14.7.14

Menneskefluene, av Hans Olav Lahlum

Som alltid når jeg er litt leselei og har spunnet meg inn i et nett jeg ikke helt klarer å komme meg ut av, plukker jeg opp en krimbok. Noen ganger er det på sin plass. Litt hjernedød, lett underholdning. Bøker uten vektlegging på fantastisk språk eller behov for utallige esker Kleenex. Det gjelder bare å velge riktig krimbok. I stedet for brutale halshugginger og vill biljakt med alkoholiserte antihelter i føringen, valgte jeg debutromanen til Hans Olav Lahlum. Historiker, samfunnsdebattant, sjakkekspert, forfatter... Listen er lang. En høyst intelligent og fornøyelig mann.


Menneskefluene, av Hans Olav Lahlum
Kriminalroman. Utgitt i 2010.

- Og boken matcher forfatteren. Dette er intelligent krim med humrefaktor. Retrokrim i Agatha Christie-stil, for å gjenta både anmeldere og forlagsbeskrivelser. Stein Riverton og Andre Bjerke-assosiasjoner, for mer hjemlige referanser. Kort fortalt: En etterforsker, en medhjelper, en håndfull mistenkte som konfronteres i samlet flokk eller innenfor et visst avgrenset område.

I dette tilfellet: Krebs gate 25 på Torshov i det herrens år 1968. Etterdønningene fra andre verdenskrig er i ferd med å gi seg, men ekkoene gjaller fremdeles. Også innenfor bygårdens murvegger. Mest av alt inne i leiligheten til en profilert motstandsmann.

Han ligger der i en stol. Skutt. Vinduet er lukket fra innsiden. Døren er låst. Den lutfattige vaktmesterkona holder fast ved at ingen har kommet eller forlatt bygget i den aktuelle tidsperioden. Hvem er så morderen? Den svenske femme fatale? Det unge ekteparet med nyfødt baby? Den elegante, amerikanske diplomaten? Den godmodige mannen i rullestol? Eller den paranoide gammelnazisten?

Etterforskeren Kolbjørn Kristiansen, K2, tar oss med bak fasaden i løpet at ti dager med forhør, konfrontasjoner og oppklaring av mysteriet. Skjønt, mannen er ikke riktig snartenkt. Han er neppe overvettes intelligent og begår korttenkte slutninger fortløpende. Derimot er det den invalidiserte rikmannsdatteren Patricia Borchmann som er hans hjerne.

Og det er stort sett alt vi får vite om våre to helter. K2 røper slettes ingenting av personlig verdi, men kommer seg gjennom dagene uten å bekymre seg stort over den neste. Frøken Borchmann fremstår som den reneste tegneseriefigur i all sin overkarakteriserte prakt, men er en fornøyelig faktor i det hele.

Det er i det hele tatt mye fornøyelig ved denne romanen. Språket blir holdt rimelig konsekvent i tidsepokens ånd, det hele er ryddig og pertentlig med passe dose underfundige vittigheter. Akkurat nok til å slippe å irritere seg over det mindre gode ved romanen. Persongalleriet er satt på spissen, men retrogenren er ironisk nok til å bære det. Elementet av fatal attraction, der etterforskeren blir betatt av en av de mistenkte, fremstår som heller lite troverdig, men er samtidig et underholdningsmoment i seg selv. Jeg gjespet meg dog igjennom forfatterens evige gjentakelse av menneskefluer. Dette uttrykket som forfatteren kanskje er litt i overkant fornøyd med å ha kommet opp med.
Menneskeflue er et menneske som alltid fortsetter å kretse rundt en hendelse fra fortiden, uten å kunne gå videre i livet.
Ikke for det. Uttrykket er godt nok. Jeg hadde bare ikke noe behov for å få det oppklart opp til flere ganger over flere sider. - Små irritasjonsmomenter som sammen med andre utgjør litt for mye til å omfavne boken til det fulle. Der er svakheter. Der er tegneseriefigurer i persongalleriet. Der er overdrevne ytterpunkter. Der er faktorer som man ikke får helt til å stemme. Likevel er det en kriminalroman med befriende lite action, som til tross for dette beholder en solid nerve av spenning helt til det siste. – Og nok sjarme og snert til å dekke over de fleste svakheter.

Så får det heller være at min tidlige mistanke viste seg å stemme.


Kilde: Boken er kjøpt selv. Dette er den foreløpig eneste boken av Lahlum jeg har lest.

10 kommentarer:

Elida sa...

Eg har lyst å lese Hans Olav Lahlum, og vart glad når eg fant dette innlegget. Krimbøker er og min kjelde om leselysten går dukken:-)

Ellikken sa...

Elida: Så bra :) Du kan trygt plukke opp en Lahlum-krim om du trenger litt underholdende tankekrim og ikke har store forventninger ellers. Lett å lese og akkurat passe av alt. Passer utmerket som avvekslingslitteratur :)

Elida sa...

Då blir det neste bok ut om leselysten går dukken:-)

Siri sa...

Denne forfatteren var relativt ukjent for meg, men takk for en god og beskrivende omtale!

Selv leser jeg sjeldent krim, vet ikke hvorfor jeg ikke helt har falt for denne sjangeren. MEN jeg likte utrolig godt en krimbok jeg nylig leste. Den hadde sterke karakterer og et historisk preg over seg, herlig! Den het Porto Francos voktere og er skrevet av Ann Rosman :)

- Siri

Ellikken sa...

Porto Francos voktere er skrevet bak øret, Siri! Har vært inne og lest din omtale, og skal ha den i minne neste gang jeg trenger litt krim å kose meg med :)

Ingalill. sa...

Ikke lest Lahlum jeg heller, er styrt av fordommer og vrange førsteinntrykk og hadde han pegged som en selvgod teoretiker som skrev om ekle ting i detaljert språk.
Er derfor svært glad over å høre at det er mer Christie enn gørr og at fluene kun er en metafor.
Kanskje blir det Lahlum på meg også. Godt Jobba!

Ellikken sa...

Hahah, ikke noe er bedre enn å være negativt innstilt før man begynner å lese!

Tine sa...

Var på krimboktreff med forfatteren for noen år siden, da han ga ut sin tredje bok i serien om K2. Leste da alle tre bøkene på rappen, og syntes det ble for mye Agatha Christie, for lite variasjon og veldig forutsigbart. Ser at hver bok for seg er god, men jeg stoppet etter bok 3 :)

Budi Arsana sa...

Testing comment. sorry :D

Budi Arsana sa...

Testing comment. sorry :D