Familiesykdommen, av Kristin Friis

Familiesykdommen, av Kristin Friis
Utgitt i 2017. Norsk. Roman.

En ung jente, bare tretten på, sendes hjem fra påskeferie og skrives inn på sykehuset. En hyttenabo så det familien ikke så, eller det de ikke ville se: Hun gikk på ski uten stans, farget snøen blodrød av saft, flyttet maten rundt på tallerken uten å spise. 

Overgangen føles katastrofal. Innlagt på medisinsk avdeling plasseres hun på rom med bare voksne damer. Hun lenkes til sengen, tvinges til å bruke kateter, vaskes av sykepleierne og må spise under strengt oppsyn. Pasienter med anorexia nervosa er svært manipulende, gjentar legen igjen og igjen. Sykepleierne vokter over henne som hauker, innskrenker friheten til minste minimum, nekter alle forsøk på å la henne slippe ut av døren. Hun bare lurer dere, gir dere henne lillefingeren tar hun hele hånda. Hun er sykdommen. 

Bare kontaktsykepleieren lar henne være jenta hun er, lar henne vise sitt egentlige jeg, i alle fall i små blaff. Så svikter jenta også hennes tillit. Hun kan ikke noe for det. 

De to hundre første sidene av Familiesykdommen er noe av det mest intense og sterke jeg noen sinne har lest. Følelsen av tvang, overvåkning og kontroll overføres fra hovedperson til leser. Adapsjonen av både nummen tomhetsfølelse og kløende desperasjon styrkes av mangel på kapittelinndeling. Hun får ikke være i fred, hun får ikke gjøre hva hun vil, ingen spør henne hva hun ønsker, ingen, ingen, ingen, og leseren? Leseren forsvinner inn i dragsuget, leser og leser uten stans. 

Ingen er sin sykdom, men hennes nevrotiske forhold til mat og trening har i lengre tid vært hennes eneste fokus. Kanskje er det en reaksjon på at hun er redd for å forlate barndommen, kanskje skyldes det dysfunksjonell familie eller overgrep. Vi gis ikke svar, på samme måte som jenta heller ikke søker svar på årsaken til hennes sykdom. Hun ser problemene, hun forstår at det er galt, men likevel går beina som trommestikker mens hun later som hun sover. Likevel makter hun ikke presse ned en halv brødskive. Ikke en gang når legen truer om sondenæring. 

Det er jo ikke det at hun ønsker å være slem eller uhøflig, ikke slik som legene og sykepleierne sier hun er. Akkurat som hun går inn for å være utakknemlig eller respektløs. At det bare er å skjerpe seg. 

Ingen spør henne hvorfor hun tenker som hun gjør. Du skal, du må, du kan ikke, sier de. Beordrer henne til å holde sengen, nekter henne å vaske seg, hun må spare krefter. Inn kommer legen med en hale av studenter. De betrakter, dømmer og diskuterer seg imellom. 

Du skal veies, sier legen. Ta av deg alt. Ta av deg trusen også. 

Igjen og igjen tvinges hun til å veies. Igjen og igjen gjentar forfatteren den samme prosedyren, særlig legens insistering av at hun må ta av seg nedentil. Leseren føler det som et overgrep fordi vi frykter noe mer, og nettopp derfor er dette et sterkt bilde på hvordan hun, ungjenta, pasienten, oppfatter situasjonen. Legen skal ikke misbruke henne, men hun føler seg likevel misbrukt. 

Kontaktsykepleieren min står ved behandlingsbenken, har tatt den ene hånden min og holder på sin måte, det hjelper, hun forstår. Du kan ikke stå der, sier legen til kontaktsykepleieren min. Du må flytte deg. Hun nøler. Legen maser, hun står i veien, nå må hun komme seg bort, hun flytter seg langsomt, jeg strekker meg etter hånden hennes, de fanger armen min. Hun er allerede ved døren, ser på meg. Det er noe som gjentar seg, det er noe med strenge menn, og damer som ikke får lov til å trøste. Hånden som holdt meg, den rolige hånden mot deres brå, harde.

Like sterkt er forfatteren insisterende bruk av, la oss kalle det, titler på hennes omgangskrets. Aldri nevnes personene med navn. Sterkest av alt er fraværet av emosjonelle ord som mamma og pappa. I stedet for brukes konsekvent ord som omsorgsperson og senere pårørende. Hennes brødre og søstre kalles bare for søsken, hennes nærmeste på sykehuset omtales kun som kontaktsykepleier. Selv naboen som alarmerte foreldrene den gangen i påskeferien, kalles bare hyttenabodama. Ingen skal slippe inn, hun har mer enn nok med seg selv. Hun kan ikke ta innover seg alle skuffelsen hun gir de rundt seg, skammen foreldrene føler, all tiden hun krever som går ut over andre. De ikke-syke. Ikke-krevende. Hennes sykdom som smitter alle rundt henne. Familiesykdommen.

I 200 sider er vi henne. Den syke, forvirrede, ensomme. 

Det hadde vært en bok mer enn god nok, men dessverre fortsetter fortellingen og etterlater en viss bismak med leseopplevelsen. Hovedpersonen er i andre del voksen og oppsøker sykehuset og en av psykiaterne. Hun forklarer både sin egen situasjon og drar paralleller til andres opplevelser, men det hele fortoner seg mest som en oppramsing av bygg, gateadresser, litterære referanser og helsepolitisk historie. 

Overgangen blir for brå, fortellingen blir for kompakt, det bryter fullstendig med den intense fortellingen om jenta på sykehuset, og jeg forstår ikke hvorfor forfatter eller forlag valgte å innlemme denne delen. 

Enda mer uforståelig er det i avslutningen, når vi igjen tas med til hovedpersonens oppvekst. Etter en kort permisjon fra medisinsk avdeling går det galt igjen for ungjenta. Denne gang skrives hun inn på barneavdelingen. I utgangspunktet er dette like sterk formidling som i første del, men følelsen av en påtvungen og forhastet avrunding av boken er ikke til å unngå. 

Den, i mine øyne svake og halvferdige, siste delen overskygger likevel ikke den sterke leseopplevelsen Kristin Friis gir oss gjennom øynene til en syk trettenåring, isolert og frarøvet all frihet, i en sykehusseng. 

Les også: Ingeborg Sennesets sakprosa Anorektisk har jeg omtalt i (dette innlegget). Skjønnlitterære romaner hvor spiseforstyrrelser omhandles er blant annet (Kjære, av Linnea Myhre), (Hver gang du forlater meg, av Linnea Myhre), (Barsakh, av Simon Stranger) og (Stalins kyr, av Sofi Oksanen). Kristin Friis refererer ellers ved flere tilfeller til Amalie Skrams såkalte sinnsykeromaner. Les gjerne mine omtaler: (Paa Sct. Jørgen) og (Professor Hieronimus)


Kilde: Leseeksemplar.