21.10.13

Politi, av Jo Nesbø (eller min kamp om å lese den ferdig)

Jeg skulle ikke skrive anmeldelse av denne boken. Den er i hjel snakket nok fra før. Framsnakket hinsides all fornuft. Nettopp derfor bestemte jeg meg likevel for å skrive noen ord om Politi. Verden tåler å høre en misfornøyd stemme i all jubelbrølet.


Politi, av Jo Nesbø
- eller den store kampen om å fullføre boken, om du vil -
Ikke at jeg skal slakte boken. Jeg vil nødig være noen politislakter. No pun intended. Jeg er bare ikke med på at denne kriminalromanen er toppen av lykke, terningkast 7-kandidat, mandelen i julegrøten. Den kunne faktisk vært bedre.

”Jeg skal ikke lese den siste til Nesbø enda. Jeg vil vente til all hypen har gått over. Om et år kanskje, eller noe.” sa jeg kjekt til en kollega.
Kollegaen var raskt frempå: ”Jeg har boken hjemme! Jeg kan ta den med i morgen så du kan låne den!”
”Ja, gjerne!” svarte jeg.
Så da leste jeg den, da. Leste og leste, angret og svertet og bannet og svettet. Holdt tålmodigheten i sjakk de første femti sidene. De første hundre sidene. Tålmodigheten var nær bristepunktet etter 150 sider. Etter 163 sider brøt jeg ut i fortvilelse: ”Løsner det virkelig aldri?”. Etter 320 sider la jeg den bort. Reiste på ferie. Leste en bok som tynte tålmodigheten min ytterligere. Så kom jeg hjem, tok frem Politi og leste, angret, svertet, bannet og svettet videre. De siste hundre sidene forsvant i et jafs. De resterende 425 sidene har vært en ren og skjær kamp.
Seks uker tok det. Det var det faktisk ikke verdt. Ikke egentlig.
Kanskje skyldes det at jeg fortsatt er litt sint for at Nesbø ikke ga seg etter Gjenferd. I mine øyne, på topp. Jeg er Nesbø-fan så det holder i lange baner. Det er ikke stort den mannen kan gjøre galt. – Men likevel, altså, likevel er jeg inderlig skuffet. Trolig er det fordi Politi er blitt så inderlig opphauset.
Dere vet. Det er ikke deg, kjære Jo Nesbø. Det er ikke din feil, det er deres...
Så hvor gikk det da galt, hva var det som ikke klaffet denne gang?
Det er i alle fall ikke plottet i seg selv. Få, om noen, hoster opp sådanne fantastiske plott som Nesbø. I Politi leker han katt og mus med leseren som aldri før. Det bakenforliggende tema er jeg mer usikker på. Jo Nesbøs styrke er, utenom disse utrolige plott, hans evne til stadig å fornye seg. I Gjenferd ble vi servert en dysterhet som slo ut en hel leserskare. I Panserhjerte ble samme skare søvnløse etter å ha lest utallige sider om en brutalitet knapt nok uten sidestykke i norsk litteratur. Lesere av Rødstrupe lot seg fascinere av historikk og hevngjerrighet. Mange lesere slet med paranoia etter å lest Snømannen. Trofaste tilhengere fniste seg storøyde gjennom Hodejegerne. Barn så vel som voksne har ledd seg fillete av Doktor Proktor. Vi stopper der. I Politi gir Jo Nesbø oss noe så vanskelig, komplisert, farlig som kjærlighet. Kjærlighet mellom foreldre og barn. Romantikk mellom nyforelskede. Hodestups, fatalt, ødeleggende, oppbyggende.  Til og med småerotiske sekvenser blir servert.
Det er dristig på flere måter. Dristig fordi det er så annerledes, vi forventer det ikke. Dristig fordi det lett kan gå galt. Jeg tror ikke på denne kjærligheten. Jeg ser antydninger til det, men gripes ikke. Den har ingen egentlig dybde, den blir overfladisk og påtatt.
Ikke alltid. Ikke i en fars redsel for at noe har skjedd med datteren. Men ofte. Som i Holes seksuelle frustrasjon over studenten Silje. Som i Holes savn av stesønnen.
Og akkurat det er kritisk. Jeg ville lese mer om Oleg. Ville vite mer, føle mer, etter Gjenferds emosjonelle karusell. Jeg gråt over Oleg, slik som jeg gråt over Goggen i Tove Nilsen-bøkene. I Politi forventet jeg mer om Oleg. Jeg krevde mer. – Men det kom aldri noe mer. Ikke egentlig. Å repetere den velbrukte Tetris-klisjeen er langt fra innafor.

