Frem fra glemselen: Trekløveret, av Emily Chase

Som tiåring begynte jeg min lange æra som reggisbruker. Dette medførte bytur nesten hver måned i fire år. Så ille stod det altså til med mine tenner. For å komme til byen - og fra byen - var jeg avhengig av buss som gikk bare en gang om dagen, og jeg tilbrakte derfor mye dødtid gatelangs, ofte helt alene. Disse timene med venting ble helst brukt i bruktsjappa nede ved kaia. Der stod jeg i timevis og leste gamle utgaver av Tuppen & Lillemor, Starlet og alt de kunne tilby av ungpikeromaner a la Sweet Walley High og Barnevaktklubben. Skjønt, ingenting kunne slå Trekløveret. 

Det hele startet litt før. Året var 1987 og min kusine introduserte meg for en helt ny serie: Trekløveret. Vi ble begge fullstendig hektet, snart fikk jeg også overbevist venninna mi. Vi handlet bøker hver vår gang, byttelånte og leverte tilbake. Det var i de dager at en bok kostet 29 kroner og vi alltid ga tilbake det vi hadde lånt. Denne ordningen medførte i voksen alder at vi fremdeles får stjerner i øynene av minnene - og at vi har sånn cirka en halv samling hver. 

Toppen av nostalgitrippfjellet: Verdens beste ungpikeserie. Eller kanskje ikke.

Som de fleste 80-tallsbøker beregnet på jenter tåler dessverre ikke Trekløveret gjenlesing, ei heller lesing av dagens preteens. De fortjener derimot et skikkelig realt innlegg på det store internettet, for så gode var bøkene. Der og da. 

Jeg gjentar: Bare der og da. 

Faktisk har jeg ikke lykkes å finne norske nettsider om denne bokserien. Noen få utgaver er lagt inn på Bokelskere, og av og til dumper jeg over et par slitte eksemplarer på Finn.no. Google gir meg falske forhåpninger, for de fleste sidene er ikke lenger åpne. Det store unntaket er wordpressbloggen Girls Of Canby Hall som på imponerende vis oppsummerer samtlige bøker i serien. Alt jeg hadde glemt dukket plutselig opp igjen og skal ha en stor takk for takket være den dedikerte bloggeren kan jeg nå gi en tilfredsstillende norsk versjon. 

Trekløveret skal ha en stor del av æren for at jeg ble glad i å lese, og Emily Chase, forfatteren av alle disse bøkene, var lenge en av mine favorittforfattere. Hun og Carolyn Keene overtok etter Anne-Kat Vestly og Astrid Lindgren, men der de to sistnevnte var høyst reelle mennesker, var de to første høyst fiktive. Dette var jeg selvsagt lykkelig uvitende om. Det var ikke før jeg begynte å google Emily Chase at jeg oppdaget hun var like mye juks og fanteri som forfatteren av Frøken Detektiv. Altså. Jeg fornemmer at jeg burde avstå fra å google Laura Lee Hope, Franklin W. Dixon og Helen Louise Thordyke. 

I alle fall. Emily Chase i hermetegn var som forfattere ofte var på denne tiden bare tull. Et pseudonym, et utall ghostwriters. Mange, mange skrev under dette navnet, og selv om jeg selvsagt la merke til at bøkene varierte veldig, slo det meg ikke at denne Emily ikke var en eneste person. 10-åringen i meg føler seg lurt. Ghostwriter-ordningen sørget uansett for nye bøker hver måned, til stor glede for oss i bokslukeralderen. Blendet av kule, vakre jenter og forelskelser i fleng tenkte vi ikke stort over endringer i alder eller personlighet fra bok til bok. Faktisk, vi tenkte ikke over det i det hele tatt. 

Det vi tenkte over var sofistikerte Dana, bondske Shelley og fotogale Faith. Vi tenkte på husmoren Alison med åpent hus, puter på gulvet og kaffen klar. Vi tenkte på den strenge rektoren P.A., ufordragelige Pamela, kjekke (og eldgamle!) Michael, og stakkars Paul og Tom. Vi tenkte på sortmalte vegger, kriselager av mat, filminnspilling og turer til Florida. 

I alle fall tenkte jeg på det. Andre kan ha helt andre minner. Jeg drømte meg bort, flyttet til internatskolen, ble bestis med Dana og koste meg med kaffen til Alison, verdens kuuuuuleste husmor. Antakelig var jeg like omsvermet som Dana også, og det var helt i orden, for bøkene var uskyldigheten selv. 

