Søsteren min på peishylla, av Annabel Pitcher

Det var veldig viktig for meg å være med i denne runden av Bokbloggturneen. Da jeg fikk beskjed om at jeg var trukket ut til å være med, jublet jeg høyt. Da jeg leste hvilken uke jeg skulle legge ut omtale på, begynte tårene å renne. Dette blir en personlig bokomtale. Jeg ønsker det, jeg trenger det, og det føles naturlig.

Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. En av søstrene til bokens Jamie er på peishylla. En urne med aske. Jentene mine ble født 9. juni for åtte år siden. Bilde av dem henger på veggen.– Nettopp derfor håper jeg dere tar dere tid til å lese denne omtalen.

Jeg er noen dager for tidlig ute, tilgi meg. Askeladden var før meg i rekken, og Marielle er etter. Bokbloggerne har vært litt uenige. Selv elsker jeg boken, den traff meg midt i hjertet. Her er hvorfor:

Søsteren min på peishylla, av Annabel Pitcher

Ti år gamle Jamie har nettopp flyttet til et nytt sted sammen med faren og søsteren sin fordi de trenger en ny start. Fem år tidligere ble søsteren hans Rose drept av en terror-bombe. Familien går i oppløsning, men Jamie gråter ikke. Ikke en eneste gang.

Sorgen har mange ansikter. Storesøster farger håret rosa og tar piercing. Far drikker. Mor forsvinner. Familiebildet går i tusen knas og ingen makter å lime bitene sammen. På peishyllen står urnen med Roses aske. Peishyllen er et tempel og husets midtpunkt. - Sorgen er husets midtpunkt. Alt som ikke ble, og alt som skulle ha vært.

Han var bare fem da Rose døde. Alt rundt ham dreier seg om sorgen over henne, men selv føler han ingen sorg over søsteren.

”Du må savne henne veldig”, sier de som ikke forstår. De som ikke forstår at de gir ham dårlig samvittighet. For hvordan kan han vel sørge over en søster han ikke husker?

"En dag fikk jeg i lekse å beskrive noen som betyr mye for meg, og jeg brukte et kvarter på å skrive en hel side om Wayne Rooney. Mamma tvang meg til å rive ut siden og skrive om Rose i stedet. Jeg hadde ikke noe å si, så mamma satte seg ned på den andre siden av bordet og var helt rød og våt i ansiktet og fortalte meg nøyaktig hva jeg skulle skrive. Hun smilte et sånt tåresmil og sa Da du ble født, pekte Rose på tissen din og spurte om det var en larve, og jeg sa Det der skriver jeg ikke i stilboka mi. Mamma sluttet å smile. Det dryppet tårer fra nesa hennes ned på haka, og jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg skrev det ned likevel. Noen dager etter leste læreren stilen min høyt i klassen, og jeg fikk en gullstjerne av henne og ble ertet av alle de andre. Larvepikk, sa de."

Jamie sørger over ikke over søsteren, han sørger over sorgen. Jamie sliter hjemme og han sliter på skolen. Hjemme har han Jas, på skolen har han Sunya.

Jamie finner en venn i Sunya. Han har aldri hatt noen egentlig venn før. Ikke på ordentlig i alle fall. - Om man ikke teller med en venn han hadde i fire dager, da. Endelig er det noen på skolen som ser ham, som liker ham, som vil være sammen med ham. Sammen redder de hverandre og finner gjensidig trøst og støtte. Sunya er tilsynelatende urokkelig optimistisk, selv om vi tidlig forstår at hun har sine egne utfordringer. Som muslimsk jente med hijab blir hun et naturlig mobbeoffer. Hun viser aldri at hun er lei seg, hun nekter å være noe offer, men Jamie ser at hun gjemmer seg på do. I det skjulte utfører de hver sin besynderlige hevn. Jamie er Spiderman og Sunya er M-jenta. De er et umakent par, men like fullt: de trenger hverandre. Med superkrefter skal de kjempe på de godes side, mot de onde, og kjempe på løvetenners vis.

- Men Sunya må skjules. Hun kan aldri være med Jamie hjem, og han kan aldri fortelle om henne til faren. Faren hater muslimer. Han ser en terrorist i alle muslimer. Hver eneste muslim, barn som voksen, kvinne som mann, er i hans øyne medskyldige i Roses død. - Sorgen har mange uttrykk. Noen må bebreides.

Søsteren Jas er klippen som beskytter Jamie. Hun har mistet sin eneggede tvillingsøster. Hennes foreldre vil resten av livet minnes hennes søster, hun er en evig påminnelse over hva de har mistet. Sorgen forherliger den avdøde. Jas, den overlevende, vil aldri kunne blomstre. Rose var penere, Rose sang vakrere, Rose var edlere. Jas vil aldri kunne feire bursdagen sin, for bursdagen er også Roses dag. Hun har mistet sin tvilling, hun har mistet noe av seg selv. Ingen kan helt forstå, men Jamie klamrer seg til henne og Jas klamrer seg til ham. Om ingen andre stiller opp for søskene, skal i alle fall Jas ta vare på lillebroren sin. Denne søskenkjærligheten og samholdet er noe av det aller, aller beste med boken.

"Det må ha vært trangt med to babyer inni mamma. Det er sikkert derfor de ikke var så tett knyttet til hverandre. Jas har fortalt at Rose var sjefen og alltid måtte ha oppmerksomhet, og at hun gråt når hun ikke fikk det som hun ville. Det er bra det var hun som døde, sa jeg og smilte et sånt vennlig smil. Jas rynket pannen. Jeg mener, når en av dere først skulle dø. Hun begynte å skjelve på underleppa. Er det ikke bare litt fint å slippe å ha henne her spurte jeg. Jeg kjente at jeg ble litt sint. Det var Jas som hadde sagt at Rose var irriterende, ikke jeg. Prøv å se for deg en skygge som ikke hører til noe menneske svarer hun. Jeg tenkte på Peter Pan. Skyggen hans hadde det mye morsommere med Wendy når Peter ikke var med. Jeg hadde lyst til å forklare det til Jas, men hun hadde begynt å gråte, så jeg bare ga henne et lommetørkle og skrudde på tv-en."