Langt fra innafor når så mye av fokuset var lagt til nettopp følelser. Rakel fikk uvanlig mye oppmerksomhet, men også her savnet jeg dybden som skal til for å gjøre ordene til noe mer enn trykte bokstaver. Mest prekært er mangelen på dybde når Hole mister en nær kollega. Her hadde Nesbø tjent på en mer emosjonell utbrodering. Det skal svi, både for Hole og for leseren. Mangelen på følelser er dramatisk.
- Og hvor er Holes far og søster? En vesentlig rød tråd gjennom samtlige Harry Hole-romaner er fullstendig fraværende i Politi. Det blir både et savn og en irritasjon. Ikke en eneste gang blir hans familie nevnt. Ikke en eneste gang.
For det er et poeng. Nesbø elsker til stadighet å referere til tidligere bøker. Du skal ha fulgt med i timen for å få med deg alle slagferdighetene, hintene, all mimringen. Du skal ha lest om Harry Hole før for å forstå at Bellmann har ugler i mosen, at Truls er en kjeltring, at Beate har evner utenom det vanlige, at Bjørn er en tegneseriefigur. Du skal ha lest om Harry Hole før for å vite hvem som drepte hvem hvor og når, ikke minst hvem de ikke vet som drepte noen de ikke er helt sikre på hvem er. Hole-universet er fantastisk, Nesbøs logistikk er beundringsverdig. En utvilsom styrke i seg selv.
Og i boken finner vi utallige bihistorier utenom selve politietterforskningen. Flere av historiene er uvesentlige, i alle fall tilsynelatende. Nesbø leker med leseren. Et utall cliffhangers blir presentert, og leseren blir like utallig mange ganger lurt trill rundt. Spenningskurven øker til uante høyder for så å sprekke som en ballong. Noen ganger er det bare pinlig. Er dette forsøksvis morsomt, eller er det bare dårlig håndverk? På sitt beste er det derimot genialt.
Genialiteten glimter til ofte nok til å overskygge det mest negative. Likevel hindrer det ikke at Politi for meg fremstår som stillestående og treg. Alt for mye skal utbroderes før vi aner opprullingen. Avsløringen får for liten oppmerksomhet. Det er ingen egentlig nerve før helt på tampen. Den grep meg aldri før de siste hundre sidene. Allerede fire hundre sider hadde blitt lest før det startet. Noen ganger er det for lite, for sent.

Jeg er fortsatt Jo Nesbø-fan. Jeg er det. Men kjærligheten har lett for å skuffe.



Kilde: Bok lånt av kollega, som for lengst avslørt. Husket attpåtil å levere den tilbake.
Andre bloggere: Et utall, retten og sletten. Et raskt google-søk vil servere de fleste på et sølvfat. Om jeg skulle velge ut en eneste en, anbefaler jeg alle å lese (min muse) sin glimrende analyse. Ingen over, ingen ved siden av.
Les også: Andre Jo Nesbø-bøker jeg har omtalt, muligens også anmeldt, er få - men dog:(Sorgenfri) (Gjenferd)  (Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje) (Doktor Proktor og det store gullrøveriet)

21 kommentarer:

Bokelskerinnen sa...

