2.7.14

Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen 
- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng.

Den kanskje viktigste boken i mitt liv er ingen bok man leser på en dag eller to. Den boken som har gjort aller størst inntrykk på meg må dveles ved. Leses i små porsjoner. Etapper. Leses som en samling noveller.


Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez
Utgitt i 1967

Det er så mye ved denne boken, så mange detaljer, så mange finesser, så mye uforståelig og forvirrende. Så mye å huske, så mye å grunne over. Det er et overflødighetshorn av ord og bokstaver, fargerikt og fabulerende utover alle grenser, en pandoras eske av historier.

Og likevel henger alt sammen. Alt gir mening. Man kan bare ikke helt forklare hvordan. Eller hva.

Så hva handler så boken om? Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg kunne svart at dette er en generasjonsroman om familien Buendia, dens leve og virke i og rundt byen Macondo. Kanskje strekker historiene seg til en hundreårsperiode, kanskje ikke. Jeg vet ikke. Akkurat som jeg ikke vet hvordan jeg skal fortsette.

Jeg kunne fortalt om Ursula, om Jose Arcadio, om Fernanda, Remedios og Aureliano. Jeg kunne fortalt om kvinner så vakre og guddommelige at de flyr opp til himmels en dag de henger opp klær til tørk. Jeg kunne fortalt om sytti potter gjemt inne på et rom. Kyskhet og frimodighet. Jeg kunne fortalt om oppfinnelsen av is. Produksjon av utallige gullfisk. Jeg kunne fortalt om hundretalls kjærlighetsaffærer og like mange blodbad. Om menn under trær og kvinner som nekter å dø. Jeg kunne fortalt om tog fulle av lik og en statue full av mynter.

Og jeg kunne fortalt om Melchiades.

Men det gir ingen mening, det kan ikke forklares. Boken må leses. Leses sakte og i bolker.

Første gang jeg leste boken var i tenårene. At jeg forstod alt ved boken ville være en løgn. Ingen annen bok har gjort meg mer vettskremt ved tanken på å gjenleses i voksen alder. Selv ikke nå, tjue år senere, vet jeg helt hva jeg leser om. Likevel nyter jeg det, fryder meg over ordene, språket, gjentakelsene som likevel er noe nytt. Alle navnene som gjentas generasjon etter generasjon, for å markere et poeng, for å forvirre og samtidig være innlysende. Slektens særegenheter som dukker opp i ledd etter ledd. Alle spøkelsene. Familien som bygde opp byen Macondo til det reneste utopia, og som lot den smadre sammen til fortvilelsen og forfallets endestasjon. Fra oppdagelse til fullkommenhet. Fra maktsyke til maktfall. Det kunne ikke en gang unngås.

Historien repeteres. Alt går i sirkler. - Alt står allerede skrevet i en bok.

Og akkurat når du fortviler over å ikke klare gi uttrykk på hvorfor akkurat denne boken er ditt hjerte nærmest, kommer du over en kronikk av Hege Duckert. Heller ikke hun klarer formidle hva eller hvorfor, bare at den gjør uutslettelig inntrykk. At Hundre års ensomhet er en av disse favorittbøkene som bare er nettopp det. Favoritt.

Noen ganger er det umulig å skrive om en bok. Den kan ikke analyseres. Den er for god. Alle delene og detaljene lar seg ikke helt forene til en helhet man kan formidle. Noen ganger må man i stedet for forsøke å formidle leseopplevelsen. Lesegleden.

Du forstår ingenting, men likevel alt. Du lar deg rive med, leve med, bli kjent med, sveve av gårde i Macondos gater. Du holder en beskyttende hånd over, leder, forskrekkes, fortviles og forelskes.

For akkurat så god er den. Akkurat derfor er den en av mine favorittbøker. Kanskje attpåtil den fremste av dem alle. Jeg kan bare ikke forklare hvorfor.



Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.


10 kommentarer:

labben sa...

Noe sier meg at jeg kommer til å skjønne hvor Louis de Bernières fikk inspirasjon til Latin Amerika trilogien sin fra etter å ha lest Hundre Års Ensomhet. Den første setningen minner meg om ham.

Jeg har nettopp bestilt boken til meg selv på jobben, så det passet ypperlig at dette innlegget kom nå. Hvis jeg manglet inspirasjon til å begynne på den tidligere kan jeg definitivt ikke si at jeg gjør det nå.

piaskulturkrok.com sa...

Å så nydelig skrevet! Jeg elsker Marques, men hhar ikke lest denne boken. Men det SKAL jeg! Takk for at du flytter boka høyt opp på leselista mi! Bare omtalen din beveget meg - jeg gleder meg!!

karinleser sa...

Jeg har lest denne, men hos meg gjorde den ikke så stort inntrykk. Men jeg vet flere som ser på denne som favorittbok (to i min veldig nære familie for eksempel) så det må være noe spesielt med denne.

Jeg likte veldig godt det du skrev "Historien repeteres. Alt går i sirkler. - Alt står allerede skrevet i en bok".

Du klarer så godt å formidle at dette er din bok. God sommer, Ellikken!

Ingalill. sa...

Ok, I'm in.
Magisk realisme er min ting
, selv om hoffman-magi sikkert er pinglete sammenliknet med 'mesteren'. Skal prøve alt jeg kan å få det til iløpet av 2014
(eller 15), you know how it is!

Ellikken sa...

Labben: Hahah! Jeg lette meg ihjel på bloggen din etter innlegg om boken. Var bombesikker på at du hadde skrevet om den. Nu vel. Snart...? :)

Pia: Jeg er litt livredd for å anbefale Marquez til andre som ikke har lest noe av ham. Det kan gå begge veier. Det er en temmelig krevende bok, så jeg vil egentlig anbefale å lese en litt lettere roman av ham først. Gjerne noveller, om du kommer over noen. Gabo-lesing krever tilvenning!

Karin: Og akkurat derfor har jeg angst for å anbefale boken videre ;-) Enten elsker man hvert eneste ord, eller så irriterer man seg trill rundt av alle vendingene og tankespinnet og raritetene. Jeg føler meg veldig heldig som opplever boken på akkurat den måten jeg gjør, både som tenåring og som voksen, mer dreven leser. Fallhøyden var (...) himmelhøy.

Ingalill: Oh, der minnet du meg på et par Alice Hoffman-bøker jeg har i hus. - Uleste. Kanskje tiden er inne for å komme meg over Hoffman-knekket og forsøke seg på nytt. Eller... You too know it is :D

Lena sa...

Solgt!

Ellikken sa...

:-)

Hilde sa...

Så fantastisk skrevet! Jeg har desverre ikke lest boken men det skal jeg absolutt nå.

enel sa...

Jeg leste denne boken nå i sommer etter å ha snublet over bloggen din her i våres. Jeg innrømmer glatt at jeg slåss litt med den i starten, men jammen snek den seg ikke på meg etterhvert. Fordøyer fortsatt ;)

Ellikken sa...

Enel: Det er lite som gjør meg gladere enn når jeg lykkes å friste andre til å lese bøker jeg er ekstra glad i :) De beste bøkene er de man må slite litt med!