Lest og ulest i 2014: Sommermånedene

Fort og gæli-varianten av månedsoppsummeringen, noe som er en ren og skjær skam siden jeg attpåtil har samlet tre måneder igjen. Feigt. Usselt. Teit.

Mye negativt kan sies om min mangel på evne til å lese bøker denne sommeren. Det har vært jobb, spilling og intensive ferieturer. Det har rett og slett ikke vært særlig tid til annet enn å lese åtte bøker på tre måneder.

• Lyden av asfalt, av Yngve Kveine (les min omtale)
• Det går ikke over, av Jakob Arvola (les min omtale)
• Sandmannen, av Lars Kepler (les min omtale)
• Døden i Venedig, av Thomas Mann (les min omtale)
• Battle, av Maja Lunde (les min omtale)
• Papirbyer, av John Green (les min omtale)
• Hvor ble du av, Bernadette, av Maria Semple (les minomtale)
• Menneskefluene, av Hans Olav Lahlum (les min omtale)
• Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez (les minomtale)

Vel, hadde jeg tatt med meg en ekstra bok til Italia, ville jeg pyntet noe på antallet. – Men ungdomsboken Battle var såpass medrivende at hele boken ble slukt i løpet av en flytur og påfølgende togreise.

Never the less, åtte bøker er hvordan man enn vrir og vender på det åtte bøker. Ikke sju, ikke seks, ikke fem, slettes ikke fire, i hvert fall ikke tre…. Og så videre. Fornøyelige lesestunder har det også vært, attpåtil spennende. Til og med grått har jeg gjort, og da er alt i skjønneste orden. Ja, også har jeg skrevet om samtlige!

Når man attpåtil kan krysse av på listen over klassikere, er mye gjort. Og ikke for å glemme: Tre bøker som absolutt kan være aktuelle til neste års Bokbloggerpris. Spesielt begeistret ble jeg for oppvekstromanen fra Groruddalen, Lyden av asfalt.

To klassikere, to ungdomsromaner, en oppvekstroman, to kriminalromaner og en deilig sommerlektyre. Jeg likte, av og til elsket, hver eneste bok. Det blir ikke stort bedre enn det!

Men nå bare babler jeg. Babler for å overdøve de urytmiske hjertedunkene som fremkalles av bevisstheten rundt at Bokbloggertreffet nærmer seg med stormskritt. Orkanskritt. 

Ultimatetorpedoskritt. Jeg gruer meg og jeg gleder meg. Vekselsvis og samtidig. Bokbloggere er generelt særdeles lite skumle, jeg vet jo det, men likevel. Nye folk. Kjempeskummelt. Mingling. Ustyrtelig skummelt. Trøsten er at man har en cava-date i forkant. Målet er at vi sammen skaper så masse skandaler at fremtidig utgave av Vagant blir som Se og Hør å regne.

Men nå bare babler jeg.

Akkurat som boka jeg holder på med for tiden. Den type bok du forsøker å komme deg igjennom, fordi den fortjener det, tross alt, men som likevel går det fullstendig på nervene. Dårlig språk. Katastrofal mangel på struktur. Utropstegn. La meg slippe å fortsette. Det er trist, fordi ideen er så god. Med en lydhør forfatter og en streng redaktør kunne resultatet blitt bra.

Og foran meg står en hel stabel med romaner som skriker etter meg. Romaner jeg tror er av en helt annen kvalitet. – Men jeg må forsøke. Litt til. Bare litt til. Herfra kan det bare gå en vei.