempel og husets midtpunkt. - Sorgen er husets midtpunkt. Alt som ikke ble, og alt som skulle ha vært.


Han var bare fem da Rose døde. Alt rundt ham dreier seg om sorgen over henne, men selv føler han ingen sorg over søsteren.

”Du må savne henne veldig”, sier de som ikke forstår. De som ikke forstår at de gir ham dårlig samvittighet. For hvordan kan han vel sørge over en søster han ikke husker?

"En dag fikk jeg i lekse å beskrive noen som betyr mye for meg, og jeg brukte et kvarter på å skrive en hel side om Wayne Rooney. Mamma tvang meg til å rive ut siden og skrive om Rose i stedet. Jeg hadde ikke noe å si, så mamma satte seg ned på den andre siden av bordet og var helt rød og våt i ansiktet og fortalte meg nøyaktig hva jeg skulle skrive. Hun smilte et sånt tåresmil og sa Da du ble født, pekte Rose på tissen din og spurte om det var en larve, og jeg sa Det der skriver jeg ikke i stilboka mi. Mamma sluttet å smile. Det dryppet tårer fra nesa hennes ned på haka, og jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg skrev det ned likevel. Noen dager etter leste læreren stilen min høyt i klassen, og jeg fikk en gullstjerne av henne og ble ertet av alle de andre. Larvepikk, sa de."
Jamie sørger over ikke over søsteren, han sørger over sorgen. Jamie sliter hjemme og han sliter på skolen. Hjemme har han Jas, på skolen har han Sunya.

Jamie finner en venn i Sunya. Han har aldri hatt noen egentlig venn før. Ikke på ordentlig i alle fall. - Om man ikke teller med en venn han hadde i fire dager, da. Endelig er det noen på skolen som ser ham, som liker ham, som vil være sammen med ham. Sammen redder de hverandre og finner gjensidig trøst og støtte. Sunya er tilsynelatende urokkelig optimistisk, selv om vi tidlig forstår at hun har sine egne utfordringer. Som muslimsk jente med hijab blir hun et naturlig mobbeoffer. Hun viser aldri at hun er lei seg, hun nekter å være noe offer, men Jamie ser at hun gjemmer seg på do. I det skjulte utfører de hver sin besynderlige hevn. Jamie er Spiderman og Sunya er M-jenta. De er et umakent par, men like fullt: de trenger hverandre. Med superkrefter skal de kjempe på de godes side, mot de onde, og kjempe på løvetenners vis.

- Men Sunya må skjules. Hun kan aldri være med Jamie hjem, og han kan aldri fortelle om henne til faren. Faren hater muslimer. Han ser en terrorist i alle muslimer. Hver eneste muslim, barn som voksen, kvinne som mann, er i hans øyne medskyldige i Roses død. - Sorgen har mange uttrykk. Noen må bebreides.

Søsteren Jas er klippen som beskytter Jamie. Hun har mistet sin eneggede tvillingsøster. Hennes foreldre vil resten av livet minnes hennes søster, hun er en evig påminnelse over hva de har mistet. Sorgen forherliger den avdøde. Jas, den overlevende, vil aldri kunne blomstre. Rose var penere, Rose sang vakrere, Rose var edlere. Jas vil aldri kunne feire bursdagen sin, for bursdagen er også Roses dag. Hun har mistet sin tvilling, hun har mistet noe av seg selv. Ingen kan helt forstå, men Jamie klamrer seg til henne og Jas klamrer seg til ham. Om ingen andre stiller opp for søskene, skal i alle fall Jas ta vare på lillebroren sin. Denne søskenkjærligheten og samholdet er noe av det aller, aller beste med boken.
"Det må ha vært trangt med to babyer inni mamma. Det er sikkert derfor de ikke var så tett knyttet til hverandre. Jas har fortalt at Rose var sjefen og alltid måtte ha oppmerksomhet, og at hun gråt når hun ikke fikk det som hun ville. Det er bra det var hun som døde, sa jeg og smilte et sånt vennlig smil. Jas rynket pannen. Jeg mener, når en av dere først skulle dø. Hun begynte å skjelve på underleppa. Er det ikke bare litt fint å slippe å ha henne her spurte jeg. Jeg kjente at jeg ble litt sint. Det var Jas som hadde sagt at Rose var irriterende, ikke jeg. Prøv å se for deg en skygge som ikke hører til noe menneske svarer hun. Jeg tenkte på Peter Pan. Skyggen hans hadde det mye morsommere med Wendy når Peter ikke var med. Jeg hadde lyst til å forklare det til Jas, men hun hadde begynt å gråte, så jeg bare ga henne et lommetørkle og skrudde på tv-en."
Boken er sår. Det underliggende er vondt, til tider fryktelig vondt. – Men som med alt vondt her i livet, blir veien litt enklere å gå om man har en positiv holdning og et humoristisk syn på det meste. En tiåring kan være verdensmester i slikt. Man trenger ikke komplisere alt mer enn man må, men observere, fastslå og forsøke å gå videre. Jamie ser det underfundige og tragikomiske i det meste, og gir leseren flere smil enn tårer. Nydelig!

