Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini

Jeg gråt mine modige tårer over Drageløperen. Da jeg trodde jeg ikke hadde flere tårer igjen ville Tusen strålende soler det annerledes. Jeg var sønderknust og rystet langt inn i hjerterota. Noen bøker gjør så solid inntrykk at man ikke tør lese dem mer enn en gang. Det var med høye forventninger og angst for skuffelse, at jeg leste Hosseinis tredje roman:

Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini

Året er 1952 og vi befinner oss i Afghanistan. Tolvåringen Abdullah forguder sin lillesøster over alt på denne jord. Moren er død og faren er en svært fattig bonde som kjemper for å redde sin familie fra sultedøden. Barnas onkel Nabi er sjåfør og kokk for det velstående, men barnløse ekteparet Wahdati i Kabul, og kommer med et forslag som er vanskelig å si nei til.

Så sier han heller ikke nei, denne fattige bonden som ofrer sin datter i håp om å gi henne et bedre liv. På vei til Kabul forteller han sine barn et eventyr om den stakkars mannen som en skjebnesvanger natt ser sitt barn bli tatt av et monster. Gal av sorg og savn oppsøker han senere monsteret for å kreve sitt barn tilbake. Han vil gjøre hva som helst, drepe om så må. Men monsteret viser ham barnet som løper lykkelig på en eng sammen med andre barn, ren og pen og velstelt. Mannen står overfor et umulig dilemma, men ofrer sin egen lykke for barnets skyld. Monsteret gir ham en remedie for å glemme tapet, men det uforklarlige savnet, den inderlige tomheten, vil alltid være med ham.
Slik blir det også for Abdullah som resten av sitt liv vil ha et blødende hjerte. Ikke en eneste dag går uten at han savner sin søster. Ikke som barn, og ikke som voksen.

Hosseini skisserer i Og fjellene ga gjenlyd en stille tragedie som er rystende i all sin naturlighet. Dette er afghansk historie fortalt på individnivå, men samtidig en historie som er universell nok til å trekke paralleller til alle, over alt. Vi møter flere generasjoner fra forskjellige nasjoner, alle med ulik tilknytning til fortellingens grunnleggende tragedie.

Gjennom bokens ti kapitler fortelles historien gjennom de ulike personene og i vekslende kronologisk rekkefølge. Sammenflettingen er noe av det bedre jeg har lest. Historien berikes av de ulike fortellingene, og litt etter litt ser vi det større bildet. En stadig veksling mellom årstall, perspektiv og fortellerteknikker gir boken ekstra energi og nerve.

Vi møter Nabi som lever med sorgen over å være den som satte det hele i gang. Utestengt fra familien og oppofrende for familien Wahdati. Bare slik kan han forsøke å gjøre bot for sjelefred. Vi møter hans søster Parwana som i sin ungdom skadet sin søster og bruker resten av sitt liv for å ta seg av henne. Vi møter legen Markos som ofrer sitt liv for å hjelpe vansirede. Vi møter Idris som lever i eksil og besøker hjemlandet med håp om å kunne hjelpe, men sannheten blir for vondt og ubehagelig. Vi møter Adel, den lille sønnen til narkobaronen som med jernhånd hardt straffer de uskyldige. Vi møter Nila, adoptivmoren, som flykter fra landet for å leve som kunstner. Og vi møter Pari. Den vesle jenta som faren ga bort i håp om å gi henne et bedre liv.

Det er vakkert og vondt, men likevel ikke hjerteskjærende. Det utfordrer aldri komfortgrensen. Vi rystes av troverdigheten i historiene som fortelles. Tematikken er universell og gjør leseopplevelsen mer alvorlig, mer tankefull.

Det handler om å ofre seg for noe, ikke fordi man ønsker det, men fordi man ikke har noe valg. Og like fullt er et skjebnesvangert valg, for man ofrer samtidig sin egen lykke. – Og andres. Ingen tragedie er ensom, alle påvirker vi hverandre, og alt påvirkes av andre. Vi trenger hverandre, for mennesket vil alltid lengte etter tilhørighet. Det handler om godt bevarte hemmeligheter, og om hvor lett den inderligste kjærlighet kan føre til det smerteligste svik.

Det var med høye forventninger og angst for skuffelse jeg leste boken. Han skuffet ikke. Hosseini har brukt de seks årene som har gått etter Tusen strålende soler godt. De litterære kvaliteter er ytterligere forbedret og han tør å bevege seg litt utenfor de trygge rammer.  Hosseini maktet å følge opp sine to verdenssuksesser med en bok som evnet å overraske. - Jeg lot meg absolutt begeistre.



Kilde: Manus, bedt om og mottatt fra forlaget før utgivelsesdato. Første kapittel kan leses elektronisk (her).

Andre bloggere: Boken ble utgitt 15. august og har ennå ikke fått all verdens omtale her til lands. Kanskje selger navnet seg av seg selv. Et raskt googlesøk avslører at tilsynelatende kun to andre bloggere har lest og omtalt boken. Den fenomenale bokbloggeren (Rose-Marie) er i sin bokomtale like grundig som alltid og jeg deler mange av hennes tanker.  Også (Tine) har latt seg begeistre og gir boken seks av seks mulige på terningen.

Andre anmeldere: Av anmeldelser i media kan nevnes (NRKs Marta Nordheim) som mener boken er et altfor moralsk lærestykke. (Dagbladets Cathrine Krøger) på sin side er meget positiv: hun mener dette er Hosseinis desidert beste og slår fast at boken fortjener å bli en bestselger. Jeg er tilbøyelig til å være helt enig.