I alle fall på DET planet. Mye av grunnen til at bøkene ikke har tålt tidens tann er det sterke forherligelsen det perfekte ytre og et unektelig snev av 80-tallsrasisme, om et slikt sterkt uttrykk kan brukes. For som i filmene var det også i Trekløveret et mørkhudet innslag. Faith var kul, tøff og selvstendig, men fokuset var liksom aldri helt på henne. Og til forskjell fra de andre fikk Faith aldri oppmerksomhet fra det annet kjønn. Vel, med unntak av andre afroamerikanere, da. Det vil si en, maks to andre. Ellers var de vakre omgivelsene rundt pikeskolen Canby Hall særdeles hvitt. Vi snakker jo 80-tallet. 

Ingen tvil om at jeg ville ha tilbake bøkene mine. Jeg tok alle forhåndsregler.

Selv om den originale serien bestod av nærmere tretti bøker ble det i Norge utgitt kun 17, og det er dette antallet jeg i det følgende vil konsentrere meg om. 

I første bok, Trekløveret, møter vi våre tre heltinner for første gang. Alle er femten år og innlosjeres på pikeskolen Canby Hall. Her skal de være i tre år, milevis unna foreldre og venner. De tre får utdelt rom 407 i Baker Hall som sitt felles bosted. Selvsagt skjer ikke dette uten komplikasjoner, for jentene er vidt forskjellige. 

Dana Morrison er en blendende vakker, høyreist og sofistikert New York-jente. Garderoben er til enhver tid fylt til randen av nyeste mote, takket være hennes mor som er innkjøpsansvarlig for en større kjede på Manhattan. Dette blir for øvrig gjentatt til det kjedsommelige gjennom hele serien. Om hennes klær i dag ville vært like attraktive er en annen diskusjon. Hennes opphold på Canby skyldes i all hovedsak hennes foreldres nylige samlivsbrudd, en ny start og frisk luft, med andre ord. Heldigvis finner Dana raskt tonen med sin nye samboer og seriens mørkhudede alibi. 

Faith Thompson er storbyjente fra østkysten som Dana, nærmere bestemt Washington DC. Hun er slank og velkledd, street smart og usedvanlig kul. Hennes skjebne er at hun er afroamerikaner, og blir i Trekløveret derfor satt fullstendig i skyggen av sine blendahvite venninner. Mer om det senere. I første bok er fokuset uansett dette: Faith har nylig mistet sin far, en sort (ja, nettopp) politimann som ble skutt og drept i tjeneste. Moren er sosialarbeider og søsteren har kommet seg opp og frem her i livet som student på George Washington-universitetet. Nok en detalj som skal komme til å gjentas i det evinnelige utover serien. Ingenting tyder på at Faith skal gjøre det noe dårligere, hun er flink, stolt og trygg på seg selv. Slik evner hun også å både støtte Dana og ta avstand fra hennes krangler med deres felles romvenninne, i alle fall det som blir en venninne etter hvert, Shelley. 

Hun er deres rake motsetning, både i utseende og væremåte. Den eller de som har tegnet illustrasjonene til omslagsbildene har kanskje ikke fått med seg disse detaljene, men i bøkene, og i første bok i særdeleshet, er Shelley Hyde fra Iowa et naivt, usikkert og lubbent konemateriale fra hillbillyland. Alt er fryd og gammen i det hydske hjem, og Shelley har fremtidsplanene klare: Når skolen er over skal hun gifte seg med ungdomskjæresten Paul, den lokale idrettshelten. Ikke rart hun har kronisk hjemlengsel til Pine Bluff. Dana blir gal av maset og gal av hennes håpløse klær. Mest gal blir hun åpenbart av hvor tjukk hun er, men Dana er Dana og hennes konstante stikk i retning hennes vekt blir på besynderlig vis skrevet som sympatiske forsøk på å hjelpe Shelley. 

For en skrivekunst! For en oppbyggelig moral!

Og her kommer vi til det viktigste tema for første bok: De tre jentene går fra å være motsetninger til perlevenner - et ekte (((trommevirvel))) trekløver! Faith og Dana finner tonen umiddelbart, men med Shelley blir det mye gråling og gråting. Husets husmor, en slags dagens sosiallærer, kanskje, Alison hvis etternavn jeg ikke helt husker (samtidig som jeg husker at jeg aldri klarte å lese det riktig den gang på 80-tallet) går all in og hjelper de tre til tre-enighet. Som en ekstra bonus hjelper altså Dana den klumsete, hjelpesløse Shelley, å bli nesten like kul som henne selv. 