Boken er sår. Det underliggende er vondt, til tider fryktelig vondt. – Men som med alt vondt her i livet, blir veien litt enklere å gå om man har en positiv holdning og et humoristisk syn på det meste. En tiåring kan være verdensmester i slikt. Man trenger ikke komplisere alt mer enn man må, men observere, fastslå og forsøke å gå videre. Jamie ser det underfundige og tragikomiske i det meste, og gir leseren flere smil enn tårer. Nydelig!

Boken er bygget opp som en monolog utført av tiårige Jamie. Jeg oppfatter monologen som svært autentisk og troverdig. Jeg elsker måten han løper fra det ene temaet til det andre. Det går i ett, akkurat slik det gjør for tiåringer flest. Denne flyten blir ikke mindre flytende (…) av at all tale er inkludert i selve teksten kun fremhevet med kursiv tekst. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende tidligere, men jeg likte det. Det passer ikke i en hver bok, for all del, men dette er i mine øyne et glimrende virkemiddel når boken er skrevet fra et barns ståsted. – Vel og merke når leseren er voksen. Jeg tror vel kanskje de yngste leserne hadde satt pris på litt mer markerte dialoger og litt flere avsnitt, for å gjøre lesingen enklere og lettere.

Temamessig er boken blytung. Sorg og omsorgssvikt hadde holdt i massevis, men forfatteren har maktet å inkludere også andre tema som rasisme, alkoholisme, mobbing, og problematikk rundt blant annet skilsmisse og religionsundervisning.i skolen. Det er mye å ta av, men det føles ikke som noen oppramsing. Livet er komplekst, også for en tiåring. Ingen åpenbar moralisme utenom lett filosofering og forsøk på toleranse, gjør dette til en fin leseopplevelse som passer både yngre og eldre.

Målgruppen er i følge forlaget 12-16 åringer. Særlig lavere enn det er neppe hensiktsmessig. Innholdet setter krav til leseren; man må ha opplevd litt for å lese mellom linjene. Slik sett tror jeg en voksen kan ha minst like mye glede og nytte av boken som en tolvåring.

Jeg har tidligere skrevet at jeg tror på Jamies monolog, at dette kunne ha skjedd og at fortellerstemmen er ti år gammel. Troverdigheten øker ytterligere ved at forfatteren har tatt utgangspunkt i en reell tragedie. Bombene eksploderte faktisk, noen mistet sitt liv, og noen mistet det kjæreste de hadde. Reaksjonsmønstrene er ekstreme, men ikke uvanlige. Dersom du tror dette ikke skjer, er det desto større grunn til å lese boken. Det er ubehagelig å lese om, man vil ikke tro det. Men det skjer. Det skjer faktisk.

For jo da, enten du liker det eller ei, dette har skjedd før, og det kommer til å skje igjen:

Plaget av en ufattelig traumatisk ulykke flykter moren fra hjemmet. Hun finner seg en ny mann og avskriver de gjenlevende barna fordi fortiden er for vond til å takle. Faren drikker mer og mer, for å glemme, for å fortrenge, for å søke trøst. – Men jo mer han drikker, jo mer sørger han. Han slukes av sorgen, og glemmer sine to gjenlevende barn. Sorg er egoistisk. Likevel, på godt og vondt, er han den eneste som i det minste forsøker.

"Bildet er fint nok, men det var kanskje litt drøyt å drive og kysse det. Pappa presset leppene mot hånden til Jas, og så hånden til Rose, og så hånden til Jas igjen. Så vakre navn sa han med en sånn skjelven stemme som var skikkelig irriterende. Jasmine og Rose. Han strøk over de gamle håndavtrykkene til tvillingene. Det er sånn jeg husker dem. Jeg ble forvirret og sa Jas lever fortsatt, men pappa hørte ikke etter. Han slapp hodet ned i hendene, og det ristet i skuldrene. Jeg fikk veldig lyst til å le, for han drev og hikket veldig høyt og veldig lyst, men jeg svelget latteren og forsøkte å tenkte på triste ting som krig og de barna i Afrika som har diger mage selv om de ikke spiser noen ting."

Livet er ikke enkelt. Noen ganger går alt galt. Man kommer seg ikke opp igjen. Alt ender ikke bra. Vi famler oss frem her i livet. Noen opplever bare solskinn, andre bare regnværsdager. Noen har noen som kan løfte deg opp når du faller. Andre må stable seg opp på beina selv.

Uansett hva man opplever, uansett hvilke forutsetninger man har til å makte utfordringene, uansett hvem og hvor mange man har rundt seg: Gi aldri opp håpet. Ikke gi opp håpet, selv når det knuses. - Bokens avslutning er vidunderlig god og vond på samme tid. Akkurat som livet.

Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. Tvillingsøstre. Min sønns søstre, mine døtre, ble født 9. juni 2003. For akkurat 8 år siden, den dag i dag, døde den ene jenta. Min sønns søster, min datter. To dager senere ble jentene gjenforent. Min sønns søstre. Mine døtre. To timer er av og til et helt liv. Av og til er to døgn et helt liv.

Kjære vakre små, mamma og pappa og storebror savner og elsker dere for alltid. Gratulerer med dagen, Rebecca. Gratulerer med dagen, Nadia.

Kjære flotte gode fine gutten min, denne boken leste jeg for å forstå litt mer.