Boken er bygget opp som en monolog utført av tiårige Jamie. Jeg oppfatter monologen som svært autentisk og troverdig. Jeg elsker måten han løper fra det ene temaet til det andre. Det går i ett, akkurat slik det gjør for tiåringer flest. Denne flyten blir ikke mindre flytende (…) av at all tale er inkludert i selve teksten kun fremhevet med kursiv tekst. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende tidligere, men jeg likte det. Det passer ikke i en hver bok, for all del, men dette er i mine øyne et glimrende virkemiddel når boken er skrevet fra et barns ståsted. – Vel og merke når leseren er voksen. Jeg tror vel kanskje de yngste leserne hadde satt pris på litt mer markerte dialoger og litt flere avsnitt, for å gjøre lesingen enklere og lettere.

Temamessig er boken blytung. Sorg og omsorgssvikt hadde holdt i massevis, men forfatteren har maktet å inkludere også andre tema som rasisme, alkoholisme, mobbing, og problematikk rundt blant annet skilsmisse og religionsundervisning.i skolen. Det er mye å ta av, men det føles ikke som noen oppramsing. Livet er komplekst, også for en tiåring. Ingen åpenbar moralisme utenom lett filosofering og forsøk på toleranse, gjør dette til en fin leseopplevelse som passer både yngre og eldre.

Målgruppen er i følge forlaget 12-16 åringer. Særlig lavere enn det er neppe hensiktsmessig. Innholdet setter krav til leseren; man må ha opplevd litt for å lese mellom linjene. Slik sett tror jeg en voksen kan ha minst like mye glede og nytte av boken som en tolvåring.

Jeg har tidligere skrevet at jeg tror på Jamies monolog, at dette kunne ha skjedd og at fortellerstemmen er ti år gammel. Troverdigheten øker ytterligere ved at forfatteren har tatt utgangspunkt i en reell tragedie. Bombene eksploderte faktisk, noen mistet sitt liv, og noen mistet det kjæreste de hadde. Reaksjonsmønstrene er ekstreme, men ikke uvanlige. Dersom du tror dette ikke skjer, er det desto større grunn til å lese boken. Det er ubehagelig å lese om, man vil ikke tro det. Men det skjer. Det skjer faktisk.

For jo da, enten du liker det eller ei, dette har skjedd før, og det kommer til å skje igjen:

Plaget av en ufattelig traumatisk ulykke flykter moren fra hjemmet. Hun finner seg en ny mann og avskriver de gjenlevende barna fordi fortiden er for vond til å takle. Faren drikker mer og mer, for å glemme, for å fortrenge, for å søke trøst. – Men jo mer han drikker, jo mer sørger han. Han slukes av sorgen, og glemmer sine to gjenlevende barn. Sorg er egoistisk. Likevel, på godt og vondt, er han den eneste som i det minste forsøker.
"Bildet er fint nok, men det var kanskje litt drøyt å drive og kysse det. Pappa presset leppene mot hånden til Jas, og så hånden til Rose, og så hånden til Jas igjen. Så vakre navn sa han med en sånn skjelven stemme som var skikkelig irriterende. Jasmine og Rose. Han strøk over de gamle håndavtrykkene til tvillingene. Det er sånn jeg husker dem. Jeg ble forvirret og sa Jas lever fortsatt, men pappa hørte ikke etter. Han slapp hodet ned i hendene, og det ristet i skuldrene. Jeg fikk veldig lyst til å le, for han drev og hikket veldig høyt og veldig lyst, men jeg svelget latteren og forsøkte å tenkte på triste ting som krig og de barna i Afrika som har diger mage selv om de ikke spiser noen ting."
Livet er ikke enkelt. Noen ganger går alt galt. Man kommer seg ikke opp igjen. Alt ender ikke bra. Vi famler oss frem her i livet. Noen opplever bare solskinn, andre bare regnværsdager. Noen har noen som kan løfte deg opp når du faller. Andre må stable seg opp på beina selv.

Uansett hva man opplever, uansett hvilke forutsetninger man har til å makte utfordringene, uansett hvem og hvor mange man har rundt seg: Gi aldri opp håpet. Ikke gi opp håpet, selv når det knuses. - Bokens avslutning er vidunderlig god og vond på samme tid. Akkurat som livet.

Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. Tvillingsøstre. Min sønns søstre, mine døtre, ble født 9. juni 2003. For akkurat 8 år siden, den dag i dag, døde den ene jenta. Min sønns søster, min datter. To dager senere ble jentene gjenforent. Min sønns søstre. Mine døtre. To timer er av og til et helt liv. Av og til er to døgn et helt liv.

Kjære vakre små, mamma og pappa og storebror savner og elsker dere for alltid. Gratulerer med dagen, Rebecca. Gratulerer med dagen, Nadia.

Kjære flotte gode fine gutten min, denne boken leste jeg for å forstå litt mer.

17 kommentarer:

Anita sa...

