Fire år etter debutromanen Evig søndag gir hun denne høsten ut sin tredje roman. «Det er en kjærlighetsroman om det nådeløse håpet, når den ene elsker mer enn den andre, og – ikke minst – om forsøket på å fri seg fra kjærlighetssorgen uten samtidig å miste seg selv» skriver forlaget.
Hver gang du forlater meg, av Linnéa Myhre
Norsk. Utgitt i 2016.
Dersom man begynner å lese boken med forventning om romantikk vil leseren bli særdeles skuffet. Her er lite kjærlighet å spore. Mest avhengighet. Destruktiv avhengighet uten særlig utsikter til lykkelig slutt.
Så er det også utfordrende å lese. Ikke med hensyn til språk, men til oppbygging. Det går i samme tralten, boken igjennom: Hun lengter, han kommer tilbake, han forlater henne, hun lengter, han kommer tilbake, han forlater henne.
Det kunne vært interessant, men dessverre, leseopplevelsen oppfattes heller som kjedsommelig. Forfatteren repeterer samme type handlingforløp, uten særlig – om noen – fremdrift.
Men det er kanskje slik det er. Man trenger ingen uttalt grunn til å dedisere hele sitt liv til kampen om å være tynn, ei heller om kampen for sin utkårede. Har hodet først bestemt seg, hjelper ikke alltid rasjonell tankegang. De tankene slipper rett og slett ikke til.
For hovedpersonen er ikke bare uhelbredelig opptatt av sin kjæreste. Hun er like psykelig opptatt av sin kropp, som et bilde på egen vellykkethet. Er hun tilstrekkelig tynn, vil han kanskje aldri mer forlate henne.
Men jo mer hun kaster opp, jo mer oppblåst blir hun i ansiktet. Og for hver gang hun tar ham tilbake, jo vondere blir det å miste ham.
Hun kommer seg ikke ut av mønsteret, det går i sirkel, en evigvarende sirkel som løfter henne opp bare for å knuse henne etterpå.
Det bare er sånn.
Dermed spiller det heller ingen rolle at forfatteren ikke gjør forsøk på å få leseren til å forstå hva som er så fantastisk med denne mannen. Hvorfor han er umulig å holde seg unna. Hans utseende, egenskaper, tiltrekningskraft er uvesentlig. Det er ingen kjærlighetsroman, ingen romantikk, bare avhengighet.
Hun går ikke i dybden, men det er helt okay.
Slik savner jeg heller ikke å få vite mer om han, eller hennes homofile samboer. Forskjellen er at sistnevnte omtales med navn. Han blir likevel alltid inkludert som en rekvisita, noe som er blitt kritisert i riksmedia, men også dette er okay.
Ikke fullendt. Kanskje burde hans eksistens vært utslettet, men det er likevel okay.
Det jeg derimot er begeistret for er forfatterens konsekvente bruk at han og hun. Ikke et eneste sted røpes navn eller alder, vanligvis essensielle knagger å henge historien på, verken på hovedpersonen selv eller hennes kjæreste.
Skjønt språket oppfattes som unaturlig. Det er noe dannet over det hele, noe korrekt som dessverre ikke er helt konsekvent. At ord som dritt og døds plutselig dukker opp i siste halvdel virker bare forstyrrende. At hun velger å skrive sin roman i denne type språkdrakt krever ekstra streng redigering. Dessverre finnes det altså glipp som ødelegger helheten.
På en annen side: At språket virker konstruert skyldes kanskje leseren sine antakelser. Man forventer, ut i fra kunnskaper om forfatteren, at historien er skrevet ut fra egne erfaringer og mentalitet. At hun i mange år har slitt med psyken er viden kjent gjennom bøker, blogg og generell samfunnsdebatt. Likedan at hun er kjæreste med en profilert musiker, akkurat som hovedpersonen i romanen er, så vel som hyppig psykologhjelp. Forskjellen er at forfatteren er ung, mens romanens hovedperson fremstår, riktignok kun språklig sett, som godt voksen.
En dannet femtiåring, kanskje, uten at rammene rundt fortellingen sannsynliggjør denne alder eller situasjon. Språket, denne litt forvirrende settingen, gjør at vi ikke automatisk trekker linjene til forfatteren selv. Det taler absolutt til romanens fordel.
Det gjør også innslagene av satire og ironi, som fungerer som velkomne avbrekk fra den evige runddansen, øyensynlig uten håp.
Forening. Forlatelse. Forening. Forlatelse.
Jeg skulle bare ønske jeg forstod hvorfor han hele tiden vender tilbake til henne. Hennes nevroser, kroniske mistenksomhet. Jeg skulle ønske jeg forstod hvordan hun er som menneske, uten alt dette. Sett hennes sjarm. Varme smil. Kjærlige hender.
- Men jeg ser bare nevrosene. Og hvor enn slitsomt det er å leve med dette, er det også slitsomt å lese om.
Dessverre.
Les heller: Forfatterens roman (Kjære) som jeg likte mye, mye bedre enn denne.
Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet?
14 kommentarer:
Har denne på vent, etter at den dumpet ned i postkassa, som en overraskelse. Jeg har jo lest henne to tidligere bøker, og det er interessant å følge med Linnea Myhres forfatterskap. Men den kommer nok ikke først i ventebunken, denne...
Kjedelig å lese at den er kjedsommelig, da.. Monoton?
