Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen

Mine kolleger var ytterst tvilende til hele konseptet. - Feel good-roman om en revisor? Det tror jeg ikke er mulig, utbrøt de tørt. Skjønt, selvsagt ikke uten forbehold. – Men den skal visst være morsom! forsøkte jeg videre. De kikket tomt ut i luften og ristet på hodet over meg, revisjonskontorets sekretær.

Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen

Utgitt i 2017. Feel good. Norsk. Debutant.

Midt i årsoppgjøret har jeg enda ikke lykkes å selge den inn som lesestoff til mine kolleger. – Nå har jeg lest den, forsøkte jeg meg. – Og hva syns du? fulgte de opp. – Ja, jo, det er jo litt revisjonsuttrykk der da, kanskje du kunne lese den så kan vi snakke om den etterpå? lokket jeg.

Fra forlagets presentasjon:

Elvira skjønner ikke helt vitsen med andre mennesker og holder omgivelsene på trygg avstand med kalkyler, regneark og krasse bemerkninger.

Slik hadde det kunnet fortsette, men en dag skjer det noe. Den pensjonerte jordmoren som bor i nabohuset dør, og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner på mystisk vis. Elvira er overbevist om at noen i den lille sørlandsbyen ruger på en mørk hemmelighet, og med skarpt revisorblikk og jordmorens innpåslitne hund på slep tar hun saken i egne hender.

Sannheten er at dette er litteratur langt utenfor min komfortsone. Akkurat som med snakkisen Ingrid Winther klarer jeg rett og slett ikke se humoren. Jeg humret ikke en eneste gang, selv om jeg ser at andre fint kan være i stand til det. Og DER skjønner dere hvorfor jeg har gruet meg for å skrive om boken.

- For en gyllen regel er å være snill med debutanter. En annen gyllen regel er å unngå personlig synsing, i særdeleshet om man i utgangspunktet har vanskeligheter med å føle seg bekvem med en viss sjanger. Jeg sliter litt der. Derimot kan jeg forsøke å skrive litt om det forfatteren skriver og hvordan hun faktisk skriver det:

Linda Skomakerstuen bobler over av skriveglede. Hun er velsignet med en god penn og teft for godt språk, men hennes ordrikdom går tidvis over alle kosteskaft. Jeg koste meg med det i begynnelsen, men fikk etter hvert lei. Den ene beskrivelsen avløser den andre og vipps har man helt mistet tråden. Det er, når det er sagt, kanskje noe typisk for sjangeren. Og for å følge opp betegnelsen feel good; det blir ærlig talt litt too much.

Tømmerkoia ligger på ei glenne mellom trærne. Den er farget av vær og vind, brun og skjoldet som skogbunnen og trestammene. Ei gran stikker opp av torvtaket, og det sitter to kråker og krangler på takskjegget. Det ville ikke overrasket meg om Espen Askeladd hadde dukket opp i skogholtet, men han er ikke å se, ikke kongsdattera heller. Det er bare oss to, to forkomne skognisser som sjangrer over tunet.

- Men igjen, det er meg: Jeg som ikke har sansen for feel good-romaner. Rett skal være rett: Det er mange ord i denne omtalen også. Faktisk i overkant mange. Likevel, jeg har tenkt og grublet, og stadig mener jeg overfloden av ord forstyrrer handlingen. Jeg leser at det skjer ting, men selve handlingen fortoner seg stadig som uvesentlig. Hun leker seg med språket, men dette går ut over selve historien, og interessen daler tilsvarende. Jeg ender opp med å ikke orke å lete etter handlingen, for jeg finner bare ord. Det er synd. For igjen; hun har en god penn. Hun kan skrive, og boken fremstår som tvers igjennom sympatisk. Jeg vil så gjerne like fortellingen, men jeg får det ikke helt til.

Jeg er vel litt for sær *, rett og slett. Akkurat som Elvira, bokens hovedperson. Det er noe befriende over romaner hvor persongalleriets fremste ikke umiddelbart smetter inn i hjertet på leseren. Hun er vanlig, med feil og mangler som alle oss andre. Og kanskje er nettopp denne bokens feil og mangler nok til å fenge mange lesere. Det er ikke så farlig. Det er bare jo bare underholdende.

* Litt for sær, eller så burde redaktøren i forlaget vært strengere underveis. Les boken og avgjør selv. Se om du er enig med meg, eller med de begeistrede, mer profesjonelle anmeldelsene.

Når årsoppgjøret er over håper jeg mine kolleger tar seg tid til å plukke opp boken. Revisjonsreferansene som dukker opp dann og vann, vil formodentlig alene være nok til at de finner boken underholdende. – Og jeg håper at den evigvarende, tørre humoren oppfattes av andre som det den er ment å være. Morsom.

Kilde: Leseeksemplar.