Rubiks kube og den femte beatle, av Hans Olav Hamran

For andre gang denne måneden har jeg lest en oppvekstroman fra 80-tallet. Alt tyder på at jeg har kommet i 40-årskrisen. I stedet for skilsmisse, karribiencruise eller hjelpearbeid i indre Sudan, leser jeg bøker fra tiden jeg selv var ung, knasker popcorn med smørsmak og koser meg glugg i hjel. Nok visvas, her er hva jeg tenker om: 

Rubiks kube og den femte beatle, av Hans Olav Hamran
Utgitt i 2018. Norsk. Oppvekstroman fra 80-tallet.

Omslaget velter seg i igjenkjennbare og delvis savnede duppeditter fra det glade åttitall, men la dere ikke forlede: Romanen er langt mer enn en skriftlig hit-parade. 

Vi følger Fredrikstadsgutten Anders fra siste år på barneskolen hele veien frem til avslutning av gymnaset. Han er bestevenn med Brigt og Frode, er håpløst forelska i Julia og minst like håpløst sær i musikkpreferanser. Han liker nemlig … hold dere fast … Beatles. Det som er ganske kult i dag var slettes ikke kult på tidlig 80-tall. Blant Fredrikstadskidsa var det nemlig Kizz som regjerte, og da var det helt bak mål å troppe opp på skolen i Beatles-jakke brodert med bandmedlemmenes navn. Attpåtil av mamma. 

Du skal være passe sær - men mest av alt modig, for å tørre noe slikt. Det blir bank ut av sånt, men det viktigste er selvsagt å holde på personlig integritet. Så får man heller søke andre bekjentskaper for felles trøst og entusiasme. Moren til Anders er riktignok blodfan, men hun er ofte mer under dyna enn frisk og rask ved platespilleren. Skjebnen vil det slik at - av alle - klasseforstanderen liker Beatles og har attpåtil møtt de. Altså, som før de ble ordentlig kjent. Til og med moren til Anders smiler av noe så kuriøst. 

Sammen legger Anders og hans lærer en plan, og mamma gjør alt hun makter og litt til for at Anders skal lykkes. Kanskje får også hun levd ut sine drømmer gjennom ham. Planen er sådd i det nyheten om John Lennons død blir kjent: Det er nå eller aldri, skal Anders få oppleve de gjenlevende Beatles-medlemmene er det bare å kontakte reisebyrået først som sist. 

Jeg innrømmer det. Jeg forventet en skikkelig tidsreise tilbake til barndommens paradis. Le av de samme referansene som i Ole-Martin Ihles Da He-man kom til Norge. Mimre tilbake, selv til en tid jeg enda var litt for liten til å huske skikkelig. Det viste seg derimot ganske raskt at Rubiks kube og den femte beatle byr leserne på mye mer enn bare ikoniske effekter og gitarriff. 

For all del, det er mange referanser, men de glir for det meste naturlig inn i handlingsforløpet. Unntaket er mindre hendelser som når Anders og faren leier Moviebox og Fredag den trettende. Slikt blir overtydelig og unødvendig, men jeg må presisere at det aller meste glir under radaren. 

De fleste referansene er musikkrelatert, som seg hør og bør i en oppvekstroman hvor hovedpersonen er over gjennomsnittet interessert i den slags. Så skulle det også bare mangle at også litt mainstream synthpop og hår-rockere får innpass. En personlig favorittpassasje er guttas oppdagelse av U2, et relativt ukjent band fra Irland. Det hele kulminerer i en konsert verden aldri har sett verken før eller senere, det var en fornøyelse bare å lese om det, selv om onde tunger kanskje kan ymte frempå om at det bærer et visst preg av oppramsing. 

Men altså. Dette er mer enn en tidsreise. Dette er også en ungdomsroman som faktisk vil funke for både de nå voksne 80-talls ungdommer og deres tenåringer. Det er godt jobbet. 

Først og fremst er selve fortellingen uventet fin. Personene skildres med varme og medmenneskelighet, den sympatiske hovedpersonen i særdeleshet. Han er litt i mellom alt, ingenting spesielt, men likevel sær på sin egen måte. Pysete på mange sett, verdens tøffeste på andre vis. Slik får man selvsagt også med seg en dose sunn fornuft og god moral. 

Det er mye feelgood over det hele, til tross for alvorlige undertoner. Så er også ungdomstiden like komplisert, herlig og frustrerende uansett tidsepoke. Det er vennskap, forelskelser, familieliv og skjellsettende opplevelser som vil forme ungdommenes for all tid. Kampen for å oppnå sine drømmer er ett aspekter. Andre, kanskje enda viktigere aspekter ved boken er problematikk som våker i bakgrunnen. Tabubelagt tematikk som homofili og psykisk helse omtales, men vies ikke mange ord, akkurat som i tiden bokens handling er lagt. Det var for ubehagelig, det skulle helst ikke snakkes om, folk ville liksom ikke vedkjenne seg at noen ikke kom seg opp av senga, eller begjærte en av samme kjønn. Ei heller ville man helst bry seg for mye om hvordan det stod til i andres hjem, om en eller annen var litt for tørst, eller ble litt for hardhendte. 

Her er alvor, humor, musikk og ungdomstid. Tårer triller og latter runger. Rubiks kube og den femte beatle er en uventet fin leseopplevelse som rommer mye mer enn hva førsteinntrykket røper.

Kilde: Leseeksemplar.