29.1.20

Kjære Anne-Cath, det er noe jeg gjerne vil si deg


Det ellikkenske hjems Anne-Cath Vestly-bibliotek, nytt og gammelt.

Et av mine sterkeste minner fra barndommen er alle turene min bestefar tok meg med til bygdas bibliotek. I hans grå boble uten sikkerhetsbelte lo vi sammenhengende i 3 kilometer før vi parkerte bilen og entret fantasiens palass. Bestefar strenet rett bort til voksenhyllene, mens jeg tok første til høyre.

De første årene lette jeg gjennom alle kassene med bildebøker. Fant en Elsa Beskow-bok, kanskje, i alle fall noen Tassen-bøker. Du vet, disse bøkene med klaffer der en liten gul valp tittet frem fra sine gjemmesteder. Var jeg riktig heldig var ikke Lotta i Bråkmakergata utlånt, og i alle fall ikke den hvor hun skader seg på sykkel.

Etter hvert ble leseferdighetene bedre og universet ble utvidet. Jeg kikket opp fra bildebokkassene på gulvet, bort til hyllene og opp på alle barnebøkene med masse tekst, bare forstyrret av en og annen liten svart-hvitt tegning.

Det var Mio min Mio, Brødrene Løvehjerte, Bobseybarna og Nancy Drew. Men mest av alt kikket jeg på meter etter meter med de fineste bokomslag.

Innholdet var langt fra drager, amerikanske eventyr og veslevoksne detektivspirer. Tvert om. Bøkene handlet om den lille gutten i gata, jenta i oppgangen, han med nøkkel rundt halsen, vaffelstekende bestemødre, hjemmeværende fedre og utearbeidende mødre. Det var ordene til kona og tegningene til mannen.

Forfatteren var Anne-Cath Vestly, flere generasjoners litterære Mormor. Helt siden hun debuterte som forfatter med Ole Aleksander Filibom-bom-bom (altså, for et navn, man blir jo øm i hjertet bare av navnet i seg selv) i 1953 senket hun seg ned på barns nivå, skrev det de ville lese om, utfordret samfunnsnormene, alt med et varmt hjerte, smil om munnen og en usedvanlig evne til å mikse byens dagligliv med barnlig fantasi. Og det beste av alt: Alle var snille med hverandre. Barn mot barn, voksne mot voksne, barn mot voksne og voksne mot barn. 

Ole Aleksander er så stolt over ranselen sin, men de store guttene ler av ham. Heldigvis går det bra til slutt, slik det alltid gjør i Anne-Caths verden. Det er et godt sted å leve i.

Hun skrev, hun leste høyt og hun spilte i filmatiseringer av bøkene. I femtien år skrev hun om Ole Aleksander, Mormor og de åtte ungene, Lillebror og Knerten, Guro og Aurora, Kaos og Ellen Andrea. Mange, egentlig alle, var tilknyttet den fiktive drabantbyen Tiriltoppen. Til og med Mormor, Maren, Morten, Marte og alle de andre barna, for selv om de bodde i et hus i skogen, var det like ved Tiriltoppen. Nabolaget ble en trygg havn for alle leserne, og fornøyelsen var stor hver gang de ulike romanskikkelsene møtte hverandre.

Alle ble glad i Mormor og alle de andre, men de gjorde ikke så mye ut av seg. De var snille og greie, alt var nært og trygt og kjent, og Anne-Cath Vestly har kanskje ikke helt fått den anerkjennelsen hun skulle fått.

I 2020 gjør mange opp for seg, så også jeg med dette innlegget. 15. februar er det 100 år siden alle norske barns Mormor ble født, og fanfare og konfetti, trommevirvler og filibom-bom-bom som hun skal takkes!

For min del begynte det på biblioteket. Tror jeg. Eller kanskje var det gjennom hennes høytlesninger på radioprogrammet Barnetimen for de minste. Så gammel er jeg at jeg husker hvordan jeg satt pal foran radioen hver lørdag og lyttet. Kanskje det begynte med Kanutten, TV-serien med Anne-Cath og Alf Prøysen. Kanskje var alt samtidig. Om det begynte eller fortsatte vet jeg ikke, men etter mine eldre brødre overtok jeg boken om Ole Aleksander og bestemor til værs. Snart klarte jeg også selv å lese i boken. Igjen og igjen. Selv om jeg bodde langt ute på bygda, i en annen del av landet, eller nettopp derfor, elsket jeg å lese om femåringen som bodde i en liten leilighet ett eller annet sted i den store, store byen.

