Flukt, av Carl Frode Tiller

 

Helt siden Skråninga har jeg fangirla Carl Frode Tiller, noesom er greit dokumentert her på Ellikkens bokhylle. På tampen av fjoråret ble hans ente bok lansert på bokmarkedet, og da forfatteren lokket med signerte bøker, bestilte jeg selvsagt en eksklusiv utgave til meg selv.

Det er for en grunn, bare så det er sagt. Han skriver usedvanlig godt om menneskers psyke og relasjoner. Så også denne gang.

I min omtale av Begynnelser fra 2017, skrev jeg:

Nok en gang demonstrerer Carl Frode Tiller sin magiske evne til å avsløre menneskets psyke og de haltende relasjoner vi gjør oss avhengige av. Relasjoner som halter avgårde, valg man kunne gjort annerledes, reaksjoner som kommer feil ut. Det beste er likevel det nesten ubehagelige trivielle, det nakne, ved det hele. Du nærmest skammer deg. - For de meningsløse dialogene, de nedrige tankene, misunnelsen, hevngjerrigheten, de er altfor gjenkjennelige.

Slik er det også i Flukt, men i denne romanen har han evnet å fornye seg, tilføre enda en dimensjon. - Bokstavelig talt.

Vi møter det separerte ekteparet Elisabeth og Zacharias, som hver for seg og i beklemt tosomhet sørger over tapet av deres felles sønn, Johannes. De som kjenner bibelhistorien, gjenkjenner navnene som er synonymt med Johannes Døperen og hans foreldre. Med det åpner det for ytterligere tolkninger.

… Som om det ikke er nok å ta av.

Tidsrommet er begrenset, men minnene utvider handlingsrommet. Alt flyter, skifter og glir inn i hverandre, både når det gjelder situasjoner, samtaler, personer, minner og - det mest spennende av alt - dimensjoner. Ikke bare forflyttes leseren i tid og rom i setning etter setning, men også midt i en setning. Bitter krangling går over i vakker musikk. Klampring på tastaturet går over til lyden av en hund som går over gulvet. Røde juleduker glir over til rødvin, som igjen manifesterer seg til blod, bare for å ende opp som dryppende tårer.

- Akkurat som sorgen over sønnen flyter over til at han viser seg for sine foreldre.

Fortellerteknikken er krevende og tvinger deg til å lese boken tilnærmet uavbrutt. Slik forsterkes også forfatterens hypnotiske grep. I stedet for å bli kjent med personene, blir vi kjent med deres følelser. Vi sørger og savner, bebreider og irriterer.

Følgelig ville ikke dette fungert uten en troverdig tilnærming til sorg. Tiller formidler på ypperlig vis det komplekse i sorgprosessen, først og fremst denne tilstanden hvor man aldri helt er med, aldri er helt til stede. Mennesker i sorg makter ikke delta som normalt, ikke i hendelser, ikke i samtaler. Og samtidig som man er i sin sorg, vil man likevel ha en tomhetsfølelse som overskygger alt. Man blir en skygge av seg selv, og i samme stund så alt, alt for mye. Sorgprosessen og alle dets stadier vil påvirke relasjoner til andre, ikke minst til sine nærmeste. Vi sørger forskjellig, slik som Elisabeth og Zacharias. Det fins ingen fasit, kanskje heller ingen forståelse. Bebreidelsene, både de utalte og uttalte, bevisste og ubevisste, tar stor plass. Hvem kan vel bestemme hva som er tilstrekkelig sorg, når man kan smile og le, hvor mange tårer som skal felles, eller hvordan man best kan flykte fra tomheten?

Akkurat som sorg kan frastøte, rive i stykker og drive mennesker fra hverandre, og samtidig eller andre ganger forene, og føre folk sammen.

Som en rød tråd i romanen finner vi Johannes, den unge gutten som ikke lenger lever. Kun minnene lever videre. Det som en gang var. Eller lever han videre i en annen dimensjon? Kanskje er det slik, eller kanskje er hans fremtoning, hans stemme, bare et resultat av de sørgende foreldres sterke savn og søken etter sannhet. Eller kanskje åpner denne sorgen portalen til noe mer, dette spirituelle. Eller er det bare konsentrasjonsvansker, rusmidler og søvnmangler som gjør oss forvirrede?

Om jeg skulle finne den minste lille kime til svakhet i Flukt, må det være beretningen om Johannes sin kamp for å være seg selv. Hans hemmelighet er så gripende og sterk i seg selv, at det kan ta mer fokus enn nødvendig.

Samtidig understreker hans identitetsproblemer betydningen av bokens tittel. De sørgende var før katastrofen ikke nok til stede i nuet. Ikke med hverandre, og ikke med gutten. Problemer ble aldri tatt tak i. Foreldrene flyktet fra seg selv og hverandre.

- Og det er en eneste stor sorg i seg selv.