Tilbake til Alison, som nest etter Dana var min favoritt i serien. Alison Cavanaough eller noe rundt der omkring hadde egen leilighet i hybelhuset og tilbød samtlige jenter åpent hus, utallige kopper kaffe (eller var det te? Muligens også kakao?) og gode klemmer. Hun gikk alltid rundt i fargerike klær, gjerne sjal på sjal og hadde puter på gulvet. Rebelsk. Som stedets yngste husmor, bare 26 år, var hun den alle kom løpende til med både venninneproblemer og guttetrøbbel. Og særlig siden enhver gutt som var i nærheten av Dana falt pladask for henne, førte det til mange og nære samtaler mellom Dana og Alison. Attpåtil greier Dana å bli forelsket i småbyens rundbrenner Randy. Vel, ikke noe de femten år gamle Dana og husmor Alison ikke klarer å løse over en kopp kaffe på gulvet. De to ble for øvrig gode venninner utover serien. 10 år unge Ellikkens drømmescenario, altså. 

Ingen regel uten unntak, faktisk allerede i bok 2. Det ble åpenbart ingen suksess.

Første bok er over, og knapt nok et ord om undervisning er å lese noe sted. Trolig heller ikke i bok nummer 2: Bortført! Det uvanlige i denne boken er derimot at Dana IKKE er midtpunktet. Frekk og freidig som hun (ikke) er, stjeler Shelley oppmerksomheten, selv på omslagstegningen. Hun blir intet mindre enn bortført, men det hele er selvsagt en misforståelse, for hvem vil vel kidnappe en lubben cowgirl uten nevneverdig mye penger? Ingen. Meningen var å kidnappe rikmannsdatteren Casey, en god venninne av Trekløveret. Her har det nemlig skjedd en ren personlighetsforandring fra første bok hvor Casey rett og slett er nokså ufordragelig. Fra bok 2 og utover er hun derimot riktig så morsom og snill, såpass morsom og snill at hun etter hvert omtales som Trekløverets fjerde musketer. Men i alle fall. Shelley blir borte, finner en telefon, ringer til rom 407 og resten er ikke så overraskende: Dana og Faith gir de udugelige FBI-etterforskerne sin hjelp til å befri henne. Beklager spoileren. 

Mens Bortført! utpeker seg som den mest atypiske både med tanke på omslag og handling, er vi i bok nummer 3, Trøbbel på Rom 407, tilbake til selve essensen: Dana, Faith og Shelley krangler om seg selv og sine gutter. - Og tro meg, disse er det mange av. Mens Dana dater rundbrenneren Brett, er Shelley den reneste rundbrenneren. Ikke bare har hun kjæreste hjemme i Pine Bluff, men hun forelsker seg også i bygutten Tom. Dette syns særlig Dana er helt forkastelig, men best av alt fordi det tar fokus bort fra hennes egne problemer: Faren vil at hun skal flytte til ham og hans nye kone på Hawaii. For å gjenta meg selv: 10 år unge Ellikken heiet selvsagt på Dana. For Dana er og blir best, særlig når hun og Faith (hun som lever i skyggen) hjelper Shelley ut av flokene. Hun er en skikkelig juksemaker pipelort både i kjærligheten og på skolen (tenk, ghostwriteren skriver faktisk inn en prøve i denne boken!), men det er egentlig bare fordi hun har følelsene utenpå kroppen (den lubne, ja) og ikke kan hjelpe for det. I alle fall. For dere som lurer: Dana blir værende på Canby Hall, Shelley slipper utvisning og fortsettter å twotime Paul og Tom. 

I den fjerde boken lar forfatteren oss få nok en tittel med utropstegn: Jeg er ingen tyv! Hvem som ikke er tyv husker jeg ikke, for det viktigste for tiåringen som leste boken var at Faith endelig fikk kjæreste. Og der jeg gikk glipp av alskens såpeoperaer på TV fikk jeg det igjen med renter i Trekløveret. Endelig dukker det opp en afroamerikansk gutt i byen. Han heter Johnny og er politiaspirant. Perfect match for like mørke Faith, hvis far var politi (og tragisk nok skutt). Slik var det på 80-tallet. 