Holder faktisk på med denne nå men jeg har ikke kommet så langt! Men jeg var stygt redd for at den var akkurat slik,og uten at jeg skal si for mye så kjenner jeg en som holder på på en lignende måte,godt voksen dame som "hekter" seg fast til menn som egentlig ikke er interessert og det er jo som du sier, en avhengighet som ikke har noe med kjærlighet å gjøre. Spent på om situasjonen til hun jeg kjenner er med på å påvirke mitt syn på denne boken.
Skal selvfølgelig prøve å skille disse to fra hverandre så godt det lar seg gjøre.Jeg har også lest de to andre bøkene hennes og jeg likte vel den første aller best om jeg ikke husker feil.
Godt den ikke var så veldig lang da.....
Det er litt ugreit å være først ute når man ikke syns boken er god nok. Jeg ville så gjerne like den også, men det ble for vanskelig denne gang.
Monoton ja, på sett og vis. "Samme tralten" uten noen fremdrift. Eller inderlighet, kanskje. Jeg forstår jo meningen med det, som i et mønster det virker håpløst å komme ut av, men det ble likevel stillestående.
Artig å lese om denne boken, som jeg så Beathe lese i i går da vi møttes for å gå på forlagsmøte. Skjønte fort at dette ikke er boken for meg, til tross for at jeg har lest forfatteren før, og likt det jeg leste. Takk for at du har gitt meg innsikt, jeg venter heller på neste :)
Jeg har ikke tenkt å lese boka, da jeg skjønner at den handler om et vanskelig og tøft forhold. Kanskje vegrer jeg meg mest på grunn av at hun sliter med sine spisevansker, noe jeg vet er forferdelig vanskelig å leve med. Likevel flott at hun klarer å skrive om det, kanskje som egenterapi? Synd at boka ikke blir bra.
Kjenner til det der, Eli! Litt "ekkelt" å være første blogger ut når man ikke syntes noe om boken og i hvert fall om den har fått gode kritikker ellers i media.
Jeg likte denne etterhvert, men jeg ser likevel det du sier om liten fremdrift, og først og fremst at jeg ikke helt forstår hvorfor han kommer tilbake til henne stadig vekk. Hvorfor tar han henne med seg til Bergen? Men han vil vel ha noe trygt, men likevel vil være fri. Jeg kjedet meg litt i starten av boken, men etterhvert likte jeg den monotone rytmen i livet hennes, fulgt av nevrosene, tomheten, avhengigheten. At jeg likte det er vel feil å si, men det hadde en effekt som gjorde inntrykk på meg. Når det gjelder manglende inderlighet ser ikke jeg egentlig på det som en ulempe her. Jeg leste Tomas Espedal sin Året like før og der ble det i overkant mye inderlighet:-) Jeg likte forøvrig Kjære bedre.
Jeg har forresten kjøpt med billett til boksamtale med Linea Myhre og Finn Skårderud til uka. Forhåpentligvis blir det interessant selv om boka er sånn passe. Finn var jo terapeuten hennes..
Silje: Glad du likte den bedre enn meg!
Anita: DET skulle jeg gjerne vært på også! Jeg har veldig sans for henne, og psykologiprat er alltid interessant :)
Synd du ikke likte den! L
Tro meg, jeg syns det er synd jeg også. Såpass synd at jeg ser frem mot neste. Do your thing, jeg er bare en dråpe i leserhavet :-)
Eg har ikkje lese boka ennå, men eg har fått ho tilsendt og eg skal lese ho. Ein ting som slår meg når eg les det du skriv - er det ikkje slik at usunne relasjoner og ustabile relasjoner ofte heng saman med spiseforstyrrelsar? Det med avhengigheit og repeterande adferd - det høyrest nesten sjukeleg ut, slik du beskriv det. Du skriv det sjølv òg, med det irrasjonelle med tanke på å bli tynnare og å behalde fyren. Eg veit ikkje, men eg får tanker til Stalins kyr og Baby Jane når eg les det du skriv. Eg må lese boka, kjenner eg.
Bjørg: My point exactly, derfor blir jeg litt grinete når boken markedsføres som kjærlighetsroman. Og ja, les boka! Lite er bedre enn bøker man kan diskutere :)
Det er interessant å lese hvordan en bok kan oppleves så ulikt. Jeg ser mye av det du skriver om boken, selv om jeg ikke er enig. For meg ble dette en av de såreste bøkene hun har skrevet, og kanskje har det noe å gjøre med min egen livserfaring. For jeg har en gang vært den jenta hun skriver om, og jeg synes hun tar alt på kornet. Og det manglende fremdriften har mye med ventingen å gjøre - for man venter og venter og venter.
Jeg opplevde det litt vanskelig å komme inn i boken i starten, kanskje fordi jeg ikke ville det, men etter hvert følt alt bedre. Det vil si, dialogene opplevde jeg som altfor kunstige. Ingen mennesker snakker slik, var noe av det som slo meg underveis.
Og helt enig med dere som skriver at dette ikke er en kjærlighetsroman. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i den. Dette er en bok om usikkerhet, kontrollmani og destruktivitet - og det Hun i romanen føler har ikke noe med kjærlighet å gjøre heller. Det handler om å knytte seg så sterkt til et annet menneske, fordi man tror at det kun er den personen som kan gjøre en lykkelig - man mangler en grunnleggende trygghet til å gjøre seg selv lykkelig på egen hånd.
Men jeg oppfatter at Han i fortellingen faktisk elsker henne, men at Hun skyver ham unna i all sin maniske usikkerhet.
Legg inn en kommentar