Noen år senere fikk jeg en helt ny bok. En bok som ingen før meg hadde hatt. Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark ble min store Mormor-åpenbaring. Det var spennende reise, tyveri og til og med en liten forelskelse, og for meg den aller, aller første boken i en lang rekke Mormor-bøker. Senere kom også filmene, særlig den hvor Mormor steker vafler midt i skogen. Kom og kjøp, ropte hun, og jeg får lyst på vafler bare ved minnet. Ja, også det ene barnet som måtte sove i en skuff. Kanskje var det flere. Dere vet, trangboddheten i byene, den som Mormor, foreldre og alle barna på M flyttet fra.

I alle fall sånn rett ved siden av Tiriltoppen, altså. 

Tidenes romantiske øyeblikk i Anne-Cath Vestlys bøker, i alle fall sett med et barns øyne: Maren blir forelsket!

Og om det var før eller etter eller samtidig, også bøkene om Guro ble filmatisert. Min favoritt, der jeg fasinert tittet på bibliotekets bokhyller. Fargerike omslag hadde den reneste godteri-funksjon. Jeg måtte bare ta de ned, holde i de, lese bøkene. Og ved siden av, alle bøkene om Aurora. Like fargerike bøker som Guro-bøkene.

Knerten-bøkene, derimot, oppdaget jeg ikke før det var for sent. Jeg hadde bikket den kritiske alder, attpåtil var jeg jente, og andre bøker fristet mer. Lillebror og Knerten var bare en barnslig liksomlek, jeg så ikke det samfunnskritiske, det fine i det litt triste.

Hvor Ole Aleksander og Mormor-bøkene for det meste er fulle av livsglede er det noe sørgelig over Lillebror som er så mye hjemme alene. Far er ute på jobbreiser, og moren må ta seg jobb. Med nøkkel rundt halsen finner han trøst i en liten trepinne han levendegjør. Selv om leseren får medynk med Lillebror, legger han og Knerten ut på små eventyr man simpelthen blir riktig glad av. Anne-Cath var god på det der, gjøre det triste fint. Akkurat som dumme ting kunne gjøres bra, akkurat som da pappaen til alle M-ene ordnet jobb til han som stjal sykkelen hans. Akkurat sånn.

Aurora var også klart samfunnskritisk, i alle fall fungerte serien som en subtil knyttneve til mannfolka. I Aurora-bøkene fikk vi møte en pappa som stelte hus og hjem mens mammaen var ute på jobb, attpåtil som advokat. Vi som var barn på 70-80-tallet oppdaget nye muligheter, for de aller fleste av oss vokste opp med hjemmeværende mødre. Hun åpnet øynene våre. Anne-Cath tok et steg videre i den etterfølgende serien om Guro. Ikke bare jobber moren til Guro, hun er attpåtil noe så mannete som vaktmester. I denne serien har ikke moren særlig mye valg, for mannen, faren til Guro, er død. Også Guro og moren bor i Tiriltoppen, samme drabantby som Ole Aleksander og Aurora. For å forvirre og glede et lesende barn ytterligere sydde Anne-Cath disse to seriene om Guro og Aurora ytterligere sammen: Erle blir vaktmester i blokka til Aurora, og Guro og Auroras lillebror blir bestevenner.

Med Guro-bøkene og deres avsluttende musikalske høydepunkt endte min Anne Cath-lesning, i alle fall om vi tar det kronologisk etter hennes verker. Først som voksen tok jeg atter opp hennes bøker, nå høytlesende for min sønn. Aurora var en av de aller første bøkene jeg kjøpte til ham, men det var min egen slitte utgave av Ole Aleksander som ble lest flest ganger. Det var likevel Lillebror og Knerten som gjorde størst suksess, sterkt initiert av nye filmatiseringer og merch i leketøysbutikkene. Det er ganske magisk hvordan bøker skrevet på 1960-tallet med handling fra datidens Oslo kunne gjøre stor suksess også på 2000-tallet.