I femte bok innser ghostwriteren at det er på tide med litt skolerelatert handling igjen. Jentene er tross alt femten år og skal lære litt underveis. Så da klinker vi til med (((tam-ta-ra-tam))) sommerskole! Det blir en Spennende sommer, ifølge tittelen. Den nedbrutte Dana på omslagbildet skyldes kjærlighetsproblemer. Brett viser seg nok en gang å være upålitelig og topper det hele ved å be ut deres femte hjul på vogna: Casey. Danas poesiklasse, Faiths fotokurs og Shelleys Dramaskole kommer ikke overraskende i annen rekke, for her må Dana trøstes! Og aller best trøst finnes selvsagt i nye gutter, slik som cowboyen Randy, som Dana etter hvert blir sammen med. Dette til tross for at svikeren Brett ler av ham og kaller ham bondsk (fysj!) i håp om å lokke Dana tilbake. Heldigvis holder hun seg til stødige Randy. Like trofast er ikke Shelley, som fortsatt dater både Paul og Tom. Dette holder på å bli skikkelig skandale, for hvem kommer på overraskelsebesøk til Shelley? Paul! I et panisk forsøk på å fortsette sitt svik lar hun Paul tro at Tom er kjæresten til Casey, men mens hun er på do prater gutta sammen, legger to og to sammen og får fem. Noe slikt. Siden Shelley ikke er slank og vakker som Dana, tar hun det igjen med sjarme, og får det som hun vil: Paul tilgir henne siden også han har datet litt i skjul, og Tom smelter når hun legger en rose utenfor døren hans. Så da fortsetter hun med den uetiske, men likevel sjarmerende two-timingen. 

Klar for mer spenning? Sommerferien bare fortsetter, og i sjette bok: Venner til døden, er sommerskolen avsluttet. Dana og Faith inviteres til Shelleys idylliske hjem i Iowa. Danas savn etter Manhattans sosietet og Faiths sinne over å bli diskriminert fordi hun er mørk (((ka-chiiiing))) blir som en bagatell å regne: En tornado herjer gjennom landsbygda og knuser det jeg mener er låven til familien Hyde. Storbypikene lar seg imponere over bygdebybarnas dugnadsarbeid for å bygge opp igjen låven. Se det, kanskje bønder ikke er så ille likevel. Og apropos bønder, en bonde faller for Dana! Det hadde dere vel ikke trodd. Men joda, heller ikke Shelleys bror kan være i nærheten av vår newyorske superkvinne uten å forelske seg nesegrus. Selvsagt får det naturlige midtpunkt ikke være lenge i sentrum før den mørkhudede irriterende nok klinker til med sykdom, såpass alvorlig at Faiths mamma sender henne - og venninnene - med fly til Washington. Faith overlever og vennskapet styrkes, men personlig ville jeg vel helst lese mer om Danas eget guttetrekløver: Randy, Brett og Shelleys bror. Det var spenning nok for meg, jeg var ikke mer kravstor enn som så. 

Trekløveret har startet sitt andre år på Canby Hall når Hollywoodskuespilleren Yvonne Youngs datter Pamela flytter inn. Boken Piken fra Hollywood er en eneste stor intrigefortelling, for Pamela er både supersnobbete, ekstremt arrogant og ondskapsfullt manipulerende. Skuespillerspiren Shelley lar seg selvsagt blende, naiv som hun er, og setter med det hele vennskapet med resten av Trekløveret på kraftig prøve. Ikke bare dater hun Brett, men hun fornærmer også Faith med sine smårasistiske hentydninger. Det er først når hun forsøker å sjekke opp Tom at Shelley får nok. 

Pamela Young er ikke den eneste som er ny på skolen dette semesteret. Michael Frank er ny rådgiver og det er ham bokens tittel, Drømmeprinsen, har i tankene. Danas problemer gjør at hun oppsøker den nye rådgiveren, og en pluss en er … Michael er ung og grådig kjekk, og når de to begynner å jogge sammen er det kjørt for vår prinsesse. Tenk, de danser til og med sammen! Ikke rart at hun dumper Randy, for det er bare et spørsmål om tid før kysset kommer, tenker Dana. Det hun ikke vet er at Michael dater Alison i hemmelighet. Forholdet avsløres, snørr og tårer smøres utover noen sider. Selvsagt er også Pamela involvert i såpeoperaen. 

Et tema jeg ikke tenkte over den gang var Shelleys problematiske forhold til mat. I denne boken ble det innrømmet at hun hadde tendens til overspising og deretter dårlig samvittighet, men det fikset Michael Frank på et blunk. 