Jeg slet også med starten av denne boken. Det løsnet etter hvert, men jeg holdt på å legge den vekk en periode.

Marianne sa...

Takk! Jeg brukte selv 6 uker! Seks uker med slit, bortlegging, trasslytting (lydbokvarianten) og en underlig følelse av at det var meg det måtte være noe galt med. "Alle" andre satt jo Nesbø på en pidestall skyhøyt der oppe! Jeg fullførte. Nesbø skriver veldig bra. Men engasjementet? Følelsene? Jeg satt med en sånn derre couldn't care less holdning til de aller fleste karakterene. Takk for omtalen! Jeg gadd rett og slett ikke skrive min...

aariho sa...

Jeg har faktisk ikke lest den enda, sjøl om jeg så absolutt er Nesbø-fan. Men nå skal jeg låne den av en venninne. Svært interessant å lese din omtale. Skal bli fint å se hva jeg mener om den når den tid kommer. Må liksom komme i rett modus før jeg kaster meg over en så stor kriminal, og det blir nok nå når vinteren snart setter inn med mørke kvelder.

Anita Ness sa...

Herregud er det på 800 sider sånn ca? Ære være deg som orket å lese den ferdig når den var så slitsom..

ellikken sa...

Anita: Nei grøss og gru og huttemegtu! Bare 525-ish sider, for himmelens skyld. Om jeg gir inntrykk av noe annet er det ikke fordi jeg ikke kan telle, men fordi jeg virkelig s-l-e-t. Helst med store bokstaver. Ære være meg uansett, tenker jeg vi sier ;-D

Åshild: Ikke noe stress, la skuffelsen over min skuffelse virkelig sette seg i marg og bein slik at du er sikret de laveste forventninger før du åpner opp boka.

Marianne: Min er litt din, det er en ære for meg å dele min omtale med deg :)

Elin: Men atte... Starten? Hutte. Det var det jeg niholdt meg til. Alle sa at starten var så kjedelig. At det ville løsne snart. Ugga. Fire hundre sider ble "starten" for meg. Hundre sider igjen holder ikke til å gjøre meg blid :-S

Tine sa...

Utrolig artig å lese omtalen din. Jeg kjente meg faktisk igjen, selv om jeg slukte boken med hud og hår, lot meg underholde mens det sto på, og ga den en 6`er :)

Karete sa...

Faktisk nesten helt enig med deg. Bortsett fra at jeg da slukte boken...for deretter å undre meg, hva var vitsen med denne boka?

Flott skrevet. Hva tenker du om en Harry nr.11?

beroene sa...

Interessant. Verkeleg.
Og merkeleg.

Eg ser på meg sjølv som ein kresen krimlesar og har gitt berre 3 (av 109) bøker terningkast 6 hittil i år. Politi er ein av dei. Eg slukte boka og gler meg vilt til den neste.

Sjølv om eg ikkje er enig med deg: Kjempefin omtale!

HildeSol sa...

Faren til Harry døde vel i Panserhjerte, så vidt jeg husker. Men jeg savner også Søs...

Jeg har et litt merkelig forhold til Harry Hole-bøkene. I utgangspunktet er jeg ikke særlig begeistret for krim, og særlig ikke de med blod og gørr og groteske seriemord og organisert kriminalitet så avansert at jeg aldri helt får taket på det. Men så er det Jo Nesbø, da. Mannen er jo genial. Derfor er, mot all logikk, Harry Hole-bøkene omtrent det eneste jeg kjøper i innbundet utgave så snart de kommer og sluker dem på en dag eller to - Politi leste jeg i ett strekk en søndag jeg ikke hadde noe annet fore.

Hadde den vært skrevet av en annen forfatter, ville jeg neppe tatt i den med ildtang, men det er noe med Jo Nesbø...

ellikken sa...

