27.3.13

De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin

Påsken er krimtid. Ta deg tid til å lese litt faglitteratur innimellom all underholdningen. Det mest uforståelige forståelige, mest vonde og skremmende finnes ofte i vår egen virkelighet.


De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin

Det ville bli en storm i landet. Slik begrunnet statsminister Einar Gerhardsen hvorfor han ikke kunne benåde Reidar Haaland, frontkjemperen og torturisten, som fikk den første dødsdommen i 1945. Tre år senere, i august 1945. Tre år senere, i august 1948, ble professor og statsråd Ragnar Skancke skutt som den siste.

I disse årene hadde påtalemyndigheten lagt ned 139 påstander om dødsstraff, 72 ble til dødsdommer i lagmannsretten. Høyesterett satte ned straffen i 27 tilfeller og stadfestet endelig 45 dødsdommer. Fratrukket benådninger, selvmord og sykdom ble 37 personer henrettet.

Blant disse fantes det 25 nordmenn.
(sitat fra boken)

Og det er akkurat livene til disse 25 nordmennene Asbjørn Jaklin i boken De dødsdømte forsøker å gi oss innblikk i. Livet og døden, for alle ble drept, avlivet, av den norske stat. Det ville bli en storm i landet ellers, som statsministeren selv uttalte. Norge var hevngjerrige og rystet etter mange vonde krigsår.

- Men hva hadde de egentlig gjort under krigen, disse 25 nordmennene? Og hvorfor valgte de så til de grader hatske gjerninger? Ble de revet med, hjernevasket, eller skyldes det katastrofale opplevelser i ung alder? Kunne man skimte psykopatiske trekk? Hvor mye var egentlig fri vilje?

Jaklin beskriver mest av alt rettsprosessen som førte til dødsdommene. Han stiller ikke så mange spørsmål, men overlater dette til leseren. Vi serveres de grusomste gjenfortellinger om tortur og vanvidd, men også små anekdoter om hvor det kanskje gikk galt.

Vi blir kjent med hendelser som har vært delvis eller fullstendig nedhysjet i generasjoner, hendelser Norge ikke ønsker å vedkjennes.

Vi har hørt beretninger om brutale mishandlinger i Møllergaten 19, men hvor mye har vi hørt om utryddelsesleirene i Nord-Norge? Blant 4 200 jugoslavere som ble sendt til disse leirene, døde 2/3 i løpet av krigen. Det er nærmest ufattelig. Enda mer ufattelig er at dette ikke er det eneste vi, det norske folk, har forsøkt å fortrenge fra vår unisone bevissthet.

Og hvor kjent er vi egentlig med det bisarre rettsoppgjøret etter krigen? Prester gikk i forbønn og sakkyndige vinglet.

Hvor ubehagelig er det vel ikke å bli kjent med hvordan folkehavet som skrek etter hevn, øye for øye, og deres intense ønske om at det aldri, aldri, aldri mer skulle skje det samme igjen. Ikke uten konsekvenser. Vi tvinges til å forstå holdningene, tross det ubehagelige i å rokke ved våre prinsipper.

Folket delte seg i to, isfronten og silkefronten. Fra massiv oppslutning til den strengeste dom, til stadig mer usikkerhet og tilgivelse.

Hvem bestemmer hva som er rett og galt, hvem bestemmer hvem som må bøte med livet, hvem bestemmer hvor grensen går?

- Først i 2003 kom det endelige svaret.





Rent kvalitetsmessig? Jeg blir slått i bakken av hvor nøkternt, men like fullt medrivende forfatteren beskriver hendelsene. Drøye 300 sider, nærmest sammenhengende, ble en, utenom det vanlige, intens leseopplevelse. Det er tidvis vondt, klumpen i magen er der kontinuerlig, men mest av alt er utbyttet så til de grader til stede. Man får et innblikk og et forsøk på forståelse man bør og skal ta med seg videre i livet og til nye generasjoner.

Les også: Les mer om landssvikoppgjøret på Wikipedia. Tidligere har jeg omtalt kriminalromanen Svart frost av Asbjørn Jaklin

Kilde: Tilbudt og tilsendt av bokens redaktør, etter at jeg hadde publisert ønske om å kjøpe boken under årets Mammutsalg. Tusen takk!

2 kommentarer:

Pia sa...

Spennande! Dette skal eg lese ein gong eg har tid til å legge til sides alt anna ... Trur ikkje eg orkar å vere mor og lese ei slik bok på same tid ...
Takk for god omtale!

Pia

karinleser sa...

Denne har jeg liggende som lydbok, nå hoppet den litt mer fremover i køen over hva som skal prioriteres.