Danas kjærlighetsliv er tema også i Gutter betyr bråk!, seriens niende bok. Dana er kanskje ikke all verdens interessert i Randy, som hun har blitt sammen med igjen. En kveld ber hun Shelley ta over daten de skal på. Og de finner tonen, bondske som de begge er. De forsetter å date i smug, men Dana oppdager det. Etter en samtale med Michael innser hun at de to har mer til felles, tilgir de - men irrasjonelt nok fortsetter Dana å være sammen med Randy. Bra for Shelley for så vidt, for hun har jo fortsatt både Tom og Paul å bruke energien sin på. 

De klart mest slitte bøkene i serien. Disse to har jeg lest flerfoldige ganger.

Bok nummer 10, Filmstjerner, er en av mine to favorittbøker i serien. Den er u-f-o-r-g-l-e-m-m-e-l-i-g. En regissør bruker Canby Hall som kulisser til sin nye filminnspilling, og Yvonne Young er en av stjernene. Shelley er derfor i fyr og flamme og har håp om å lande en liten rolle. Yvonnes onde datter Pamela lurer henne selvsagt trill rundt, slik at Shelleys drøm går i tusen knas. 

Dana derimot, får en rolle i filmen, takket være at en i filmstaben faller for henne (jada, igjen). Shelley takler det dårlig, men får positiv oppmerksomhet fra den mannlige stjerna i filmen. Naive, bondske Shelley lar seg bedåre og ser for seg å følge med ham til neste location, klar for å droppe ut av skolen. Selvsagt blir hun bare utnyttet, noe utrolig nok også Dana blir - for Pamela! Grusomt. 

Siden det ikke er noen afroamerikanere med i filmen holder Faith seg trofast mot sin Johnny og bruker heller tiden sin på å fotografere fra innspillingen, både med og uten lov. Dette inkluderer noen uflatterende bilder av Mrs Young, uten at jeg helt husker hva det medførte. 

Den ellevte boken var antakeligvis den viktigste boken, samfunnsmessig, i Trekløveret. I Alt for skolen vår! (Akk, alle disse utropstegnene) står jentene i bresjen for en aksjonskomite som skal redde skolen fra å bli solgt. Deres velgjører har ikke testamentert penger i det uendelige, og hans sønn ønsker å selge byggene. Siden hans sønn, altså velgjørerens sønnesønn, faller for Dana (jada, jeg vet) får Trekløveret gjennomslag for sine ønsker. - Men det er mye styr. Rektor var brysk gjennom hele boken, og det var usedvanlig mange tekopper hos Alison. Herligheten, når jeg tenker meg om ble jentene til og med arrestert for sivil ulydighet! 

Selv om dette er en av bøkene jeg faktisk har selv, husker jeg ikke all verdens av handlingen. Det var kjedelig. Muligens skyldtes dette altfor lite kjæresteri. 

Litt mer intriger på det romantiske plan ble det i den tolvte boka, Den franske piken, den andre av mine to favorittbøker. Det er vinter og jentene gleder seg til den kjipe årstidens store høydepunkt: Skoletur til Fort Laurerdale. Tjukkassen Shelley trener som en gal for å få sommerkroppen 1988, mens de to andre bekymrer seg mest for den håpløse utvekslingsstudenten Nicole. Forventningene på forhånd var skyhøye, jentene forventet seg en eksotisk fransk mademoiselle, men realiteten viste en supersjenert ungjente med usedvanlig barnslige klær. Pamela aner likevel alle vinslottene i det fjerne og innynder seg så godt det lar seg gjøre. Alison oppdager dette, og ber Dana ta seg av Nicole. Dana løser det med å arrangere en gruppedate, men er snill nok og tar henne med på shopping i forkant. Dana kler henne opp, fikser henne på håret og sminker henne etter alle verdens 80-tallskunster, og vipps blir Nicole både vakker og flørtete. Hun går Dana en høy gang, og hva for en takk er vel det? Med flørtingen kommer også den franske aksenten, og Trekløverets gutter lar seg sjarmere. Ja, ikke Johnny da, for han er jo mørkhudet, og vi snakker som sagt om 80-tallet. 

Shelleys lår blir fastere og Nicole blir avkledd (((tsk-tsk))), så er det endelig klart for Florida-tur. Trekløveret benytter seg av anledningen til å innlede noen uskyldige ferieflørter, men de blir heldigvis ikke med hjem igjen til Canby Hall. 

Ja, også fikk Shelley endelig vist seg frem i badedrakt. Eller. Hun kjøpte seg ny badedrakt, så stunning ut, men likevel la ingen merke til henne. Endelig et snev av kritikk av skjønnhetstyranniet, mon tro?

Vil jeg noensinne oppnå komplett samling?

