Svartstilla, av Susanne Skogstad

Det er på høy tid å lete etter kandidater for nominering av neste års Bokbloggerpris. En av bøkene som går igjen i diskusjonene er boken jeg i det følgende skal forsøke å omtale. Den unge forfatteren Susanne Skogstad debuterer med en uventet troverdig skildring av en eldre kvinnes resignasjon - og store sorg over han som var hennes alt. 

Svartstilla, av Susanne Skogstad
Debutant. Nynorsk. Utgitt i 2018. 

En eldre kvinne sitter ensom i et hus som ikke lenger er hennes hjem. Hennes mann, hennes alt, er ikke lenger her. Han er borte. Død. Likevel lever alle minnene etter ham. Fremdeles fornemmer hun ekkoet etter latteren hans. Ennå sitter det lukt av ham i klærne. Hun har ubønnhørlig mistet ham, men hun kan ikke miste det andre i tillegg. 

Uten minnene er hun ingenting. Likevel haster det for hennes voksne barn å rydde bort minnene. De kaller det skrap, og forstår ikke verdien av en gammel blikkboks med fiskeboller. 

Svartstilla er en eneste lang kjærlighetserklæring. Et savn og en sorg over han som gikk i forveien. Han som fikk all hennes kjærlighet, han som var hennes sentrum, lyset i hennes mørke. 

Han så henne. Forstod hva hun trengte. Tok seg av barna slik at dette mørket ikke skulle sluke henne. Svartstilla. Det som er henne, mørket som bare han kunne holde fra henne. 

Angsten. Panikken. Depresjonen. 

Kanskje skulle hun vært en bedre mor. Kanskje skulle hun tålt savnet bedre for å gjøre det lettere for de voksne barna. Hun tenker på det. Kjenner en anger over å ikke latt barna få større plass i hennes liv. 

Mens barna rydder bort minnene, hjelper henne å stelle seg, skriver henne inn på aldershjemmet, betrakter hun dem. Eldstesønnen, alltid i dress, så selvhøytidelig og seriøs. Han som bare faren kunne temme. Datteren, hun som moren egentlig ikke kjenner, hun som har et ordnet liv, alltid har gjort alt i riktig rekkefølge. Yngstesønnen, han som er så lik faren i fakter og utseende, men som kanskje er litt var. Forsiktig og følsom. Kanskje burde hun tatt bedre på ham, han som hun kjenner seg mest igjen i. 

Hun føler anger, men hun kunne ikke gjort det annerledes. Hun er ikke laget for det. Angsten krevde for mye av henne. All hennes kjærlighet gikk til hennes sentrum, hennes lys. 

Susanne Skogstad portretterer et annerledes liv, et liv preget av angst og utilpasshet. Den ytre handlingen er sekundær, for styrken er kvinnens tankespinn. Apatien. Den stadige repeterende kjærlighetserklæringen, tomrommet skapt av sorg og savn etter den eneste ene. 

I fare for subjektiv synsing må språket fremheves: Hennes noe konservative nynorske språkdrakt forsterker den lyriske fortellerstilen og dermed også leseopplevelsen. Det er vanskelig å ikke la seg berøre. Alle de korte setningene rommer mye savn mellom få ord. Sammen med gjentakelsene av alt som var og alt han var synliggjøres kvinnens ikke-eksisterende håp eller ønske om bedring. 

Vi forstår henne, og nettopp derfor gjør det vondt. Vi vil, hennes barn vil, men hun vil ikke. 

Den eldre kvinnen har ikke mer å leve for. Hun har sunket ned i mørket, i svartstilla, og ikke noe eller noen kan hjelpe henne opp igjen. Med forbløffende innlevelse og respekt åpner forfatteren leserens øyne for en resignasjon vi helst vil unngå å forholde oss til. 

Kilde: Leseeksemplar.