Tine: ... Men du klinket i det minste ikke til med terningkast 6 :)

Karete: Jeg tenker at jeg virkelig bør holde meg unna for å unngå å surne helt, samtidig som jeg har all verdens tro på at Nesbø presterer enda bedre i neste bok. Han har det i seg, og det er ingenting som hadde gledet meg mer. - Men jeg er redd jeg har nådd mitt Hole-metningspunkt for lengst.

Berit: Nesten litt provoserende også, sant? ;-D Men altså, jeg mener ikke den er helt på styr elendig, om det til noe hjelp. Nå skal jeg lese meg opp på andres omtaler/anmeldelser (vanskelig å bestemme seg for begrep), og først ut er din :)

ellikken sa...

Hilde: Jeg tror du har helt rett, det ante meg at han hadde tatt kvelden, men det unnskylder likevel ikke at han ikke nevner ham med et ord. I all særdeleshet ikke at han nevner søstra med et eneste skarve ord.

Ang groteske beskrivelser er jeg litt ambivalent. Jeg digget Panserhjerte, storkoste meg og grøsset samtidig over hele meg. - Det er noe med denne Jo Nesbø...!

Politi på EN dag? Du er gaaaal, kvinnemenneske :-D

HildeSol sa...

Noen bøker vet at jeg vil slite med å legge fra meg, så da er det tryggest å begynne på den en dag jeg vet at jeg kan lese hele hvis jeg vil...

Kan forøvrig fortelle at da Hodejegere kom, kjøpte jeg den med en gang, men lot den ligge på vent et par uker - helt til jeg en natt drømte at Jo Nesbø kom og kjeftet på meg fordi jeg ikke hadde lest den ennå. Det er definitivt noe med den mannen...

Men gal vet jeg ingenting om, altså ;)

ellikken sa...

Hilde: Oh, Hodejegerne leste JEG på en dag. Den nidigget jeg, men aldri i verden om jeg tør lese den på nytt med mer kritiske øyne.

Det er sannsynligvis mange som har drømt om Jo Nesbø opp igjennom tidene. Jeg vil hardnakket påstå man ikke dermed kvalifiseres som gal av den grunn 8) Tvert i mot, for så vidt.

astridterese sa...

Så bra skrevet! :-) Jeg slet veldig med begynnelsen, men det løsnet etter det kapitlet du vet :-) Så for meg var det veldig bra Nesbø. Men jeg synes likevel du har rett i at for mye hyping ødelegger for bøkene. Jeg hadde ikke tror på den da jeg begynte "Den kan umulig være så bra som alle sier" var tanken min. Men så er det den fantastiske Nesbø da! :-)

Birthe sa...

Interessant med en "misfornøyd stemme i all jubelbrølet", for denne boken har jeg nesten fått litt i vrangstrupen enda jeg hverken å kjøpt den eller lest den. Til og med Rema har hatt den rett i åsynet når jeg har kommet inn i butikken. Den har vært, og er fremdeles, over alt! Det gjør noe med meg, og jeg unngår boken, som til tross for at den kan være bra er blitt opphauset, som du sier. Det blir for mye.

Stjernekast sa...

En annerledes tekst om en bok! Jeg har lest Flaggermusmannen, Kakerlakkene, Rødstrupe og Frelseren (ja, hoppet over noen der, Frelseren var mitt første Nesbø møte). Så neste ut vil bli Sorgenfri! Men nå har jeg lest tre krim (Mo Hayder) på rappen og begynner å bli mett. En bok til og jeg er stappa. En krimpause er på sin plass.

Groskro sa...

What?? Det er det verste, likte du ikke "Politi"? En bok jeg likte veldig godt, tror jeg mente at det var den beste Hole-boka jeg hadde lest da jeg var ferdig, men det er det ikke. Det er fremdeles Rødstrupe som er best, mener jeg.

Men Ellikken, god omtale uansett - jeg likte den :)

ellikken sa...