Kanskje var det den voldsomme fallhøyden etter to fantastiske bøker som gjorde det, eller så kan det være at jeg rett og slett begynte å bli lei. Faktum er at de neste fire bøkene ble en eneste stor nedtur for 10-12-årige Ellikken. Kanskje banket nittitallet på døra, kanskje begynte jeg å bli mer kritisk til hva jeg leste. 

Kanskje var det vanskeligere å skaffe ghostwritere også. Det ble stadig verre å koke på samme spiker, og forlaget krevde endringer. Det blir drastiske endringer både i historiefortellingen og på internatskolen, for hold dere fast: Rektoren på Canby Hall, selveste P.A., ønsker gutter som elever! I bok 13 med den talende tittelen Gutter i klassen tas vi med til vårsemesteret hvor Trekløveret havner i klasse med tre gutter. Konseptet er muligens godt nok forklart nå. Uansett. Terry er kjekk og faller selvsagt for Dana, mørkhudede Sheff faller like selvfølgelig for Faith og nerdete Keith faller for femte hjul på vogna: Casey. Nå begynner det å bli nok oppmerksomhet selv for våre tre heltinner. 

Og apropos: Bok nummer 14 har tittelen Jentene ordner opp! Det er ikke mitt utropstegn, bare så det er sagt. De ordner dog ikke opp i kjærlighetslivet sitt. Et skoleprosjekt fører de ut i arbeidslivet som frivillige på et sykehus, og Faith går like godt hen og forelsker seg i en turnuslege. Shelleys Tom dumper henne, så nå har hun bare Paul igjen. Hva Dana gjør er jeg usikker på, men det er mulig hun ordner opp i alt mulig annet. 

I Ærlighet varer lengst (bok 15) initierer Alison et nytt prosjekt: 48 timers sannhetsløfte. Trekløveret signerer med glede, men deres tidligere høflige, hvite løgner blir utilgivelige fornærmelser. Ærligheten går ut over både venner og kjærester, mens den eneste som ikke signerer løftet - Pamela - sniker seg rundt og skaper intriger. Såpeopera mellom to permer, I kid you not. 

Ellers får vi nok et tegn på at serien er på hell: Rektoren får sympatiske trekk. Les selv om du er nysgjerrig. 

I bok 16, Den store hevnen, pryder Dana forsiden ikledd klovnekostyme, som alltid i sentrum. Jeg husker vagt en fortelling om to gutter, et enegget tvillingpar, som på hvert hold innleder forhold til Dana (!) og Pamela (!!) og skaper total forvirring. Av en eller annen grunn føler Trekløveret for å hevne seg ved å kle seg ut i like drakter og forvirre guttene tilbake. Ja, også fotograferer Faith i vilden sky, i håp om å lage en portefølje god nok til å søke jobb i en avisredaksjon i Washington. Det nærmer seg tross alt avslutning og dermed hjemreise. 

For nå er både forlag, ghostwritere og lesere møkklei av Dana, Shelley og Faith. Til og med Ellikken har begynt å se seg om etter andre bøker. Vi klinker til med sisteåret i en eneste bok! 

Og selv om det er litt trist, er det også veldig godt. Tittelen kan ikke misforstås, ei heller bildet. Vi er fremme ved bok 17: Farvel til Canby Hall. Dana, Shelley og Faith har på seg graduation-antrekket og nå skal de fly videre. Men hvor, akk det er det store dilemmaet hos alle tre. 

Danas far inviterer henne til Hawaii for å bli bedre kjent med stemoren og den vesle broren. Faith ønsker å gå på universitetet for å studere foto, men er helt avhengig av å få stipend. Shelley vingler mellom å reise hjem til Iowa eller reise til New York for å søke lykken på Broadway. De diskuterer og veier for og imot, drikker te hos Alison og engasjerer seg i alskens avslutningsshow. Jentene trenger space, selv de begynner å bli møkk lei av hverandre. Deres løsning er silent treatment, ghostwriterens løsning er å la vennskapet bestå når siste skoledag er over. 

Og snipp snapp snute, så er Trekløveret Dana, Shelley og Faith uteksaminerte. 

Slik som i alle vellykkede såpeserier fikk også denne serien en spin-off-serie med tre nye jenter. Faktisk møter vi en av de i siste bok. Hun heter Jane og skal fra neste skoleår ta over rom 407. Alene. - Det går jo ikke an!, tenkte Dana, Shelley og Faith. Ja, jeg også.

Så da sluttet jeg å lese.