La meg synge deg stille sanger, av Linda Olsson

Noen oppfatter boken som svulstig, urealistisk og med handlinger som man ikke klarer å godta. Andre lovpriser den og bærer den tett inntil hjertet.

I kveld har ingenting skjedd, ingenting skjedd. Men likevel er det noe som skjer.

Det er sjeldent jeg leser bøker så raskt som jeg har lest denne. Jeg klarte ikke stoppe. Jeg stoppet ikke før siste ord var blitt lest og boken for lengst hadde lirket seg inn i hjertet mitt. For meg er boken vidunderlig. Vidunderlig trist. Vidunderlig sår. Vidunderlig fin.

La meg synge deg stille sanger, av Linda Olsson

Du må bare se med hjertet så kan du se skjønnheten over alt.

Veronika flykter fra sorgen, uten å finne rotfeste. Hun slår seg ned ute på den svenske landsbygda hvor hun jobber med boken sin. I nabohuset sitter Astrid, en gammel dame, i stupende mørke. Mørk også til sinns. Langsomt, stille og famlende utvikler de to kvinnene et vennskap hvor de ikke bare deler minner, men først og fremst dype hemmeligheter. Sammen, i lys av den andres hemmeligheter, finner de veien til lyset, håpet, troen og kjærligheten. Langsomt, stille og famlende.

Lev, Veronika! Ta sjanser! Det er egentlig det livet dreier seg om. Vi må søke vår egen lykke. Ingen har noensinne levd våre liv, så det finnes ingen bruksanvisning. Stol på instinktene dine. Aksepter bare det beste. Men så må du holde nøye utkikk etter det. Ikke la det gli bort mellom fingrene på deg. Noen ganger kommer de gode tingene til oss så stillferdig. Og ingenting kommer fullt ferdig. Det er det vi gjør ut av det vi støter på, som avgjør resultatet. Hva vi velger å se, hva vi velger å spare på. Og hva vi velger å huske. Glem aldri at all kjærligheten i livet ditt er der, inni deg, alltid. Den kan aldri bli tatt fra deg.

Spekket med vidunderlige sitater blant annet fra Karin Boye sine dikt, følger vi de to kvinnene fra mars til november. De beveger seg i et tidløst univers, og gjennom deres hemmeligheter, ser vi de bakenforliggende årsakene til hvordan de handler, forholder seg til andre og tar i mot livet. - Eller ikke tar imot livet. Sammen, men likevel hver for seg, avslutter de kapitler, forsoner seg med fortiden og går videre. Langsomt, stille og famlende lar de lyset slippe til.