Slektshistorie: Den hvite slave i Konstantinopel

«På 1800--talet vart to unge gutar samde om at dei ville sjå seg omkring i verda.» skriver Kristian Opset i boken Øyfolket ved storhavet. «Desse to fekk hyre om bord i ei skute som mellom anna segla på Middelhavet. Men den tida var det temmelig utrygt å selje der, for på kysten av Nord-Afrika vrimla det med sjørøvarar som herja omkring. Det blir fortalt at skuta deira vart kapra av arabiske sjørøvarar. Og etter eit kort opphald hos arabarane, vart dei selde som slavar til den tyrkiske sultan i Konstantinopel.» 

Boken finnes på nb.no. Utdraget er hentet fra side 70.

En av disse to smølaværingene var 25 år gamle Jens, han som senere skulle bli min fars farmors morfar. Sammen med nykonfirmant og sambygding Ole tok han seg hyre på skip som la fra havn i Trondheim. Det skulle bli begynnelsen på litt av en reise. 

Hva som skjedde videre har blitt fortalt i generasjoner, takket være at Jens omsider kom velberget tilbake. Etter oppholdet i det som antakelig var Alger, ble Jens og Ole fraktet videre til Konstantinopel, byen som i dag kalles Istanbul. Her ble de kjøpt som slaver av sultan Mahmud den andre. 

Historien om deres skjebne nådde Smøla, og trolig ble det samlet kollekt i den lokale kirken. Det var i så fall ikke første gangen. En slektning har samlet opplysninger rundt denne hendelsen, og har funnet flere slike tilfeller. De oppsamlede midlene ble kanskje brukt som løsepenger, eller kanskje ble de snappet opp et sted på veien. På ett eller annet vis lykkes i alle fall Jens og Ole å unnslippe slaveriet, og kom seg på besynderlig vis gjennom Europa til Hamburg. Der kunne de endelig senke skuldrene og jobbe seg hjem via sjøveien. 

Detaljer rundt de fem årene min forfar tilbrakte som slave er godt gjemt i fortiden. Kanskje hjalp pengene fra sognebarna. Kanskje ble slavene befridd av utenlandske tropper. Kanskje la de en bombesikker plan på hvordan de skulle unnslippe vaktene - en plan gjennomført til ti i stil. Dette får vi aldri vite med sikkerhet. 

Akk, den som kunne reist tilbake i tid og vært flue på veggen der ute på Glasøya. Mon tro hvilke historier han fortalte sin brud Ulrikka, året etter flukten fra sultanen i det ottomanske riket?

Ett år etter hjemkomsten giftet altså Jens seg. Den utkårede var Ulrikka, og som datter av overtollbetjenten på stedet likte hun etter sigende å være litt fin på det. Det hendte at skip ankret opp ved Nordigarden hvor Jens og Ulrikka bodde, og at sjøfolk kom innom. Dersom dette ikke var en kaptein eller styrmann, snakket hun etter ikke til dem, og etter at de var gått, sa hun: "Luft ut ette na der slasken!" for deretter å ta en pris snus fra en snusdåse i sølv som hun pleide å ha hengende rundt halsen.

Ulrikka ble altså født med sølvskje i munnen, men det er også godsaker å finne på Jens sin side. Går man riktig langt tilbake i tid finner man adelsslekt i flere ledd, og for ikke å glemme: En hårdnakket påstand om slektskap til Ludvig Holberg. La oss ikke forfølge den historien akkurat nå.

Som datter av sin mor, madamen, giftet Ulrikka seg som "jomfru". Dette til tross for at hun allerede var halvveis i sitt første svangerskap. Det skulle bli det første av mange. 

Det sjuende barnet som vokste opp var Ane Marta (bildet over), hun som senere ble mor til min fars farmor. Som de fleste på Smøla livnærte hennes mann seg helt eller delvis av fiske. En dag ble også Nikolai borte på sjøen.

- Men han kom aldri, aldri mer hjem igjen.

Lyst til å lese flere slektshistorier? Klikk på fanen øverst på siden!