Vi er mange som 100 år etter Anne-Caths død kan takke henne. Jeg er en av de, men også mine foreldre og mine besteforeldre. Til og med min sønn. Og kanskje en dag vil også hans barn og barnebarn lese og glede seg over hennes bøker, hennes litterære univers der alle er snille med hverandre og alt som er litt dumt blir til noe veldig fint.

Så Anne-Cath, du som jeg som barn ble så glad i at jeg fortsatt kaller deg ved fornavn, jeg ville bare si

Takk.


8 kommentarer:

Marianne Augusta sa...

Ellikken! Nå ble jeg glad :)

Anne Cath Vestly var en del av min barndom også. Bøkene om Guro og moren hennes ... jeg elsket dem. Og Mormor bøkene. For en dame!
Du skriver så levende og gjenkjennelig så jeg får lyst til å finne fram de gamle bøkene mine. Datteren min (25) vokste også opp med de bøkene og da hun var barn bodde vi Bøler. Offe traff vi Anne Cath Vestly på nærbutikken. Liten og skjør men med fargerike glade klær og et nydelig smil. Jeg turte aldri å snakke med henne.
Hun har satt preg på flere generasjoner med sine fortellinger og spredt leseglede.
Jeg er takknemmelig for henne. Og takk for at du skrev om Anne Cath og bøkene hennes

ellikken sa...

Og jeg ble så glad av din dine kommentar! Vet du, jeg var så heldig å treffe Anne-Cath en gang, bittelita og akkurat slik man forventet å se henne, Mormor og Kanutten i ett.

Kleppanrova.com sa...

Jeg er oppvokst med Anne Cath og elsket bøkene hennes. Det er et barndommsminner jeg har om mor som lese for oss om kvelden. Radioprogrammene og Kanutten på Tv, Fantastisk!

ellikken sa...

Ja, ikke sant? Og hvor rart er det vel ikke at vi nesten aldri snakker eller skriver om henne, sammenlignet med Astrid Lindgren?

Går rundt og nynner på "For her er det solskinn og sang trall-la-la-laaaaa for alle pengaaaaaaa" fullstendig fritt etter hukommelsen for tiden, good times :-)

Hedda sa...

Så nydelig innlegg! Så flott du deler din leseglede og Anne-Caths skriveglede, samfunnskritikk, ufarliggjøring og trygge havn. Tusen takk til begge to!

Signe sa...

Eg las aldri heile universet rundt Tiriltoppen, men elska Anne-Cath Vestly. Morfar pleide å spela inn barnetimen på lydkassett, så med ujamne mellomrom kom det kassettbøker i posten. Eg hugsar spesielt at eg høyrte på Ole Aleksander Filibom-bom-bom (einig, for eit namn. What's not to love?) medan eg sat på syrommet og prøvde å sy. Eller at eg sat på rommet og teikna til Lillebror og Knerten, som eg også hadde som bøker og las igjen og igjen. Eg var fortapt i heile greia. Ho har så mange gode karakterar og mange trygge vaksne. Likevel laga ho SKANDALE i samtida då nokon (trur det var Ole Aleksander) fekk ei veslesøster, og mor låg på SJUKEHUSET. Altså kom ikkje søster med storken. Nokon hakk frå dit til i dag.

annkolaas sa...

Å, så fint å lese! Eg las Ole Aleksander og Knerten-bøkene om og om att, låg på rommet mitt kveld etter kveld og trudde Philip skulle uttalast med P. Av ein eller annan grunn blei eg aldri kjent med Aurora og Guro. Det er nesten så eg mistenker at dei ikkje hadde bøkene ved biblioteket - for eg lånte alle bøkene dei hadde. Fleire gongar. Tenk at du har møtt Anne-Cath! Så gøy.

ellikken sa...

Hedda: Skriv du også da vel, jeg gleder meg allerede :)

Signe: FOR EN MORFAR! Så fantastisk fint av han! Det er sånt man drømmer om å gjøre for sine barn/barnebarn, men tiden går og man bare... Men han gjorde det.

AnnHelen: Heh, så Lillebror har et navn? Det er nesten så man ønsker seg barnebarn slik at man får lest bøkene på nytt :) Og du? Kast deg over Guro-bøkene sporenstreks! Jeg lever i troen på at disse har tålt tidens tann, noe annet hadde vært litt trist.