Juleroser 2017

For tredje år på rad samarbeider Samlaget og Egmont om utgivelsen av adventstidens kanskje aller fineste julehefte. I år er temaet lenker og forsiden er signert av den danske billedkunstneren Bit Vejle. Et tiltalende førsteinntrykk, en perfekt gjenspeiling av innholdet.

Juleroser 2017, red. Herborg Kråkevik

Redaksjonen med multikunstneren Herborg Kråkevik i spissen har nøstet sammen en rekke ulike kunstneres, nålevende som døde, tolkning av ordet lenker. Det er ord og malerier, prosa og poesi. Dikt, noveller, sakprosa og attpåtil en nyskrevet julesang av Anne Grete Preus.

Det skinner av blanke blikk i desember
Av ensomhet i de fulleste rom
Av hemmeligheter som brenner i hjertet
Av en for mye og en stol som står tom

Det starter med Marit Kaldhols dikt Den kvite duken. Hvordan vi må ta vare på hverandre, også ukjente. Kanskje mest av alt de vi enda ikke kjenner. Vi er alle tråder i samme duk. Så passer det så fint med Kjell Arild Follestad som en av de siste tekstene i heftet. Han blander sammen julebudskap og midtøstenpolitikk, med utallige referanser til juleevangeliet. Enkelt, nærmest selvfølgelig, men meget effektivt. 

To av tekstene er nærmest som sakprosa å regne. Begge tar utgangspunkt i eldre verker. En refusert tegning til datidens utgave av Juleroser innleder Susanne Brøggers fortelling om Karen Blixen. Det er interessant litteraturhistorisk, men jeg undres litt over tema, og ikke minst hvorfor det ikke er oversatt til norsk. Det er kanskje det nærmeste kritikk jeg kommer i denne omtalen. Alf Prøysens Matja Madonna står i sin helhet i Juleroser. Matja er den eldre budeia som stiller opp for alle, hun som jobber sent og tidlig Bjørn Ivar Fyksen etterfølger Prøysens novelle, med en overraskende fin analytisk tekst om hans utgivelser. Prøysen «kan være sterkt følelsesladd, på grensen til det sentimentale, men det han skrives ekte, sant (…)», skriver Fyksen. Ikke minst når Prøysen gjør sin egen bestemor til en viktig del av hans noveller. Bestemor Matja er også en skikkelse i hans eneste roman. Felles for bestemor-skikkelsene er en slags forhøyelse, nærmest som en kristusfigur. Hadde alle hatt en bæssmor som hu’ Matja.

En Matja-bestemor møter vi også i Marianne Kaurins rørende novelle Fin til jul. Her skildres en tenåringsjentes årlige stell av sin bestemor, hun som skal stelles pent til julaften. Bestemoren mimrer, gjentar seg selv, år etter år, mens det voksne barnebarnet minnes litt vemodig om tenåringens utålmodighet. Lisa Aisato har illustrert novellen, og denne finnes som eget trykk i heftet. En gammel dame i snøføyka, med kjole, krøllete hår og neglelakk. Du er dømt til å bli rørt.

En annen personlig favoritt i heftet er Kari Bremnes memoar Lys i alle rom. Hun mimrer til barndommens jul, alt sett i lys av farens nåværende situasjon som pleietrengende. Faren som alltid har vært så nøye på tradisjonene, han som visste hvor alle nissene skulle stå, og han som alltid insisterte på lys i alle rom. Nå har ikke nissene lenger sin faste plass. «Vi liker det ikke. Han pappa og meg», skriver hun. – Og leserne kjenner seg igjen, med ømhet i hjertet.

Det som er og det som var. Bjørn Eidsvåg fine tekst om tro og tvil må også få noen ord. Så godt likte jeg hans vesle, forsiktige monolog, og så vanskelig er det å skrive om det.

Som en skarp kontrast til disse hjertegode fortellingene er Siste mann ståande av Synnøve Macody Lund. I hennes novelle møter vi en selvdestruktivitet, en råhet og en depressivitet som ved første øyekast virker malplassert i et julehefte. – Men selvfølgelig. Også de med hardest skall har en mykere side. Det «vil aldri vare», tenker han, og forsvinner. Så er han tilbake, hjem til henne. Lenker der også, altså. Vi trenger noen i livet vårt, vi klarer oss ikke alene. Vi er alle tråder i samme duk.

Og når flosklene atter kommer er det befriende å kunne avslutte denne omtalen med noen ord om Kjersti Bergemoens julebrev, humoristisk ærlig og behind the scenes. Det er krangling med mannen, hjertesukk om et par dagers silent treatment etterfulgt av vennskapelig gjenforening, for så å begynne på’an igjen. Og det er ungene. Disse forbaska, uforståelige ungene som slamrer med dørene og driver med fanteri man slettes ikke aner noe om. Men det er jo familie, ikke sant, man hører sammen i all evighet, på godt og på vondt. Tråder og lenker.

Dere skjønner tegninga, enten det er tematikken eller alle illustrasjonene. Håkon Bleken, Håvard Vikholmen og Frida Hansen for å ta noen. Forfattere er nevnt, og la oss heller ikke glemme Geir Gulliksen. Elementene fra Bit Vejles forside snirkler seg inn innimellom alle ordene og understreker fellesskapet.

Det er rett og slett et veldig fint julehefte. Så enkelt kan det sies. Ta vare på hverandre, i julen og i hverdagen.

Med ønske om en fredfylt og varm jul,

Ellikken