Jeg elsker Carl Frode Tillers romaner. Jeg forguder forfatteren selv. Da hans nyeste roman ankom min postkasse vekslet jeg mellom eufori og handlingslammelse. Jeg bestemte meg for å spare den til en helt spesiell anledning. Det ble kronet med seier: Jeg og mitt lag ble femte best i verden, boken ble et av årets høydepunkt. Vi overgikk oss selv, men Tiller ...? Tiller har gjort det han kan best, og har lykkes som sedvanlig.
Roman utgitt høsten 2017. Nynorsk.
Jeg våger ikke helt begi meg ut på en beskrivelse av innholdet, men dette kan jeg si: Bokens hovedperson er Terje, og Terje er død.
Slik kan en bok også begynne. Ikke bare er han død, hans endelikt skyldes ham selv. Spørsmålet er hvorfor han gikk til dette skritt, og svaret sirkler vi oss inn på ved å lese videre i boken. – Tilbake i tid, stadig lenger og lenger tilbake, til der det en gang startet, den gang spiren ble sådd. Stadige frempek, stadige urovekkende hint du ikke helt forstår, får deg til å grøsse over hele kroppen.
Nok en gang demonstrerer Carl Frode Tiller sin magiske evne til å avsløre menneskets psyke og de haltende relasjoner vi gjør oss avhengige av. Relasjoner som halter avgårde, valg man kunne gjort annerledes, reaksjoner som kommer feil ut. Det beste er likevel det nesten ubehagelige trivielle, det nakne, ved det hele. Du nærmest skammer deg. - For de meningsløse dialogene, de nedrige tankene, misunnelsen, hevngjerrigheten, de er altfor gjenkjennelige. Du kjenner deg igjen, og du liker det ikke. Kanskje du ikke en gang liker deg selv.
Tillers persongalleri er i alle fall ikke udelt sympatisk. Ikke denne gangen heller. Likevel, denne ærlige, ubehagelige fremstillingen, avsløringen, oppfattes som så genuint ekte at man likevel føler en viss empati for både Terje og menneskene i hans liv. Alle er seg selv på godt og mest vondt, resultater av sitt miljø og sine erfaringer.
"Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."
Jeg våger ikke skrive mer, jeg vil ikke risikere å ødelegge det geniale ved boken, men tro meg på min anbefaling. Og om du ikke er overbevist, les (Reading Randi) sin meget grundige omtale. Dette bør være en soleklar kandidat til Bokbloggerprisen og seiler opp som årets sikreste julegave til den litteraturglade.
Kilde: Leseeksemplar
8 kommentarer:
Helt enig med deg!
Denne er veldig bra!
Din entusiasme og begeistring er smittende - fin omtale. Takk for linking, jeg linker tilbake.
Ja, hva er det ikke å like med denne boka.
BBP-poeng fra meg også.:)
Yep. What's not to like?
Dialogmesteren. (ehm, selv om Innsirkling x 3 var bedre).
Eg er heilt einig med deg, og trur dette må vere Tiller si beste bok så langt. Da eg først byrja å lese boka, lo eg av måten han behandla dei andre på (som eg og meinte var til pass åt dei, som vi plar seie her eg er frå). Han såg tvers gjennom dei og måten dei forsøkte å framstille seg på, til dømes systera og mora, som verka å ville vere i ei offerrolle. Men så gjekk historia lenger og lenger bak, Terje blei stadig sintare og det var ikkje lenger så morosamt. Tvert imot blei det trist å sjå korleis han heile tida tenkte det verste om dei rundt seg, og trudde at dei tenkte det verste om han. Slutten var berre sørgeleg og eg gråt av den vesle guten som ein gong sette både foreldra og systera så høgt. Eg blei rysta langt inni sjelen og har vanskar med å skjøne at det går an å skrive noko sånt. Så djupt, psykisk granskande eller kva eg skal kalle det. Absolutt Bokbloggerprisnominasjonsverdig (nytt ord?)
Ingalill: Hmjo, men jeg holder stadig en knapp på Skråninga. Jeg er fortsatt gjennomrystet av den.
Annkolaas: Det du sa :-D
Det er nesten så jeg ikke våge hviske at jeg ikke har lest Innsirkling enda. Men jeg har kjøpt alle 3, og har til og med denne hjemme. Det får bli et prosjekt for neste år å lese Tiller :-)
Det er fint å lese din omtale av boka som vi bokblogger samleser i mai 2018 i forbindelse med Bokbloggerprisen 2017. Måtte han vinne, sier jeg!
Legg inn en kommentar