Dette var sterke og rørende saker! Veldig fint skrevet.

ellikken sa...

Huff. Tok feil av dagene, jeg har egentlig ikke før lørdag... Men det tenker jeg får stå sin prøve.

Tusen takk, Anita.

fjord sa...

Du skriver så godt.

Tenker på dere, vennen min.

Silje sa...

Så vakkert skrevet... Og så fint når bøker kan hjelpe oss til å forstå andres situasjon.

Karin sa...

Dette var et sterkt blogg innlegg, og så fint skrevet. Første gang jeg leste det så rant tårene og nå når jeg kommenterer så har jeg nesten ikke lyst til å lese det på nytt.

Takk for at du delte historien med oss.

Anonym sa...

Takk for en vakker og gripende omtale, Ellikken. Jeg hadde en elendig dag, men den ble reddet av å lese innlegget ditt. Så utrolig leit med jentene dine! Gratulerer så mye med dagen deres likevel.

Solgunn sa...

Det var et gripende blogginnlegg.

Jeg er ikke med i bokbloggturneen, men har anmeldt boka for Altaposten, og jeg legger ikke ut blogginnleggene før avisa har trykket den. Men jeg kan si så mye at jeg syns boka var fantastisk, og jeg likte at det ikke var noen enkle løsninger. På slutten - når det med Roger skjedde, gråt jeg så mye at jeg trodde jeg skulle få vannskader på puta.

Ingalill. sa...

Sterkt og vakkert
og modig av deg å dele.

ellikken sa...

Tusen takk for at dere orket å lese og at dere ville skrive noen ord - Jeg trengte det veldig i går :) Det må være lov å miste masken innimellom, å være svak og gå litt utenom sin egen komfortgrense. Jo flere som vet om jentene mine, jo mer betydningsfulle blir deres korte liv. - Også varmet det litt ekstra med en gratulasjon :)

Solgunn: Ang. Roger bøttet tårene ut av meg også, jeg får helt gåsehud bare av å tenke på det. Du verden så mye det lå i Jamies reaksjon... Ser frem til å lese omtalen din!

annkolaas sa...

Åh! Det var et nydelig, nydelig innlegg - og forferdelig trist. Jeg sitter i skrivende stund på jobb, med elever som går forbi det åpne kontoret mens jeg sitter her og bruker all kraft på å holde tilbake tårene.

Det er ikke svakt å miste masken innimellom, det er nødvendig og vitner tvert imot om et sterkt menneske. Jeg er veldig takknemlig for at du deler historien din med oss.

Ingaplinga sa...

kjempeflott innlegg! sterkt av deg å dele dette med oss leserene!
forstår godt hvorfor du gjerne ville lese boken nå ja!

jeg likte boken også veldig godt, og tror dette kan være en god bok for både liten og stor å lese. jeg skal iallefall anbefale den på det sterkeste

Askeladden sa...

Selv om jeg ikke likte boka så skjønner jeg hvorfor denne boken grep deg så sterkt. Dette blogginnlegget var både sterkt og gripende. Det fikk fram tårene.

Jeg kom til å tenke på tanta mi når jeg leste dette blogginnlegget. Hun dødde når hun var 13 dager gammel. Hun hadde vært 47 eller 48 år hvis hun hadde levd. Det er rart å tenke på. Det er som hun er en del av deg samtidig som hun ikke er det. Jeg har aldri sett henne eller opplevd henne. Men allikevel var hun del av min familie. Hun betydde mye for mine besteforeldre, min mor og hennes søsken. Jeg tenker på henne som familiens lille engel som passer på oss. Jeg er ihvertfall veldig glad og stolt over at jeg får bære hennes navn:).

Askeladden sa...

Det er litt skrivefeil her. Jeg mente at det er som hun ikke er en del av meg samtidig som hun er det.

Julie sa...

Sterkt innlegg, takk for at du delte. Du er så fantastisk flink til å skrive.

ellikken sa...

Jeg setter veldig stor pris på kommentarene deres til dette innlegget: Tusen takk til hver og en av dere!

Connie Iren sa...

Et fantastisk sterkt og gripende blogginnlegg!
Jeg har selv mistet min lille jente for litt over 7 måneder siden... Det er ufattelig vondt og vanskelig å miste barn, og jeg savner henne så fælt. Jeg fikk aldri se henne leve, hun døde i min mage i 8nde svangerskapsmåned av uviss årsak... Jeg skal nok lese boken en dag. Tusen takk for et vakkert innlegg, og et godt tips!
Tanker på dere og tvillingene <3

ellikken sa...

Det slutter aldri å gjøre vondt for hvert eneste barn jeg hører om, som ikke får vokse opp... Jeg er lei meg for at du mistet din lille prinsesse. Ingenting eller ingen kan gjøre det godt igjen, men tro meg når jeg sier at det blir lettere med tiden. Mye lettere. Det er et visdomsord som beskriver sorgen som en trekant som med tiden blir til en perle i ditt hjerte. Det er sant, veldig sant. Museskritt er også fremskritt :)
Hold om og hold av hverandre.