AstridTerese: Hmh... Men egentlig var starten bra, jeg likte den, det var bare alt annet før helt på tampen.

Birthe: Haha! Tar meg selv i å skule litt surt bort på den i min lokale Rema-butikk selv :D

Stjernekast: Annerledes er bra! Jeg liker annerledeshet :D

Gro: Unnskyld! Det er helt for jævlig å lese slakt av bøker man selv elsker. Been there, done that. Eller... Ikke s-l-a-k-t. Jeg har lest verre for å si det sånn, jeg syns bare ikke den var ikke så himla bra som alle mener den er. Far from it. Enig med deg mht Rødstrupe. Den er genial! :)

Gråbekka`s Blogger sa...

Så flott anmeldelse!:) Er så enig med deg!:) Elsker da Harry Hole bøkene fra tidligere. Men likte ikke denne Nesbø boken i det hele tatt, verst var det at jeg hadde så ENORME forventninger, som falt helt i grus allerede når jeg begynte med boken.............tok seg litt opp på slutten da:) Er så kjipt å bli så skuffet! Gøy å lese det ikke er bare meg da!:)

Pernille Nylehn sa...

Takk, Ellikken!

Jeg har nettopp lest ut "Politi", og den er den dårligste boka jeg har lest i år. For så vidt spennende, men klisjeene hoper seg opp, figurene er laget av papp, plottet er lite troverdig, massevis av faktafeil (har han ikke råd til konsulenter?), og helt unødvendig mye blod og gørr. De fikse dramaturgiske grepene med at han får oss til å tro at det er morderen som snur seg i den grønne frakken og så er det en lege, eller at Hole skal begraves men egentlig skal gifte seg, kan være interessante hvis det er et par-tre av dem, men når han fyller opp hele jævla boka med dem blir det bare tåpelig og billig.
På toppen av alt drar han en Agatha Christie på slutten, hvor morderen er den man minst tenkte seg men som bærer på mørke hemmeligheter som det var umulig for alle andre enn forfatteren å vite om. Jeg fikk lyst til å hive hele boka i veggen. Og så skal han - morderen altså - liksom være paranoid schizofren med OCD men likevel holde en jobb på Politihøyskolen. Hva ER dette for noe tull?

Pappfigurene: Hva er det med Rakel? Har hun ingen personlighet, borstett fra at hun er smellvakker og elsker Hole, av helt uforståelige grunner? Tenk etter, er det noen av kvinnefigurene som er troverdige i det hele tatt? Hole er selvfølgelig den største pappfiguren av alle, jeg har lest de fleste bøkene om og med ham, og vet fremdeles ikke hvem han er eller hvorfor han gjør som han gjør. Det vi får vite om tankene hans er ikke tanker, men barske klisjeer hentet fra detektivbøker og -filmer i B-klassen. Jeg tror ikke på ham.

Jeg tror egentlig dette er et filmmanus. Jeg tror Nesbø sikter mot Hollywood, og vet at han må pøse på med effekter og blod og gørr, og en udødelig helt som ikke trenger mer personlighet enn en brødboks.

Beklager oppgulpene, men jeg leste den ut i går og er fremdeles forbanna for at jeg har brukt så mange timer på den. I motsetning til deg fortet jeg meg å lese den ferdig så jeg skulle bli ferdig med den. Og jeg er så skuffa over Nesbø. Han er egentlig en sabla god forfatter, men nå har han begynt å skrive bøkene sine med venstre hånd mens han klør seg i nesa og drikker øl. Han trenger ikke anstrenge seg, for han vet han selger. Det skal sterk rygg til å bære medgang. Nesbøs rygg er blitt til gelé.

Ellikken sa...

Tidenes kommentar! En bokbloggers våte drøm er blitt realisert! - Filmmanuspoenget ditt er nesten udiskutabelt, og det irriterer meg at jeg ikke allerede har tenkt tanken. Men ja, det er jo nettopp det det er.