Absolutt Presens, av David Lie

Da forlaget Vigmostad & Bjørke på sensommeren sendte ut årets høstliste, var det en bok som utmerket seg stort:

Absolutt presens, av David Lie

Les bare teaseren som fulgte med:

Absolutt presens er en roman med et tungt eksistensielt raseri, en forakt mot mennesket og mot samfunnet vi har avlet frem. Verden går til helvete, vi må kort og godt vurdere å begynne på nytt. Og Hærredsvaagen argumenterer urovekkende godt.

Jeg lot meg umiddelbart friste og gledet meg til deilige timer med nesa i en bok, lett humrende over sarkastisk overflod og den ytterste depresjon.

For Hans Frederik Hærredsvaagen er nettopp det, både sarkastisk og deprimert. Langt ut i fingerspissene. Han oppfant sarkasme. Han rendyrker sin depresjon og innbitte negativitet til alt hva verden har å tilby. Det være seg fedmebefengte fremmede på bussen eller dagens tvilsomme middagsrett på Blinderns kafeteria.

Innimellom all eder og galle er han forpliktet til å forelese for vitebegjærlige studenter, et kall, et yrke, et virke, han gjør alt for å glemme. Instituttets leder, Mette Høyvraa, bruker store deler av sin tid til å minne ham på hva han egentlig gjør der. Ikke bare må han forelese, han må også produsere noe. Publisere noe. Gi folket noe.

Det er denne prosessen David Lie serverer oss over 250 sider i debutromanen Absolutt Presens. Riktig nok kommer prosessen i annen rekke, for det er først og fremst Hærredsvaagens dunkle indre vi slipper inn i. – Og der er det slettes ikke behagelig å være.

Spesielt lett var ei heller boken å lese. Den krever definitivt sin leser, med setninger som gjerne varer langt over en side. Fremmedord, endeløse apropos og usedvanlige uttrykk florerer. Om noen skal utgi ti-binds oppslagsverk om nye ord og uttrykk i norsk språk er David Lie mannen.

For jeg tror ikke sivilisatorisk angrep, avgrunnsdyp apati og Geistmastrodontenes fortreffelighetsregister noen sinne tidligere har vært særlig hyppig anvendt i en roman. Det må ha vært en ren fornøyelse å skrive. Og det beste av alt: Lie er konsekvent romanen igjennom. Ikke et eneste sted, ikke en eneste side, ikke i et eneste avsnitt, lar han leseren slappe av.

Særdeles pretensiøst, altså, og dypt fascinerende i begynnelsen. Et par hundre sider med fabuleringer og ramsalte tirader ble likevel noe i overkant. I så måte hadde forfatteren kunne vært tjent med å skrive mer om de ytre hendelsene, men det ville igjen svekket bokens genialitet i all dens annerledeshet og krav til leserens utholdenhet.  

Boken gir deg en utvilsomt en krevende og således morsom leseopplevelse. - Bare ikke velg Absolutt Presens som din eneste ferielektyre. Les den heller i vintermørket om du er eller noen sinne har vært student. Les den høyt i lystig, tørrvittig, akademisk rødvinskalas.

Les den om du noen sinne har spist dagens på Frederikke. Les den om du i perioder av ditt liv har vandret håpefull langs Problemveien.  Les den om du har vært på minst en forelesning med Trond Berg Eriksen. Les den om du er i stand til å dra på smilebåndet av Geistmastrodontenes fortreffelighetsregister. Bare da. Det er en absolutt forutsetning.

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Takk til V&B! Og og og, honnør til Stian Hole som er mesteren bak omslagets illustrasjon.

Andre bloggere: Ingen andre bokbloggere har meg bekjent tatt for seg denne romanen. Derimot har Clementine fra hardulest.com oppfordret til diskusjon rundt krevende bøker. Både innlegg og kommentarer er vel verdt å lese: (Hvor krevende aksepterer du at en roman kan være?) og (Hva sliter degaldeles ut når du leser en roman?)